Tweedfrakken

Plutselig kom den artiske vortex ut av lage og la seg nedover det nordamerikanske kontinent, som som raskt førte til at iskald canadisk vinterluft strømmet sørover og østover, like til new york, hvor jeg for tiden bor. Når gradestokken om morgenen er under minus tyve, og det blåser en sterk bris fra vest, er det friskt. Noe måtte gjøres, og siden det var januar, og januarsalg, kunne jeg endelig rettferdiggjøre å kjøpe en tweedfrakk, et helt nødvendig plagg i en klassisk herregarderobe.

Frakken er selvsagt en Cordingsfrakk, med raglanermer og utført i donegal tweed. Den rekker til litt under knærne, og har egen innerlomme for avis. Teknisk sett er frakken utført i stilen til Cordings of Picadillys sin udødelige Covert Coat, som jo er en frakk for det landlige liv, med egen innerlomme for vilt, dvs. game, dvs. en rype eller to. Og for dere som ikke er så glad i hverken tweed eller blues, så er Cordings, i London, ikke så langt fra, dvs. noen stenkast fra Jermyn Street, en butikk som er over 180 år gammel og som eies av Eric Clapton. Han kjøpte butikken, som slet litt på 90-tallet, siden han var så glad i Cordings sine Covert Coats.

Donegal tweed er først og fremst kjennetegnet av fargespillet, vevingen er utført slik at det ligger et par andre farver sammen med hovedfargen, som i mitt tilfelle er brunt, og litt oransje, og litt sort,og glitt grått, og litt hvitt. Vi kan takke de snille sauene i Donegal fylke i Irland for dette fargespillet, og de lokale veverne, som sitter på hvert sitt lille småbruk og håndvever tweed.

Fordelen med donegal tweed er at det er så mange farger i veven at det aldri blir helt galt hvilken farge man har på jakken eller genseren under. Enkelte Harris-tweed-stoffer har samme farvespillet, som også blir omtalt som salt og pepper stoff, med eller uten bindestrek.

Da jeg fikk frakken i hus, jeg kjøpte den på postordre, var jeg spent på om jeg ville like den, og det gjorde jeg med en gang. Nå er frakken og jeg uadskillelige, vi går tur sammen hver dag i vinterkulden, og det kommer til å bli en vanskelig dag den vårdagen jeg må innse at frakken må henges i skapet, til neste vinter. Vel er jeg nonsjalant, men det var ikke helt på slump at jeg kunne kjøpe frakken på nettet, for jeg har et par tweedjakker og en del skjorter fra Cordings, så jeg vet hva slags snitt det er tale om og hva slags kroppstyper kundegruppen består av. Voksne menn heter det.

Det er svært uvanlig at man kommer over en frakk i donegal tweed i en butikk, og det har jeg erfart, for jeg har fått mange komplimenter for frakken, på gaten, og andre steder. Grunnen er vel først og fremst stoffet. Donegal tweed er en usedvanlig vakker stofftype. Jeg lar meg lett smigre, og har allerede begynt å undersøke om det er mulig å få sydd en dress i stoffet, riktignok i en lettere utgave.

Denne frakken må sies å være et funn for den eftetenksomme herremann, der han går ensom og forlatt gatelangs, på vei til en cafe eller til parken, for å lese sin avis. For viltlommen har man ikke behov for på upper east på manhattan. Jeg kaller den avislommen. Hver lørdag, når fruen går på sin yoga og trening, går jeg ut, og kjøper lørdagsutgavene av The Wall Street Journal og Financial Times. De passer eksakt inn i avislommen, og jeg er helt sikker på at Cordings har justert størrelsen på denne lommen til dette formålet.

Frakkemessig har jeg forøvrig utviklet meg voldsomt de siste årene. Da jeg bodde i Oslo, mente jeg ofte at frakk er noe for eldre menn. Nå er jeg en voksen mann og mener det samme. Samt at frakk er spesielt hensiktsmessig i New York, både sommer og vinter. Stikkordet er klimaet. Om vinteren får  fallvindene fra skyskraperne en voldsom kjølighet, samt styrke. Da er frakk perfekt. Om sommeren kommer regnskyllene kastende ned fra skyene i 4-tiden om ettermiddagen, og da er det greit med en tynn sommerfrakk, som både bidrar til en elegant profil og beskyttelse mot regnet. Nevnte jeg regnet om våren? Kom ikke her og si at det alltid er mildt og linnt. Vårregnet som kommer fra øst, dvs. nordøst, kan komme med stor styrke. Styrken er størst i en noreaster, som er stormtypen som kan utvikle seg til en hurricane. Stikkord her er Sandy og Irene. Nok om den arktiske vortex sine herjinger.

