En lett og sommerlig linlue

I Norge ofte omtalt som en sixpence-lue, men ellers i verden ofte kalt cap. Lue. Av lin, eventuelt silkestoff, helst jordfarget.

Sommerluen. Fordi den ikke skal være varm, men beskytte hodets innhold mot solstikk og det som verrre er. Vi snakker altså om et alternativ til Tilley-hatten, eller panamahatten, som teknisk sett kan være litt for varm i sommerheten. En cap av denne typen, med for av gjennomhullet bomull, er konstruert slik at man skal svette minst mulig, ha mest mulig beskyttelse mot solen, den skal sitte godt, i tilfelle den  hete ettermiddagsbrisen tar helt av, og den skal ha en brem som gir skygge.

I våres var jeg svært fornøyd da jeg stakk innom en fin forretning rundt 30 west på 8 ave, tror jeg, og fikk tak i en fin lue av denne typen, laget av Borsalino. Den holdt noen uker, før den forsvant på flyet til Europa, og da fant jeg heldigvis en ny og fin utgave, i Dortmund, i Tyskland, laget av Mayzer, som var like fin. Den så omtrent helt lik ut.

Mitt råd til alle menn, som kan tenkes å ferdes i varmere strøk, er at man må ha en slik lue for hånden, og på hodet. Man bør ikke tenke så meget på merket når man kjøper den, men gå for tynn og lys lin, med for, i et lett utgave. ikke fall for fristelsen til å kjøpe en newsboy-utgave av typen du har sett i Gatsby-filmen, med robert redford. Det er helt greit å ha store luer, og imponerende luer etc. Men akkurat nå skriver jeg om de små og viktige reise-essentials. En skjorte, et par sko, en lue. Et visakort.

Utendørstøfler i fløyel

Her forleden, mens jeg satt og leste WSJ, iført slårbrok og velvet slippers, skjønte jeg at tøfler slett ikke bare er sko som er behagelige å gå i, og som stengt tatt er det eneste korrekte til private middager. Artikkelen handlet om maktkampen som foregår her i byen, mellom motebraminer fra de ulike leirer. Den yngre garde presser på, og velger seg velvet slippers også ute på byen. Den eldre garde tar opp kampen, og prøver i samme slengen å få alle til å forstå at man må ha sorte sko, type oxford, etter kl. 1800.

Noe er på gang, for en av de større produsentene av velvet slippers, Stubbs& Wootton, melder om en økning i salget på 40 %. Brooks Brothers melder om det samme, og antagelsen er at det er yngre menn som på denne måter markerer en avstand til de eldre menn i sorte shell cordovan fra Alden og søte ryewhiskybaserte drinker.

Kanye West, musikeren som også har en høy profil som moteaktør i USA, har meldt seg på,  og velger seg slippers, både med og uten sokker.

Les mer om velvet slippers-feiden her  http://online.wsj.com/article/SB10001424052702304791204576401741575390086.html

Er du i London, kan du stikke innom Trickersbutikken i Jermyn Street etter å ha sett litt på dette utvalget http://www.trickers.com/collections/mens/jermyn_street_shop_collection/jermyn_st_slipper/shop_slipper_collection.htm




Slippersfeiden minner forøvrig litt om den tøvete diskusjonen om hva som er passende sko til passende anledninger. Vicoriatidens konvensjoner er ikke nødvendigvis noe å ta hensyn til i dag, men noen vil alltid ta på seg rollen som portvokter for den gode smak.  Røde sko i en begravelse kan sikkert være støtende, men ikke mørkebrune sko. Hvis man fyller sine sko, kan man forøvrig gå i hva som helst.

 Mine velvet slippers, som er utpreget behagelige å gå i

 Slike sko er strengt tatt det mest korrekte man kan iføre seg til en privat middag. Det kan være praktisk å få brodert på sine bokstaver.

