the filson packer coat

Det er ikke ofte folk kommer løpende etter meg på gaten, for å fortelle meg at jeg har en ekstra velknyttet sløyfe eller at jeg tar meg spesielt godt ut i min blue sharkskin dress. Jeg er en hund etter smiger og beundrende blikk, men aller best er det når folk forteller til meg at jeg er ualminnelig velkledd. Av og til mister folk beherskelsen, og spør meg om de kan få ta på stoffet. Det kan jo skje dersom man har en fin 180 stoffs dress eller har vært heldig med tweeden. Hver gang jeg tar meg en tur i min Filson packer coat, får jeg ros fra fremmende på gaten. Great jacket. great coat. awsome! etc. og folk spør meg høflig om å få lov til å ta på sherling-slagene. Det er som om folk ikke tror at det lages slike jakker lenger, den er jo som tatt ut fra beretningen til ingeniør berg i amerika på 50-tallet. Faktisk har Filson lager denne jakken siden 1924. Så når folk spør om jakken, spør jeg tilbake om de visste at dette var en amerikansk klassiker. Og så sier jeg til dem at nå vet de det. Man skal selvsagt senke stemmen andektig når man sier det. Det er ikke så mange amerikanske klassikere igjen, som er laget i Seattle.

Dette er en tømmerhoggerjakke, eller nærmere bestemt en oppsynsmannsjakke, siden den har kartlomme på ryggen. Man kan se for seg hvor glade inspektørene som organiserte tømmerdrifter på 20-tallet ble når de oppdaget at denne jakken var både romslig, dvs. alska fit, i motsetning til seattle-fit som er litt mer kroppsnært, og at jakken tålte en regnskur. Denne jakken er laget av Filsons signaturullstoff, et tykt vadmelaktig stoff som varmer godt, beskytter mot regn, og som også puster bra. Det er ingenting som er som ull om vinteren.

Jakken finnes i en enklere utgave,  uten kragen av lammeull, og uten dobbelt stoff. I norge kalles vel den en canadaskjorte og slike jakker passer bra om høsten, eller i andejakten. The packer coat har dobbelt stoff over overrygg og skuldre og ermer, samt mange lommer. Det beste med jakken er uten tvil kragen. Den kan rulles opp når det blåser, slik at man ikke fryser ved ørene eller i nakken, og kragen kan også kneppes fast i lukket posisjon. Normalt er det greit å ha den i åpen posisjon. Til helgen er det meldt om ned mot 20 kuldegrader og kuling. Da har jeg tenkt å ha kragen oppe, og lukket. En utrolig funksjonell sak.

Mine innvendinger mot jakkens konstruksjon er føsrt og fremst at den ikke har lommer for underbergerflasker. En fritidsjakke bør ha det. Som kjent er underbergerflasker på størrelse med hagpatroner, så det finnes jo jaktvester man kan kjøpe til denne bruken. Det er forøvrig vanskelig å få tak i underberg i USA, men her på upper east får jeg faktisk tak i det oppe på 2 ave og E 86th hos den tyske slakterbutikken Schaller und Weber. Det er den eneste butikken på manhattan som leverer svineribbe på norsk måte, dvs. med rutet svor. Her borte stykker man kjøtt på andre måter enn i europa.

Jakken finnes også i sort, men siden det er så mange her borte som går i sort, fordi man har inntrykk av at alle som leser bøker frivillig, bør gå i sort, mener jeg rødt er den beste fargen. Jeg liker rødt, det er fargen for faner i de store slag, og lidenskapens farge, og selvsagt også rødvinens farge.

Her kan du lese mer om jakken, og hva brukere mener om den

http://www.filson.com/products/wool-packer-coat.10040.html

 Ifølge min kone får den store kragen mitt store ansikt til å virke enda større. Min måte å se det på er at det får mine skuldre til å virke enda bredere.

 Når det kulingen herjer mellom skyskraperne, varmer det godt å rulle opp kragen.

 Brystlommene hat god plass.

 Doble ermer konstuert for maksimal frihet til bevegelse. Det er sikkert derfor the packet coat er et amerikansk ikon. Da jeg bestilte jakken, fantes det bare 5 stk av den i min størrelse i hele USA. Det er ikke mange som kjøper slike jakker lenger.