Den innsiktsfulle leser vil sikkert innvende at en frakk bør ha belte. Til offiseren i gentlemannen, som gjerne går rundt i en trench-coat, med belte, kan jeg forklare følgende. Stoffligheten i tykk donegaltweed gjør at frakken blir god og varm. Stoffligheten, eller rettere sagt tykkelsen på stoffet, som fanger luften og gjør den stillestående, slik at den varmer, kan av og til være altfor stofflig. Og da er det greit at snittet på frakken gjør at overflødig varme kan slippe ut nede, der frakkens skjøter nesten berører kanten av mine Trickers-jaktboots. Det var min begrunnelse for at vinterfrakker ikke bør ha belte.

 Raglanermer, skjult knepping. Jeg burde ha skrevet på dansk.

 Den varme og høstlige glansen av foret, som understrekes av det brune og organsje i donegaltweeden, leder lett oppmerksomheten mot avislommen, som er god å ha når en høstlig eller vinterlig vind rusker i gateløpene og forstyrrer siktlinjen min mot Central park.

Stoffet har mange farvenyanser, og mine favoritter er oransje og gult. Jeg liker å friske opp mine spaserturer med gul eller oransje benklær, gjerne fra Cordings. På den måten vil min fremtoning gå opp i en høyere fargemessig enhet, der fargespillet fra mine ben, som blir forsterket av at jeg beveger dem når jeg går, står står harmonisk til det lune og brune i frakkestoffets melerte overflate. Hvsi jeg går på cafe og spiser, trenger jeg ikke si noe. Salt og pepper kommer automatisk på bordet.

nr 124

Det var gått  litt over 2 år siden sist jeg kjøpte sykkel, en Brompton 6 gears folding bike. Som jeg bruker mye og som fungerer ypperlig i det urbane liv. Man sykler så langt man klarer, og så tar man subway hjem, evnt. en taxi. Det er en av de fine tingene med en folding bike. Den er konstruert som et personlig system for urban transport.

Men når det har gått to år, har jeg lov til å kjøpe ny sykkel. Det har jeg fåt opplyst fra tilsynsrådet for arealeffektive og konevennlige hjem. Menn over en viss alder har lov til å kjøpe sykler, selv om fruen ikke alltid er like fornøyd. Så jeg kjøpte et vegghengt stativ til sykkelen, for å spare verdifull gulvplass. I min hjerne, og jeg tror jeg har mange med meg, på vegne av mange, etc, synes jeg at en stue burde vært pyntet på veggene med sykler. Det er en del sykler som er vakre, på linje med klassiske sportsbiler. Derfor hører de egentlig hjemme i stuen, men det er ikke så lett å få gjennomslag for slikt. Men vil ha stål og krom og glassbord og sort skinn, kvinner vil ha lyse sofaer som lett får rødvinsflekker, og så vil de ha alt annet også lyst. I rest my case.

Sykkelen er en Spezialized Rare Rolls 8.  Den kom ut ifjor, i et nummerert opplag for hele verden på 250. Min er nr. 124. Det er et eget underselskap, Globe, som driver og mekker slike sykler. Jeg likte min rare rolls 8 første gang jeg så den, nede i soho, og jeg liker den like mye etter at jeg har syklet på den.

En stålramme, stålgaffel, beste reynolds-stål, som er forniklet og så mattbørstet. Shimano Alfine 8 navgir. Myke og effektive felgbremser. Rammegeometri som gjør sykkelen meget rask, og som oppfyller mitt krav om nokså oppreist sittestilling. Med denne sykkelen kan jeg sykle meget raskt, med den største letthet, og jeg kan også lene meg tilbake og nyte synet av trærne i parken, som er det stedet jeg bruker sykkelen mest.

Porteur-stilen er opprinnelig fransk, og betegner sykler med oppreist sittestilling, og gjerne med et bagasjebrett foran, til aviser etc.

Som vanlig har jeg allerede startet pimpingen av sykkelen. Jeg har kjøpt inn Grand Cru pedaler fra Velo Orange, type flate og tilpasset raske stopp i lyskryss. Klikkpedaler får tricot-gutta ta seg av. Setet  skal jeg erstatte med en Brooks B-17 Flyer. Skjermer tror jeg neppe jeg gidder å sette på. Men Velo Orange har noen sett med hamrede i rustfritt stål, dersom jeg får mer pimpelyst. Planen er også å få tak i en kasse til å montere foran, på racken. Jeg har vært og studert utvalget, og det er stort, inkludert kurver i bast og stål. Men av en eller annen grunn var alle nokså tunge. Jeg avventer og håper jeg får tak i en fin kurv i flettet titan en eller annen gang. Kurven skal ha plass til lørdags eller søndagsutgaven av NYT og WSJ og litt mat og drikke.