 Det er alment antatt at det er et utslag av en calvinistisk tradisjon og tenkemåte at man ikke må gå rundt i silkeforede lærsko som er dekket med fløyel. Det regnes som en svakhet i karakteren til en mann, dersom han ifører seg slike sko.

Safari-jakken

Sommerstid i sør-europa eller i usa og canada, på reise, betyr opp mot 40 grader og et renn mellom fly og bil og restauranter og drosjer og leiebiler. Ikke noe for en elegant selskapsjakke, som man gjerne kan ha med i kofferten. På ekspedisjon  trenger man en robust jakke i bomullsstoff, som tåler mye juling, som puster godt, og som man kan vaske når det blir for mange flekker på tøyet.

Det er her safarijakken kommer inn, en lett og uforet jakke i poplinvevd bomull, med fire lommer, belte, klaffer på skuldrene, slik at man kan feste en kikkert eller et fotoapparat trygt, en innerlomme, og action back skuldre. En ordentlig safarijakke har også oppknappingssystem for ermene, slik at man kan rulle dem opp i varmt vær.

Historisk sett ligner safarijakken på Norfolkjakken, som jo som kjent var forløperen for den moderne sportsjakken, og forsåvidt også dressjakken. Forskjellen er at mens norfolkjakken ofte hadde beltetstykket på ryggen sydd fast, har en safarijakke som oftest et løst belte. Norfolkjakken i tweed er kameraten nordpå i forhold til den sydlige safarijakken, som altså strengt tatt er en jaktjakke beregnet for svært varmt vær.

Jeg har slitt ut et par safarijakker, og grunnen er veldig enkel. Når jeg reiser, skal jeg ha med lesstoff, og ipad, og ipod, og aviser og en flaske vann, og pass og reisedokumenter. Jeg trenger ganske enkelt alle lommene, og det er en god følelse å kunne stappe lommene fulle av magasiner og aviser, uten at min kone strengt skal påpeke at jeg ødelegger lommene på jakken. Safarijakken er et personlig opplegg for å organisere livet på reisefot, og den er ofte brukt av f.eks. fotografer og journalister. Folk med slike lurvete yrker trenger ikke fremtre i dress, for å oppnå et eller annet, slik som f.eks. folk som jobber innenfor business.

Min siste safarijakke er av tynt, sterkt og tettvevd bomull. Valget falt på klassikeren Filson. Jakkeprodusenten fra seattle-kanten som har laget samme jakker i ull og bomull og oilskin i over 120 år.  Så får vi se hvor mange år jakken holder, for den skal jo brukes mye mer brutalt enn en penjakke.

Filson får man kjøpt på nettet, eller i butikker i usa. www.filson.com

Korrekt tilbehør til safarijakke er tropehjelm. Den har ikke klart å holde seg i motebildet, ikke minst fordi den er tung å håndtere. Jeg registrerer at folk flest velger Tilley-hatter, og det er ikke noe dårlig valg når hensikten er å beskytte toppen mot varme og nakken mot sol.

 En safarijakke er ofte lett okerfarvet, og vissnok begynte engelske soldater å farve sine hvite tropeuniformer med te, for å få en viss kamuflasje, da boerkrigen var på sitt mest intense. Jeg innser at man med stort hell kan velge en litt mørkere tone, slik at trykksverten fra søndagsutgaven av new york times ikke vises så godt når man er på vei til et skyggefullt hjørne av parken for å lese avis.

 Det er helt avgjørende at en safarijakke har en innerlomme med glidelås. På tur kan man lett sovne, og da vil ofte pass og lommebok hoppe ut av lommen.

 Det er kjekt å kunne kneppe opp ermene, og det er like kjekt å rulle dem ned når solen eller myggen blir for intens. Tettvevd poplinsvevd bomull er myggsikker.

 Action back-skuldersnitt. Gir mer bevegelsesfrihet og er også en relikt fra den gang man faktisk skjøt elefanter iført en safarijakke. Samme skulderfasong finnes på norfolk jakken og shooting jacket.