Kartlommen bruker jeg til aviser og til å putte luen i når jeg går inn på grand central. jeg liker ikke å stå med luen i hånden.

Lodenfrakken

Et av mine mål med min bekledning er å være ulastelig antrukket. Jeg har en tendens til å kommentere og hevde mine standpunkter i tide og utide, for ikke å snakke om den raske replikken man ikke burde levert. Jeg har stor tro på at jo mer velkledd man er, jo mer slipper man unna med. Skoene er viktigst, men også frakken kan spille stor rolle. En kappe kan jo snus etter vinden, og det kan man vel også gjelde frakken. Dersom den da har et klassisk snitt. En av de mest klassiske frakketypene er Lodenfrakken. Den er bayersk og østerrisk i sin opprinnelse, vissnok fra 1100-tallet, da de lokale teutonerne lærte å koke sine ullkleder og børste dem pene. Loden ligner på norsk vadmel, og er altså dampkokt ullstoff som er kardet og børstet i det uendelige. På den måten får man et tynt og sterkt stoff som er vindtett og nokså vanntett. Kappen er vel urformen, men en klassisk Lodenfrakk har rett snitt, dvs. den er kuttet rett ned. Med en stor folde i ryggen. Den kan være foret, men de fleste er uforede.

I min jakt på tidløs eleganse, hadde det seg slik at jeg var innom nettbutikken til Cordings of Picadilly, og på vintersalget fikk jeg tak i en slik lodenfrakk jeg hadde vært på jakt etter lenge. Den klassiske typen, sydd hos Schneiders i Østerrike. Så kan man spørre seg hvorfor man skal ha en slik frakk. En grunn er at den både er regnfrakk og gir varme, slik at man kan komme seg til operaen med verdighet, selv om det stormer og regner. Den er altså en overgangsfrakk, og alle som har frakker, vet jo hvor vanskelig det er å finne en god overgangsfrakk, som passer når trenchcoaten blir for kald, men vinterfrakken blir for varm. En lodenfrakk veier heller ikke så mye, så det passer godt når man er reisende i tempererte og kalde strøk om vinteren.

En annen grunn til å velge en lodenfrakk er selvsagt at man viser flerkulturell forståelse. Hva er en engelskmann uten sin tweedfrakk? Selvsagt skal man gå med tweedfrakk om vinteren. Men hva er vel en mann fra bayern uten sin lodenfrakk? For ham er loden det samme som tweed er for engelskmannen. I min jakt etter kulturell fleksibilitet, synes jeg det er greit å gi respekt i begge retninger. Iført en ulastelig Lodenfrakk åpner de fleste restaurantdører seg i Tyskjland, og også i andre land. Mørkegrønn loden signaliserer trygghet, tenker jeg, mens jeg bestiller en vodka martini og starter gjennomlesningen av menyen.

Jeg liker Cordings veldig godt, ikke minst fordi de har tatt utgangspunkt i hvordan kroppen til en mann i 50-årene er. Cordings er ikke mote, det er stil. Jeg bestilte som nevnt frakken på nettet, og i samme størrelse som jakkene mine, dvs. 56. Og frakken sitter perfekt. Det samme gjelder forøvrig skjortene til Cordings. Snittet er perfekt for min kroppsform.

Ser jeg ofte folk i lodenfrakk på gaten? Svaret er et rungende nei. Loden er ikke mote akkurat nå, det var det litt på 80-tallet. At loden ikke er mote nå, er absolutt et argument for å kjøpe en slik frakk. Lodenstoff er bortimot uslitelig, så i løpet av et langt liv vil man sikkert oppleve at loden er inne, og så ute, og så inne, og så ute. Det er moteverdenen, og den har ingenting å gjøre med klassisk herremote.

 Den midtstilte folden på ryggen, er kjennetegnet på en ekte lodenfrakk. Strengt tatt er det bare Steinbock og Schneiders som kan lage lodenfrakker.

 Min frakk er ikke foret, og under ermene er det lufting, slik at svetten fra litt for mange underbergere kan slippe ut.