Sykkelen var på høstsalg, og det mener jeg er bra. Høsten er en fin tid, også til innkjøp av sykler som man kan spare mange penger på, fordi de var på salg.

Og så holdt jeg på å glemme at sykkelen har Gates karbonkjededrev. Hel lydløst, trenger ikke noe smøring.
Her er en liten teknisk gjennomgang av sykkelenhttp://www.bicycling.com/bikes-gear/bikes-and-gear-features/ride-it-if-you-can

Brooks B-17 Flyer

 Porteurstyre

 d

Legg til bildetekst

Postmannens veske i industriell kvalitet

I mitt urbane liv, der jeg stanger meg frem mellom turister som stopper opp når de kommer opp fra subwayen, og rasende new-yorkere som ikke forstår hvorfor folk skal lage kø på de verste stedene, gjelder det å ha vesken bak. Ikke på siden, da glir ikke trafikken på fortauet så bra, særlig hvis man ustanselig, og det gjør man jo i midttown eller i soho, treffer tilreisende to i bredden.

Etter en del prøving og feiling med flere uegnede vesker for regnjakka, NYT , en bok og ipaden, og en vannflaske, falt valget på Filson Messenger Bag. Helt ulikt meg selv, tok jeg meg bryet med å sjekke  om den faktisk fungerer som en postveske som man har hengende bak på ryggen, lavt, slik at den ikke kolliderer med møtende. Da gjelder det at reima, eller remmen som jeg vil kalle den, er lang nok. Veldig mange herrevesker av denne typen er designet for å bæres som en fiskeveske, på siden. Det holder ikke alltid.

Svaret var ja. Man kan ha den på ryggen, også når man sykler. Jeg kjøpte den på nettet, hos nordstroms fra seattle. For Filson lages faktisk der borte.

Gramjegeren i meg har det normalt lett. Jeg liker å få tak i en ryggsekk som er verdens letteste, og jeg liker å gå rundt i verdens letteste joggesko. Eller sove middag på verdens letteste, sammenholdt med R-verdien, liggeunderlag fra Thermarest. Sånn er det bare med menn som av og til går på tur. Trangen til å være gramjeger ligger dypt befestet i menns natur, etter millioner av år med å bære kjøttet hjem til grytene og hulen og bålet og kvinnen og barna. Det må være noe sånt.

Gramjegeren tapte. For Filson er industriell twill, dvs. veldig tykt og uslitelig bomullsstoff impregnert med parafin og voks og slikt, og bridle leather, dvs. tykt og sterkt lær fra storfe, og YK-glidelåser tilpasset forventet brukstid på 50 år. Filsonvesker pleier gå i arv.

Filson messenger bag, som er i familien til postvesken og feltvesken, fungerer storartet. Det er ikke vanlig for min vanskelige natur å være strålende fornøyd med et produkt, men denne veska tåler regn og sludd og å slenge på gulvet sammen med sagblader, kniver, aviser, lim, sagmugg, olje etc. Det er veska si det, den er faktisk konstruert for rugged life, i følge det ikoniske Filson-firmaet, som i USA har ikonisk status som made i USA, og som også har hoppet over til den fine designer og moteverdenen som atributt for det uramerikanske livet med jakt og reiser vestover mot den siste grensen, som vel var Montana i sin tid. Filson lager klær og vesker for cowboyer.

Jeg tror at en del av det som gjør at jeg er meget fornøyd med denne vesken, bortsett fra at den er funksjonell, er tanken på at den vil jeg kunne bruke til jeg ikke lenger er i stand til å bære den eller åpne den. Jeg liker ting som er varige. Man sier jo gjerne at når en skuespiller endelig har drukket til seg et ansikt og en stemme med karakter, har han mistet sin konsentrasjonsevne og korttidshukommelse. Patina har sin pris. For denne veskens vedkommende er det tyngden, og forsåvidt mangelen på et tyverisikkert tom innvendig. Men den har to lommer på innsiden med glidelås, og en lommetyv må jo fikle litt når han skal åpne spennen som holder på plass den 4mm tykke remmen av bridle leather.

 http://www.filson.com/products/rugged-twill-messenger-bag.70025.html?fromCat=true&fvalsProduct=luggage/shoulder-and-messenger-bags&fmetaProduct=1019