 Jeg bruker aldri beltet på denne måten. Men i tilfelle sandstorm, hadde jeg sikkert skiftet mening.

Skulderklaffen har en funksjon, og det er å kunne ha en kikkert eller fotoapparat over skulderen, og så kneppe igjen knappen, slik at dingsene holder seg på plass, mens man ferdes mellom folk og fe og barer og streder.

Den ukonstruerte jakke

Sommertid her borte på yorkville betyr shorts og hawaiskjorter, helst med kjennetegnet på ekte vare, dvs. dreide bambusknapper. En rull med dollar i brystlommen, og så er man klar til å vandre rundt på byen, dersom man da ikke skal inn et sted. For innendørs er det full kjøing og 18 grader, mens det ute kan være 35. Det betyr jakke, og sommerstid gjerne noe løst og ledig, dvs. summer casual jacket, som betyr en jakke som er sydd sammen uten noe særlig for og indre lag av hestehår eller lerret. Den ukonstuerte jakke.

Dagens WSJ har en sak om dette, og den går ut på at det er skreddere fra Napoli i Italia som først begynte med å lage dressjakker på denne måten.Det var etter sigende Vinzenco Attolini som for rundt 80 år siden begynte å lage slike jakker. Nå kommer de større italienske dressmerker  på banen, slik som Boglioni og Brunello Cucinelli med soft jackets, sammen med en del new york baserte merker. I NYT ser man ofte reklame for denne typen sommerjakker.

Savile Row stilen er akkurat det motsatte. Her er jakkene konstruert rundt et skjelett av bomull og hestehår og padding i skuldrene, slik at man kan ha følelsen av at man tar på seg en rustning, klar til kamp om pengene, eller politikken.

Det er to forhold som er vesentlige for om en mann bør gå for en ukonstruert eller en full floating canvas basert jakke. Det ene er at førstnevnte jakke passer fint på yngre, slanke og veltrente menn, dvs. menn uten litt mage og  hengende skuldre. Det andre er at en tradisjonell dress har konnotasjoner langt inn i selskapslivets histore og kultur. Å gå i en tree piece tweed dress eller kjole og hvitt eller smoking, er jo som å gå 50 eller 100 år tilbake i tid. En del av det å ta på seg slike kostymer, er jo å markere avstand til dagens mote. Og da vil jeg påstå at historien vinner, dvs. at en ukonstruert jakke kan føles som å ta på seg en golfjakke. Ikke noe galt med en jakke som ligner en dressjakke,men den trenger ikke være det av den grunn. Akkurat som en sløyfe som er ferdigknyttet ligner, iallefall på avstand, på en man har knyttet selv.

Jeg har et par ukonstruerte jakker, og de er helt greie til å kaste over skulderen, på veien mot et sted for å ta en GT eller tre. Så kan man ta jakken på dersom det er for kaldt i baren, eller man kan ha mobilen i lommen.

Ellers sverger jeg til den velkonstruerte jakken, den som er skåret til slik at mannens kropp fremtrer litt bedre enn den faktisk er. Det er nemlig utgangspunktet for en militæruniformsjakke, som er forgjengeren til dagens jakke. Den skjuler en lett eller godt begynt mage, og de markerer de sterke skuldrene, selv om de kanskje ikke er så rette og sterke lenger. Og snittet eller linjene markerer en lett V form, dvs. at man fremdeles er ung og med store skuldre og at man har sixpacken i behold. Selv på det tidspunkt en mann begynner å få en pæreform, kan en god skredder bidra med sitt.

For den elegante og velbygde mann, kan en ukonstruert jakke være passende. Ofte dyrere enn en vanlig jakke, fordi det kreves mer av en uforet jakke både når det gjelder kvalitet på stoff og for sømmer og hvordan den er skåret. Man kan ikke gjemme bort feilene under Bembergsilken, som jo er det vanlige stoffet for foret i herrejakker.

 En lett sommerjakke i seersucker stoff, dvs. tynn bomull. man ser sømmene, og i denne jakker er det markert med røde bånd.