 Denne knappen er bare til pynt, tror jeg.

Cordings har de siste årene fått et større utvalg macer og tweedfrakker.

Til kvinner om lestene

Det hadde seg slik at jeg skulle holde et foredrag, på engelsk, om et passende tema. Jeg har noen år gått på språkkurs på vayen, dvs. Y92, eldre jøders landsforbund sin kulturinstitusjon på 92 og lex. et strålende sted på upper east side. Jeg var klar til å krone min språklige seier med et foredrag om menn og sko.

Ca 15 kvinner, fra middelklassen, fra ulike land, satt spent og lot meg begynne mitt foredrag, som var en gjennomgang av hvordan en mann etter min mening bør tenke omkring sko, dvs. kjøpe kvalitetssko som holder hele livet, at man vedlikeholder sko på samme måte som en bil, nemlig service av og til, og at man sørger for å ha et passende utvalg til hverdag og fest, og til annen bruk. Et par sko som skal avskrives over 30 år, når overlæret endelig er gått inn, kan gjerne koste en del mer enn standardsko kjøpt i en hvilken som helst moteforretning, med garantert brukstid på max 3 år, hevdet jeg, mens kvinnene, i sine Eileen Fisher-jakker, nikket forståelsesfullt. Alle kan jo forstå at det kan lønne seg med litt kvalitet. Eileen Fisher-klær er et New York- og USA fenomen, klær som har et godt og forgiving snitt, tilpasset kvinner som spiser litt for mye ostekake.

Så gikk jeg rett løs på mitt kronargument vedrørende skokjøp, nemlig at en mann må velge ut et passende antall skomerker, 3- 4, fortrinnsvis Trickers, Chrokett and Jones, Cheaney, Sargent, og under tvil, Alden. Slike skoprodusenter har opptil 20 ulike lester de produserer de ulike skotypene på. Smale lester, brede lester, lester for de med eksta korte eller lange føtter etc. På engelsk heter lest last, lasts i flertall. Lærerinnen på kurset nektet for at det finnes et slikt ord, enda hun er fra Boston. Dette satte tonen for hele foredraget. Kvinnene kunne ikke forstå at det var noe poeng i å begrense utvalget av sko, jeg fikk nærmest inntrykket av at det å se og prøve sko var selve hovedpoenget, gjerne noen venninner sammen, slik at de etterpå kunne gå på cafe og spise en sen lunch. Jeg skal ikke skryte på meg noe særlig analytisk intelligens, men poenget mitt var jo å beskrive en metodikk for gentlemen, for å gjøre det enkelt for en mann å skaffe seg passende sko på en enkel måte, som jo er å gå inn i en slik skobutikk og be ekspeditøren se på føttene og si hvilke lester som er aktuelle. Så skriver man seg dette bak øret. Neste gang vet man hvilke lester som passer, og så går man runden i de ulike merkene. Cheaney er stort sett alltid korrekt siza. Trickers sine landlige modeller, type Bouton, lest 4444, er beregnet for solide ullsokker, og er mellom en halv og en størrelse for stor. Trickers last 2298 er lavere over tærne, men true to size.

Til min store overraskelse fikk disse tanker en slapp og likegyldig mottagelse. Det virket som om min tankegang, selv om jeg brukte opp alle mine samlede pedagogiske evner, var fremmed for disse kvinnene, der de satt med sine perlerader og casmerecardigans. Det er en avgrunn mellom sko fra Northampton og slike kvinner, tenkte jeg i mitt stille og lett irriterte sinn. Ikke nok med at de ikke vet hva lester er, de vil heller at deres menn skal kjøpe billige sko, som gjerne ser bra ut et par uker, slik at de kan piske sin mann ut på en ny shoppingrunde for sko.

En mann som tar sine lester alvorlig, kjøper ikke mange, men høvelige sko. Lestene adler mannen, pleide min bestemor si, hun hadde en far som hadde vært skomaker, og på den tiden hadde mange sine lester hengende på en krok på veggen. Lestene tok man med til skomakeren når det var tid for nye sko.