P.S. Det er litt rart å gå rundt med veske, tenkte jeg i begynnelsen av mitt liv i storbyen. Men saken er at her borte gjør alle det, og det av ren nødvendighet, dvs. stor vannflaske, en lue for å beskytte seg mot solen, en avis eller ipad eller kindle når subwayen stopper opp for en halvtimes tid siden noen har glemt en bombe forkledd som veske på stasjonen, og en paraply eller regnjakke når det sier pang-pang på ettermiddagen, etter en dag med 99 prosent luftfuktighet og 30 grader. Tordenvær kan betyr 30 mm nedbær på en halvtime og da må man ha regnjakke eller paraply. Gjerne også Swimms.

Skoletter

Jeg forestiller meg skoletter som noe imellom støvler, støvletter og sko. I england har de egne navn for slike boots, f.eks. galosh-topped-boot. I Norge sier vi kalosjer, og på Toten sier de Botefårs, som altså er den norske varianten, fra 60-tallet, i ullstoff. Laget i Norge.

Det var på urbrookebrothersen, dvs. nede på 44 th og madison. Det store murhuset med fem etasjer, hvor man får dress i 5 og skjorter i 1 og fritidsjakker i 3. I første har de en skobutikk, forøvrig satt opp med nesten hele utvalget av Shell Cordovan fra Horween i Chicago.

Der sto disse skoene, skolettene, med kalosjering i tweed, i tilfelle nattekulden skulle få anklene til å kulsne.

Den normale reaksjon på sko med besetning av tweed er å gå videre. Jeg er ikke slik, så jeg kjøpte skoene, fornøyd fordi dette var på slutten av sesongen for sludd, og de var på salg, og jeg følte at jeg gjorde et kupp, samtidig som jeg fortsatte med min jevne arbeid med å være ambassadør for skotsk tweed, og forsåvidt også donegal tweed, enten den er laget av Magee elller ei. Jeg følte meg som et kinderegg, dvs. rund etter litt for mange ribeybiffer, samtidig som jeg deltar i den britiske skotradisjonen, og fører den arven videre, i bitter kamp mot dem som mener at klassiske herresko skal være firkantete og medblanke nagler og diorspenner. Samt at jeg ved å gå med slike sko, markerer at jeg liker tweed. Alt her borte handler om sosiale markører, gjerne i form av diamanter, eller namedropping av de beste restauranter. Jeg er fornøyd med å antyde mitt rurale opphav, og eventuelt at folk jeg treffer kanskje mener jeg passer best på landet, i tweed. Det blir 3 ting på en gang, et skomessig kinderegg. I tillegg har jeg en kone med tysk opphav.

Etter å ha vært gjennom alle disse innledende assosiasjonene, mens jeg sto og irriterte meg over tregheten hos kelnerne, unnskyld, ekspeditørere, slo det meg at dette måtte være en britisk sko. I USA fores folk opp på veksthormoner, via kjøtt, eller på college, dersom de skal opp og frem i verden, via idretten. Noe som igjen fører til store skostørrelser og generelt helt andre proposjoner enn de europeiske. Hvis man vil ha det inn med skoskje, er altså amerikanske sko store og uformelige.

Det var på 50 tallet, vissnok, at Brooksbrothers kjøpte englands eldste skofabrikk, Peal. Siden det helt sikkert sitter en drøss av siviløkonomer i konsernledelsen hos Brooksbrothers, har de altså lært at man skal beholde noen gamle merkevarer, og eventuelt sørge for at merket består, selv om produksjonen skjer andre steder. Dvs. på andre fabrikker enn sin egen i Northampton. Et annet sted er utenkelig.

Slik står jeg der, lett irritert over at kelnerne i skobutikken går rundt i loafers, noe som på sikt vil føre til at landets faktorproduktivitet vil avta, og hva sa jeg, det har faktisk skjedd. Mens jeg ser på lesten, og dette er før jeg har sjekket skoletten, hvor det står på innsiden, made i england by peal.

Nå har det seg slik at jeg er den stolte eier av et par cordovan shell boots, som jeg kjøpte i den samme butikken, og selv om de selges som brooksbrother-boots, har de ikke engang giddet å ta bort merkingen innvending. Det står det selvsagt Crockett og Jones.

Vi er nå inne i bevisføringen, og de kjeden av indiser som til slutt skal føre til at alle lesere, dvs. mine fem følgere, vil skjønne at Peal sko blir produsert på fabrikken til Crockett og Jones. Dersom man spør betjeningen direkte, vil de ikke si noe annet enn at joda, de lager også sko til andre. Dvs butikker som har sitt eget merke.