Så preppy at man må holde magen inne

USA sittt bidrag til klassisk herremote er, bortsett fra seersuckerdresser, alt som har å gjøre med preppy style. Student og collegemote, basert på de rikes lekgrinder på harvard og slike steder. Vi snakker om litt Kennedystil, her og fru skutt president, collegejakker, tweed brukt til hverdags, og fest, og ikke som i england, til jakt, men sportjakker av tweed som man bare går i. Sett fra England er jo tweed et spørsmål om hva man skyter på eller plaffer på, dvs. fasanjakt i champagnerus, som man sikkert avslutter med vaktler i champagnesuas.

Preppystilen er også nøye knyttet til de rikes lekegrind på Marthas Vineyard og Nantucket og Long  Island. Siden det var viktig å signalisere gamle penger, fikk man laget sommerbukser i et røft rødt bomullsstoff, som man gikk med når familien kom til sommerresidensen om sommerne, i helgene, for å seile og for å mingle sammen med de andre gammelrike og nyrike. Slik oppsto preppymoten, og slik oppsto buksetypen nantucket reds, og bortsett fra J Press,på madison ave, som i over 110 år har forsynt disse folkene med korrekt sommermote, og kleskjeden Brooks Brothers, som har stått for kommersialiseringen av preppymoten, er det ralph lauren som i dag er kongen av slike klær. Fattiggutten fra Bronx som forsto at de rike og de litt rike fra middelklassen på Østkysten av USA hadde et visst behov for å leke med drømmer i tweed fra engelsk overklasseliv, blandet med røde bukser, og dristige farvevalg, for å signalisere at man var så rik at man ikke trengte respektere de sosiale kodene som ligger også i klesmoten for å sortere folk i ulike grupper. I dag er preppystilen blitt allemanseie, og f.eks. i Oslo ikke bare et vestkantfenomen, men også et kjennetegn på tannlege eller rørleggerbakgrunn fra alle småbyer rundt omkring i norge. Det er fint at man kler seg litt med sterke farver, synes jeg, selv om jeg personlig misliker stilen.

For de historisk interesserte, startet ikoniseringen av preppystyle med fotoboken med tittelen take the ivy av T Hhayashida, japaneren som i 1965 ga ut denne boken om motebildet hos studenter på harvard.

I dag er preppy stil ennå distinkt amerikansk, men dersom man ser på klærne som de store internasjonale klesgigantene i divisjonen for prada eller burberry eller daks etc, holder på med, er påvirkningen i stil tydelig. Snittet er tilpasset menn i 18 års alderen, en alder hvor man ennå er ungdom og ikke helt har fått brede skuldre, eller noe aldertillegg på forsiden. Akkurat som damer i 40-årsalderen, som er de som har penger til å kjøpe dyre motekjoler, må forholde seg til modeller og snitt tilpasset 20 årige småjenter.

Jeg vil gjerne høres ut som en sur gammel gubbe når jeg påpeker dette, for enkelte av disse preppyklærne kan jeg like, men snittet er tilpasset syltynne menn, og jeg er slett ikke syltynn. på ingen som helst måte.

I New York, på et av de stedene som kan kvalifisere for å være verdens sentrum, nemlig sørøsthjørnet av Central Park, der Apple Store butikken med glasshus over seg ligger, finner man også luksusmagasinet Bergdorf Goodman, på hver sin side av fifth ave, med avdelinger for herrer og damer, og i går, på vei hjem fra en teaterforestilling, hadde jeg med kameraet og fikk tatt noen bilder av vindusutstillingen til bergdorf. Normalt er man i en by som new york sterkt overeksponert for visuell støy og man går gjerne forbi det meste. Når jeg likevel alltid må stoppe opp foran disse vinduene, så er det fordi dekoratørene bak vinduene må være noen av verdens beste. For meg er dette på sett og vis større kunst enn mye av det man ser på MOMA, fordi det får meg til å le eller begeistres av humoren.