Dersom man kjenner et skomerke, hvilke lester som passer foten, og om størrelsene er true to size, kan man gjøre gode kjøp på amazon og ebay uk. Gjerne halv pris på fabrikkutsalg etc. Det er det jeg gjør. Jeg har også en annen grunn, og det er at jeg alltid jakter på sko med cushion rubber, dvs. ultralett og fleksibel såle. Det er faktisk ikke så enkelt å få fatt i. Rågummisåler er veldig tunge, men gir best feste på is. Commandosåler gir best feste på grus og i skog og hei, mens danitesåler er helt greie til vanlig bybruk. jeg måtte bare nevne det.

Konklusjonen på mitt foredrag er at det ikke var noen suksess. Jeg falt gjennom, og det jeg tror jeg falt gjennom på,  er hvordan kvinner om sko og klær generelt. De ser på farver, de ser om skoene er vakre etc. Jeg har vært gjennom en del slike runder med min kone. før hun endelig forsto dette med lestene. Jeg pleier gjerne gi råd om sko og klær, og jeg gjentar igjen. Ta gjerne en tur til London og Jermyn street, som er den beste skogaten i London. Ta runden. Begynn med Trickers mot vest og gå østover. I denne gaten tar man lestene alvorlig.

 Derbies. fra Trickers. Mogano shell cordovan. Slike sko passer til alle typer dresser, bortsett fra sort. Generelt anbefales nå brune sko til det meste. sloganet brown out of town er engelsk fra ca 1880. litt utdatert. Slike sko varer et helt liv og skal aldri pusset med noe annet enn en børste. vanlig skokrem ødelegger shell cordovan, eller horshide, eller hestelær. Slike sko blir vakrere jo mer de pusses. Hestelær lysner med årene og får patina. Vanlig lær mørkner.

 20-talls-stil dress boots, laget av Alfred Sargent, I presume. Peal er merket, men det er bare et varemerke. Dressboots passer iallefall godt om høsten og vinteren.

 Trickers bourton 4444 lesten. De er brede og passer selvsagt derfor til de som har litt brede føtter. Akkurat disse har commandosåle. Country brogues er vel den korrekte betegnelsen. Overlæret går helt opp under snøringen, noe som gjør at slike sko tåler en god del regn. Jeg bruker nesten aldri skokrem fordi den ofte ødelegger den originale farven, men slike utendørssko må settes inn  skofett eller impregnering.

 Dette er sko fra Sanders, Northhampton. God passform, rund halvparten av prisen for Trickers.

Spectactors fra Cheanney. Veldig populære på 20-tallet og er fremdeles brukt av jazz-musikere.

Sykkelsadelen for den brede landevei

Det er selvsagt en adel som bruker sykkelsadel fra engelske Brooks. Produsert uforandret i lær og stål siden 1870 eller noe sånt. De fleste som sykler, nøyer seg med smale plastsadler beregnet på hurtige ritt. Da er det et poeng med smale sykkelseter. Har man en mer oppreist sykkelstilling, og sykler for å høre et ekorn som løper med lette skritt over stien, eller for å se en hare som blir jaget av en drever fra halden, er de brede sykkelsadlene fra Brooks  å anbefale.

Jeg ser stadig syklister med ADHD eller lignende diagnose, som sykler veldig fort, mens de tar store sjanser i trafikken. De smiler aldri, men de er sikkert i god form i de periodene de er skrevet ut fra sykehusenes avdelinger for kvestelser og benbrudd. Sånne folk sykler på smale sykkelsadler, og ofte ser man dem tørke bort nesedråpen med sine sykkelhansker, som de også har på seg når de hilser på andre folk.

Jeg sykler fordi min kone påstår jeg smiler og blir i godt humør når jeg sykler, i min oppreiste sitteposisjon. Jeg sykler fordi jeg er glad i å sykle, selv om det hender jeg gir jernet i en oppoverbakke, for å få litt trening. De få nedoverbakkene som er her borte, må jeg forsere med en viss forsiktighet, siden turister gjerne virrer rundt, filmende med sin iphone, på sykkelstiene langs elven og i parken.