Jeg stomer frem, som en vill hest, med cordowan boots, kjøper harristweedgalosjene, og drar hjem for å sjekke på nettet om min hypotese er riktig. Det er den. Av og til blir Peal sko laget av Alfred Sargent, men i all hovedsak lages skoene i regi av Crockett & Jones. Om det er på 341 lesten eller en annne, husker jeg ikke i farten. Men det er altså en forholdsvis smal og elegant lest, ganske ulik 4444 lesten til Trickers, for å ta en grov sammenligning, sosm vel er å prøve å blande kanel med hesteskitt.

Så er turen kommet til å prøve å rake alle glørne i denne salaten sammen til en kokende konklusjon. Skolettmessig snakker vi da om leganse, dobbel lærsåle, harristweed galosjering, en elegant lest tilpasset byliv, mellom litt sludd i gateløpene mellom stedet for en bourbon og stedet for en kanne te. Man kan legge til at motemessig antyder man ved å gå med disse skoene en viss forakt for den gemene hop og dens klamp om foten når det gjelder definisjonsmakten på hva som er bra og ikke bra. Sånn skal det være. Det er nok av dem som ikke synes at gode sko er viktig. Før eller siden vil de gå skoene av seg, det gjør man ikke så lett med denne modellen.

man ser her helt tydelig at hestelærstøvlene fra Ckrockett og jones , til venste, ligner meget på skoletten til høyre, dvs. det er jo lestene vi snakker om.

the dinner jacket

Jeg var på jakt etter et tørkle å ha i halsen, dvs. rundt nakken, innvendig i skjorten, siden det var vinter, og jeg hadde tenkt å unngå sløyfe, som min kone mener jeg passer så godt. Å finne en ascot, dvs. et passende silkestykke til å ha rundt halsen er imidlertid ikke så enkelt, faktisk er det vel bare paul stuart og turnbull og asser som fører noe slikt her borte, og siden min kone hadde rabattkort hos coach butikken på 57 th og madison, den hun liker best og som vi derfor ofte stikker innom, dersom vi tar ettermiddagstrimmen nedover madison, etter at hun har vært og trent, var vi i nærheten.

Hos turnbull og asser, et urbritisk skredderfirma som er kjent for sine skjorter, i sea island bomull, og alt det andre, dresser, slips etc. Firmaet er også berømt, riktignok i engere kretser, for å lage verdens vakreste dinner jacket, samt badekåper i silke, i livlig visuell stil, til 2000 dollar og oppover.

Vi hadde spist et lett, og helt forferdelig lunch like ved, fordi vi måtte justere blodsukkeret, og det strømmet nå ut i kroppene våre, og vi gikk lett og ledig over 57 th gate, som er lang å gå over, men som er min kones favorittgate, siden Tiffanys ligger der. Så gikk jeg verdig inn i de smale huset i fire etasjer, med eikepanel, sikkert limt opp, og ikke festet med messingskruer, overalt, og jeg spør om de allernådigst har silketørkler til å ha i halsen, og mannen som regjerer i første etasje er vennlig og sier ascots er 2 etasje.

Her har de byens beste utvalg av slikt, og jeg fant frem to, og jammen var de ikke på salg, 70 prosent. Det var en god dag, og alt det som manglende blodsukker hadde ført til, var nå bra, og jeg gikk for å lete etter kassen, i slike forretninger kan man jo tenke seg at slikt ordnes av andre, f.eks. butleren.

Min kone, som ikke liker snikksnakk, avbrøt meg, i min samtale med ekspeditøren. hvor er dinner jacket avdelingen, spurte hun, og først da kom jeg på at jeg var i den eneste forretningen i hele verden, dvs. her borte på manhattan, samt tre- fire steder i london, som har fullt utvalg av disse jakkene, som jeg allerede for mange år siden hadde sagt jeg ville ofre meg for, når jeg ble eldre og hadde fått mer verdighet.

Opp trappen til 3 etasje er det fine bilder fra firmaets liv, kunder, klær og et bilde av winston churchill, hvor det står at han var en stor statsmann, we knoe him as a 46.