Bildene viser spredte glimt av vårkolleksjonen til kjente merker som Armani, prada etc, og sikkert mange enda mere esoteriske merker. Siden dette er klær som både er helt upassende i snittet for meg, og gjerne koster 20.000 kr, som er langt over min økonomiske evne, har jeg et avbalansert forhold til det hele. Jeg innser at smårike og storrike tynne menn fra hele verden kommer hit og kjøper sesongens garderobe, og det er helt greit. Det hadde vært verre å måtte se tweeddresser i dette prisskiktet, mne tweed er ikke så vanlig her borte, siden man ofte kan oppleve 30tallet på gradestokken helt fra april til oktober.

 Såvidt jeg husker, er dette Prada

 Hvite broogues kan være passende om sommeren, men når det begynner å ligne med joggesko, er det puristen i meg som taler. Med joggeskosåle er de sikkert fine å gå med.

 Min kritikk mot preppysko må også her rettes mot de store sålene, hvor man her har markert at de er laget i usa. Det er ikke noe galt med overlæret, men man må regne med at slike sko, selv om de sikkert 5000 kr, ikke er konstruert på noen særlig solid måte. Mens engelske kvalitetssko er sydd sammen, er ofte slik sko laminerte eller limte.

 I USA signaliserer man gjerne at man er republikaner ved å gå med slips. Personlig liker jeg sterkere farver, men stilen er klassisk.

 Slike bukser og jakker signaliserer litt nonsjalant eleganse eller lett gi fane stil, noe jeg synes er bra. Det er ikke de andre som skal bestemme hva du liker.

Å bytte bort elegansen mot komfort

Ute i den store verden finnes det miljøer som møtes på mørke gatehjørner og som har sine koder, vel anerkjent på tvers av dype kultuelle skillelinjer. Noen sverger til hettegensere, tatoveringer og kjettinger, mens andre til enhver tid må gå i pologensere av cashmere, over en sportsjakke fra Prada. Vi snakker selvsagt om kultusen rundt skomerket Trickers fra Northampton. Som har holdt på siden 1829 og som ennå ikke har henvendt seg til massemarkedet, men trofast holdt seg til de utvalgte, de som med lengsel sitter og venter på sine forsendelser av country brogue boots, enten man bor i australia, japan eller usa.

Jeg har deltatt i denne kultusen noen år, og setter min ære i å følge nøye med på produktene fra Trickers, fordi de taler til meg, og ikke minst mine føtter. Å ta på seg en Trickers for første gang var som å komme hjem, ville jeg tenke, dersom jeg kunne ha tatt en prat med mine føtter. For det er ikke til å komme forbi at Trickers lager brede og romslige lester, særlig 4444 lesten, som er perfekte til hard bruk, dvs. lesten er jo konstruert for bruk i skog og mark.

Som vestlending pleier jeg tenke på trickers-modellene som et langt gammeldags jærhus, med svalgang rundt hele huset. Og som alle vet, er jo svalgangen konstruert for å beskytte reisverket, og slik kan man si at stormwelten, dvs. den brede randen rundt en Trickers-sko, for ikke å snakke om romsligheten på innsiden av skinnet, har samme funksjon. Den skal beskytte både overlæret og foten innenfor. Jeg tenker at folkene hos Trickers og meg har noe til felles, og det er regnvær og søle og nordiske føtter.

Jeg har også sko fra Crocett and Jones fra samme by. De er innkjøpt for de anledningene hvor jeg har behov for å være elegant, f.eks. når jeg gifter meg, eller deltar i statsbegravelser, eller trekkker meg en uke tilbake til et strandhotell ute på Long Island for å dyrke gleden ved å spise hummer, iført panamahatt og lindress ute på trammen. Etter en uke på et slikt sted kan man alltid diskutere hvem som har mest rødfarve i ansiktet.