Der oppe viste det seg at det var salg på disse jakkene, og ikke bare salg, men 70 prosent avslag. Selv med en slik rabatt er prisen på en dinner jacket fra turnbull og asser høy. Det som avgjorde min konsumnetbeslutning, var at jakken hoppet fra stativet og bort til meg, og passet perfekt. Det er kjekt, for vanligvis har herreklær et snitt tilpasset gutter i begynnelsen av 20 årene, og ikke menn med skuldre,og pondus. Denne jakken var laget for slike som meg, som ennå ikke har begynt å bruke amfetamin eller tilsvarende som slankemiddel, og derfor bærer preg av mine 10 kilo ekstra, hvorav fem er i leggene, siden man spaserer så meget her borte.

Det var min opplevelse den dagen, og det passet bra, siden vi skulle på noe mørkt eller smoking drinker middag ish den kvelden, likevel.

Fakta om jakken er at den er dobbelspent og har det klassiske frog-knappesystemet som er typisk for disse jakkene, som altså både er smokingjakke, dersom man har smokingbukser, men som også går for å være en tanke mer uformelle, dvs. bruken i England er til private selskaper, og smoking-begrepet er jo at slike fløyelsjakker tas på når herrene går inn i biljardrommet for å røke sigar, og så tar man på seg en sort jakke når man går inn til middagen, for damene tålte ikke før i tiden duften av cigar, det var i victoriatiden og den tiden som kommer etterpå, og damene hadde tynn midje som ikke tålte mange inntrykk på en gang.

En slik dinner jacket føres i grønt, sort, blått, rødt og altså burgunder. Jeg er nokså ignorant når det gjelder om jeg passer varme eller kalde farver, og etter en lengre akkedering, besteme ekspeditør og kone seg for at jeg måtte ha en varm farve, og da ble det burgunder. Jeg hadde egentlgi tenkt meg den grønne, som dessverre var kald i farvetonen, men burgunder passer fint. Jeg har tendens til rød nese, og røde farvetoner i ansiktet, så det passer så fint så.

Så er spørsmålet hva som får en mann til å kjøpe en dinner jacket i farver i stedet for en sort tuxedo. Det er som å spørre om hvorfor en mann heller liker en tidlig 60-talls Jaguar E type i stedet for en helt ny Ferrari. Jeg hadde sviktet levemannen i meg, dersom jeg hadde prøvd å se ut som james bond og hadde gått for en tettsittende sort smokingjakke. Noe sånt får andre ta seg av.

Jeg fikk også tak i tilhørende smokingbukser, de skal jeg skrive om når jeg får hentet dem fra skredderen.

Alt i alt vil jeg si at det var en fin dag, og at jakten på en ascot kan føre til så mangt.

 Skal man gå på fest, bør man ha noe slikt på seg, mener jeg. Og i motsetning til kvinnene, som ofte er på jakt etter ny kjole, er denne jakken min for resten av livet og det plagget jeg skal bruke ved festligere anledninger. Det er forskjellen mellom hvordan kvinner og menn tenker når det gjelder klær. Jeg har funnet hjem når det gjelder dinner jackets, og jeg vet at farven passer godt til min livsstil, og det gjør ikke noe om jeg søler champagne eller rødvin på jakken.

Seler

Herrer er på ett eller annet trinn i sin livsfase, f.eks. like foran den berømte livsfaseklemmen, uforskyldt offer for at kroppen plutselig over natten endrer form. En dag våkner man opp, omtrent som etter en lang fest, og legger merke til at den muskuløse magen har blitt litt større, f.eks. 10 kilo, og at disse store musklene har lagt seg i et belte på tvers på forsiden av magen.

Stikkordet er altså belte, og det betyr at beltet strammer ekstra mye, og buksen siger lett ned, og må heises opp, og de fine italienske dressene passer ikke så godt lenger.

Man er moden for bukseseler. Fordi man har noen store skuldre, som passer ypperlig til å henge buksene på, hvis man da er av den typer som ikke liker belter som strammer.

Mange vil vel misforstå og tro at bukseseler handler om snobberi. Til det vil en skredder si at det er kroppsformen din, og snittet på buksene som bestemmer om du bør bruke seler i stedet for belte. For min egen del har jeg søkt stor trøst i tyske bukser, og det tyske snitt, tilpasset robuste menn med ølmage. Bukser fra Gardeur og Brax henger fint på min kropp, uten seler, og jeg vandrer glad og lystig bort til den lokale kneipen iført slike bukser, selve garantien for at jeg kommer tilbake med buksene på.

Andre bukser henger og slenger, og prøver man seg frem i butikken, må man  jobbe mer og mer intenst for å finne en bukse som sitter. Og i likhet med de fleste menn, kan jeg ikke fordra å prøve bukser i butikken. Derfor er det viktig å ha kjennskap til gjennomprøvde modeller, enten i jeans eller i penbukser, hva slags betegnelse de har og hva slags merker som er aktuelle. Da kan man faktisk kjøpe bukser uten å prøve dem, i full fart.

Følelsen av å ha på bukseseler er fint. Man vet at buksene sitter som de skal, enten man setter seg ned, eller står beskjedent i bakgrunnen, med en dobbel Lagavullin uten vann. Slike drinker er helt annerledes uten is og vann enn med, og jeg vil som en generell regel anbefale cask strenght. De smaker bedre enn vanlige utvannede.

Bukseseler kommer i alle mulige farver, og ofte i elastikk, med klesklyper i metall.

Slike seler er beregnet på barn, eller voksne som ikke vet bedre.

Bukseseler skal ha knappefester av lær, og som det fremgår av ordet, være tilpasset knapper i bukselinningen. Og de skal være av boxcloth, dvs. et sterkt og uelastisk ullstoff, evnt. silke. Før i tiden ble bukseseler kjøpt inn i korrekt størrelse, men i dag er skikkelige bukseseler utstyrt med elastikk helt nederst i ryggdelen.

Alberth Thurston er en britisk produsent av bukseseler som har holdt på siden 1840. Og det er sånne bukseseler James Bond bruker, selvsagt fordi det er en god produktplasering å markedsføre merket på denne måten. Det finnes mange andre seleprodusenter som også sverger til boxcloth, evnt. silke, og slike seler kan være like gode. Jeg har noen fine røde fra Paul Stuart i New York, og de er stort sett helt like originalen fra Thurston.

Opprinnelig var bukseseler betraktet som noe privat, omtrent som en underbukse, og man skulle aldri la endre enn sin kone få se bukseselene, og derfor hadde man vest over. Etter krigen, dvs. i min alder må jeg presiere at jeg snakker om den andre verdenskrigen, ble det greit å vise seler, men også mest vanlig med belte, i takt med at buksene ble skjært lavere, tilpasset belte strammende om hoftene.

En skredder syr på knappene på innsiden, dersom han ikke utrykkelig har blittb edt om å sy dem på utsiden av buskelinningen. Men det kan være gode grunner for å gjøre dette, knyttet til det behagelige. Et typisk tema for en unyttig klassisk herremotediskusjon, i likhet med f.eks. åpen eller lukket snøring på sko.

 Korrekt bredde, eller avstand mellom seleknappene i ryggen.

 Albert thurston-seler

 Jeg har seler i både grønt og rødt og sort, men har ennå ikke kjøpt meg i hvitt. Jeg forestiller meg at jeg sikkert straks ville ha sølt rødvin på dem. På en fast diett av champagne og hvitvin, som vissnok er en velfungerende slankekur for damene borte på park ave og femte, kan man sikkert leve med hvite seler.

 Man trenger ikke skamme seg over å ha thurstonseler utenpå bukselinningen.

 Dette er en god oppfinnelse. Knapper i metall som man fester i bukselinningen. Det er ikke alltid at man har bukselinningsknapper i rett størrelse for hånden, for ikke å snakke om knappesilke, eller sterk sytråd.

Det eneste stedet jeg vet om som selger disse knappene, er butikkkjeden manufactum i tyskland. de har en utmerket nettbutikk.

Rust og høst

Løvet gulner og faller ned, og høststormene har lekt litt med tidevannet. Det er tid for tweed.

I england sier de gjerne brown out of town, både om sko og om dresser. Paletten i byen er grått og sort og blått, mens man når man trekker seg tilbake til sitt otium for helgen, kler seg i brune sko og brun tweed.

Personlig liker jeg best høstfarvene, orasje, gult, rødt og brunt og alle mulige grønne nyanser. Så mine tattersallrutete skjorter skjærer i disse nyansene, og det gjør også mine tweedjakker. Min kone kaller det for mine farver, og sier at jeg passer denne farvepaletten.

Her i byen er det ofte 20 grader til langt ut i novewmber, før det plutselig blir 3 grader og en iskald blæst fra østriveren, dvs. min lokale east river. Manhattan er kald på denne tiden pga. all fallvinden fra høye bygg, og alle andre slags merkverdige lokale vindforhold.

Det er ikke ofte jeg får ros for mitt klesvalg, for siden jeg ikke er ettertenksom av natur, har jeg en tendens til å hive på meg et plagg som ikke passer helt inn. En blå lue til en grønn tweedjakke eller slikt. Og siden jeg utelukkende skriver dette til meg selv, slik at jeg kan forstå mine tanker, slik at tankene til slutt påvirker slubberten inni meg, slik at jeg blir mer moderert og mer en spradebasse, skal jeg nå nøye gå gjennom akkurat dette antrekket, punkt for punkt. Jeg gjør i billedtekstene, enten bildene er uklare eller klare. Bildene er nokså store, dersom du trykker en eller to ganger på dem.