Dette er smale lester hvor overlæret smyger seg rundt foten, og som ligner mye på franske og italienske sko. Tynnere såler, tynnere overlær. Og man må bruke litt tid for å gå inn skoene, siden de sitter som en hanske på foten.

Dette er sko for turer fra drosjen inn til baren, for å ta en rask drink mens man venter på at bordet skal gjøres ferdig, og så tåler skoene fint at man går inn i restauranten, og en lang og hyggelig kveld viet bordets gleder, før man vakler ut i lobbyen og en vennlig ansatt sørger for å skaffe deg en bil hjem. Slike sko bør man også ha, men man bør ikke forveksle dem med sko konstruert for søle og skitt og grus, og for min del, musikksteder med sagmugg på gulvet, eller konserter utendørs.

Jeg prøver å bli elegant. Min interesse for klassisk herremote er hovedsaklig motivert ut fra å bli mindre slubbert og mer elegantier. Det er ikke enkelt, siden jeg slett ikke har naturlige anlegg for å passe på at skjorteflakene er plassert på innsiden av bukselivet.  Eller at rødvinsflekkene på den hvite skjorten ikke er plassert der fordi man skal huske hva man drakk dagen etter, men fordi man burde ha brukt serviett.

Da er det vel likegreit å komme med et hatsk utfall mot restaurantene. Etter min mening søler de fleste mat på skjortebrystet og ikke i fanget. Derfor bør servietten ha hull for å festes på en skjorteknapp. Det sier seg selv at det er derfor man har knapper i en skjorte. De færreste restuaranter er enige i dette. Derfor vil jeg oppfordre alle om å spørre etter serviett med hull til knapper når man er ute og spiser, slik at man kan overlate den nedlatende kelnerer til skammen når han innser at stedet ikke har akkurat slike servietter, eller smekker som man sikkert også kan kalle det.

Tilbake til skoene. Eleganse versus komfort og tilpasning til røffe miljøer. Det er selvsagt opp til den enkelte hvor han ferdes, men mitt bestemte råd er at man bør ha begge typer sko, hver til sitt bruk. For øyeblikket bor jeg i New York, og der er skomiljøet røft. Fortauskantene er høye, og det er huller i gater og på fortauene, et miljø som sliter mer på sko enn idylliske grusveier i England, som Trickers opprinnelig er innrettet for. Derfor er Manhattan er Trickersby, selv om de som bor her ikke vet om det, og jeg har ikke tenkt å fortelle dem det heller, for jeg har ikke hjerte til å ta levebrødet fra alle skomakerne som holder til her. Fra mitt otium oppe på upper east og yorkville, der jeg sitter og holder nøye oversikt over båttrafikken på east river, er det minst 8 skomakere i kvartalene rundt.

 Dette er sålen til en Trickers Henry boots med en Crokett and Jones Swansea i samme størrelse. Som som ser, er lengden nesten den samme, med bredden på Trickersen øverst er større.

 Samme skopar sett ovenfra.

Trickers Henry country brogue versus trickers smokingsko i patentlær i samme strørrelse. her ser man at det er welten, dvs. stormwelten, dvs. lærranden rundt overlæret, som bidrar nokså mye til forskjellen i bredden. Strengt tatt skal man ha pumps i sort fløyel med brodert emblem til smoking, men gode slippers av den typen kan være vanskelige å få fatt i. heldigvis har Trickers nå tatt opp igjen produksjonen av slike slippers, i ulike farver. Det er en almenn mistforståelse at man til sort smoking kun skal ha sorte lakksko. Det taler til min indre papegøye at man kan gå i en formell middag med røde sko i fløyel.

Den mest klassiske dunjakken

Under 2 verdenskrigen laget Barbour en egen jakkemodell til flyvere som holdt på der oppe i luften, der det gjerne var 20 - 30 kuldegrader. Og på den tiden hadde man jo ikke varmeapparater i cockpiten. Det var avgjørende at jakkene var varme, og for de åpne flytypene, som fortsatt var i bruk på 30-tallet, var det nødvendig at jakken også var bestandig mot fukt og regn. Denne jakketypen gikk ut av produksjon etter krigen, ettersom flyverne fikk varmeapparat og vinduer og alt den moderne komfort som hører med til det å være flyver.