 Frøbelg fra en Magnolia.  Denne familien utgjør noe at det mest primitive som finnes innenfor de blomstrende plantene, og er selvsagt den eldste slekten vi har. Akkurat denne farven liker jeg ikke, men jeg tar den med for å prøve å appellere mest mulig til flest mulig av mine 7 faste lesere.

 Desember i Girona, som er kjent for sine gamle hus med gilde og avdempede farver.

 Sånne farver liker jeg. De som lager tweedstoffer, liker også sånne farver.

 Sånn malapropos, så har Girona en veldig bra argentinsk restaurant, som serverer helt fantastisk argentinsk kjøtt. Den ligger i nybyen, men navnet har jeg glemt.

 En tweedjakke, eller teknisk sett en ulltwill jakke fra engelske cordings of picadilly, kombinert med en vanlig barbourskjorte. Her har jeg virkelig vært heldig med farvevalget, hvor de oransje og røde stripene i jakken dukker opp i tattersallmønsteret på skjorten.

 Et litt uskarpt bilde, som likevel får frem at farvene passer sammen. Sånne jakker har ofte morsomme djevler og nakne damer avbildet på foret, det er en liten detalj som forteller at djevelen sitter i detaljene.

 Cordings har en fin nettbutikk, og har en fin butikk i nærheten av jermyn street. Her selger de tweed og annet landlig kledebon. F.eks. bukser i mange rustne eller skarpe farver, tilpasset høsten og jakt.  Rustikk herremote er vel et passende begrep for denne butikken. De selger elegante klær som er så solide at de kan gå iarv i generasjoner.

 Oransje fløyelsbukser. Legg merke til hvordan den oransje stripen i tweeden harmonerer nokså bra med farven på buksene. Gjengivelsen av farver er ikke helt riktig. Djevelen i dette tilfellet heter kelvin og farvetemperatur.

 Til et slikt høstlig antrekk passer et par full brogue trickers godt. Legg merke til at brunfarven på skoene går igjen i jakken, jeg jobbet mye med den detaljen.  Modellen er en keswick, på den brede og behagelige 4444 -lesten. Siden dette er sko tilpasset bybruk, dvs. jeg later som jeg er på landet, er sålene microfoam og ikke en grov commandosåle.  Rødfarven inne i skoene harmonerer bra med min nese, og selv om det bare er jeg som får glede av akkurat denne farvekombinasjonen, i den grad jeg står og soler meg i glansen fra mitt antrekk foran et speil, uten skoene på, synes jeg dette er godt jobbet. Denne modellen har en ufarvet stormrand, dvs. welten rundt skoen, noe som skaper et spesielt rustikkt og høstlig inntrykk med varme hudtoner som rammer inn lestens spenstige, men dog brede atributter.

 Trickers er kjent for en annen brunfarve enn denne, nemlig tan C. Jeg tenkte jeg måtte nevne det, siden de også er kjent for en annen brunfarve som jeg ikke husker navnet på. Det er et helvete å få tak i riktig skokrem til slike farver, og derfor velger jeg med lærfett og voks i stedet, type nøytral, og så kan farven på skinnet få leve sitt liv alene så lenge at den får patina, mens læret kan kose seg med lærfett to-tre ganger pr. år. Det er et godt tips å sette sine beste sko inn med lærfett dersom man bor andre steder enn vest-sahara, hvor det vissnok ikke regner.

Dette bildet er tatt om sommeren, i juli, men som en frempeker har jeg valgt å ta et bilde av noen oransje blomster i en vase, nærmere bestemt en oransje variant av Gloriosa superba. Det er en klatrelilje som kommer fra sentrale strøk i Afrika, og som er rimelig enkel å dyrke. Jeg har den i tre røde farver, en gul og en oransje, samt en mer brunviolett. Knollene har en tendens til å plassere seg nokså dypt, så dagens gode råd er å plante dem i store krukker, på f.eks. 30 liter. Krukkene tas inn før frost, og oppbevares tørt og frostfritt over vinteren. Vinen til venstre er en riesling, mener jeg bestemt, og selv om jeg først og fremst drikker vin i stedet for å lese meg opp på vin, vet jeg at slik vin passer bra til asian fusion etc. God riesling får frem det beste hos kvinner, har jeg erfart.