Det har dukket opp noen eksemplarer av denne jakken på bruktmarkeder, men jeg har aldri klart å få tak i noen av dem. Derfor var det med stor glede at jeg registrerte at Barbour tok opp igjen produksjonen av slike jakker. Sikkert fordi dunjakker er svært praktiske plagg når det er kaldt. Dunjakker har i dag blitt en del av standardutrustningen til de fleste, enten man sverger til klassisk herremote eller ei.

For min egen del har jeg vært meget ambivalent når det gjelder dunjakker og det siste jeg kunne tenke meg, var å svikte tweeden og gå over til hovedfienden, som jo er dun. Da jeg vokste opp, var dunjakke synonymt med sossejakke og Monclair, en svært dyr fransk dunjakke som hadde sin storhetstid på sluttena v 70- tallet. Når jeg likevel valgte å gå den lange veien og bedrive sjangerblanding og skifte ståsted, var det nettopp i den trygge forvissning at når selv Barbour, denne erkebritiske garantist for klassisk herremote, finner tiden inne til å gå i sine arkiver og igjen sette en slik modell i produksjon, da er det godt nok for meg.

Jeg fant jakken i en av de to Barbour-butikkene på manhattan, den på madison og 80 th. Det er faktisk rimeligere å kjøpe Barbour her borte enn i England, fordi produktene er priset litt lavere på grunn av at klær generelt er litt billigere her enn i England. I Norge er slike klær groteskt overpriset, dvs. minst to ganger engelsk pris. Alle som er interessert i britisk herremote, burde ta seg en rask tur til london når det er salg og bare handle inn de standardtingene man bør ha, og i mitt tilfelle handler det om tattersallskjortene i twill, dvs. vinterutgaven i bomull, og noen til sommerbruk. Disse skjortene er tidløse og varer i årevis, akkurat som en oilskinjakke, som er beregnet å vare livet ut.

Som den drevne forbruker jeg er, vil jeg spesielt trekke frem informasjon som bidrar til å sette mitt valg i et heldig lys. Det betyr i dette tilfellet at ytterstoffet er den vanlige voksbelagte bomullen, som i de andre oilskinjakkene. At en dunjakke tåler mye vann, er en svært grei sak, for både her borte, og i gamlelandet kan det både regne, og sludde og snø, om hverandre, i sesongen for en slik jakke.

Denne jakken er en varm, men selvsagt ikke så varm som en canadian goose ekspedisjonsjakke, som er konstruert for antarktis. Men den er varm nok.

For min del handler det også om at jeg føler jeg er en del av noe større og viktigere, dvs. en britisk tradisjon, når jeg verdig og med ranke skritt spaserer nedover madison iført denne jakken, mens snoen fra hudsonelven river og sliter i de eldre damene i pels som holder seg fast i sine pleiere, et typisk trekk fra lokalmiljøet mellom madison og fifth ave her oppe på upper east.

Kan jeg anbefale denne jakken? Det kan jeg, men det betyr ikke at du trenger den. Jeg vil fortsatt anbefale alle herrer å skaffe seg en romslig sportsjakke i harris tweed. Det er etter min mening mer elegant. Eventuelt en frakk i donegal tweed fra f.eks. Magee. Men når den kalde vinden slår deg om ørene, er det selvsagt ingenting som slår en varm dunjakke med hette, som i dette tilfellet er avtagbar.

 For den snobbete er det greit å vite at når andre ser foret i en slik jakke, puster de lettet ut. Barbour-rutene fungerer som en sosiologisk markør for at man er litt mer enn en vanlig besteborger.  Den store hetten er avtagbar.

 jakken har selvsagt de sedvanlige skråstilte håndvarmerlommene som er typisk for mange av barbourjakkene