Siden jeg er en ihuga tilhenger av britiske herresko, er det helt naturlig for meg å også være glad i lærsadlene til Brooks of England. De tilpasser seg sitteknutene, dvs. de benutvekstene man har i tilknytning til rumpa og bekkenet og som naturen har beregnet at man skal sitte på. Har man veldig tette sitteknuter, skal man ha smal sadel, er hoftene bredere, ligger det an til bredere sykkelseter. Det er logikken.

sjekk http://lovelybike.blogspot.com/2009/10/brooks-saddles-demystifying-system.html

Jeg har to sykler og min kone en, og da jeg satte på en bred brookssadel på min kones sykkel, uten at hun fikk komme til ordet, det gjør hun i tilstrekkelig grad ellers, var hun fornøyd. Selv om hun aldri hadde hørt om Brooks tidligere. Siden vi bor i en storby med dårlig veinett, og mange humper og hull, er det et poeng at sadelen har fjæring. Det finnes mange lærsadler uten fjæring. De er beregnet på gode europeiske landeveier.

 Alt som er forkrommet, varer evig!  B-33 modellen har doble fjærer bak. Den er den mest behagelige sadelen å sykle på som jeg noengang har prøvd. Setefestet på min RareRolls8 bruker to allen keys nr. 5. En vanlig sykkelnøkkelsamling er litt knølete når man skal justere frem til perfekt sittestilling, det er bedre med en litt lengre nøkkel. Som den oppmerksomme leser allerede har notert seg, er disse sadlene, denne er vel produsert siden 1928, beregnet på større sadelvesker for mat etc. Derfor har de solide fester for veskene.

 B-33 forfra. For å justere frem ønsket bredde for setefestet til sykkelen, brukte jeg en tvinge for å tvinge den nederste underliggeren inn en millimeter eller to da jeg festet setet. Det er ingen tvil om at dette er et sete som er beregnet for dårlig vei og større vekter.

 Brooks B-73 modellen. Den er litt mindre bred enn 33-modellen, og har springfjærer også foran.

B-135.  Min kones sykkel, forøvrig en brompton 6 gears, de er svært praktiske når man sykler så langt man kan, spiser en solid lunsj, og så tar toget eller banen eller en bil hjem. Når man har en brompton, har man ikke sykkel, men et personlig transportsystem. De folder sammen til rundt 60 x 60 x 30 cm, og man tar de lett inn i garderoben eller under restaurantbordet i sammenfoldet tilstand, dekket over med den såkalte folding bag, øverst, slik at ingen skal kunne beskylde deg for å ta med sykkelen inn på restauranten. B-135 er lettversjonen av B -33 modellen.

Glinsende sko

Lær som ligger til garving ett halvt år, i en passende blanding av eikebark og vegetabilske oljer, og som er laget av hestelær, får en spesiell fin glans. De skal ikke pusses med vanlig skokrem, og læret blir bare vakrere og vakrere med årene. Siden en hest kun gir lær til ett par med sko, er shell cordovan dyrere enn vanlig lær, og det er også vanskeligere å arbeide med. Det gjør at shell cordovan sko er lite utbredt, og 40- 80 % dyrere enn tilsvarende sko i vanlig lær. Den største produsenten av slike sko er amerikanske Alden, de bruker hestelær garvet hos det Chicagobaserte firmaet Horween. De aller fleste shell cordovansko som man finner i butikken, det vil i praksis si butikker i Jermyn Street i London, og noen i Paris og New York, samt noen arabiske og asiatiske skobutikker, er laget av dette læret. Et lite unntak er læret fra italienske Compipel. Moganofarven fra dette garveriet brukes bl. a av Trickers. Alfred Sargent og Crockett &Jones bruker normalt shell cordovan fra Horween.

Det betyr at jeg har boots i hestelær fra horween, det står forøvrig stemplet på innsiden, siden jeg fikk tak i et par Peal-boots i shell cordovan på høstsalget hos Brooksbrothers. Normalt er sko av denne lærtypen aldri på salg, men sikkert nokså tilfeldig fikk jeg altså en par hestelærsboots til halv pris for noen år siden, de er forøvrig omtalt i denne bloggen for ca 2 år siden.

Jeg liker Trickers for mange ting, bl.a. de litt mer bredere lester enn C & J, men det beste med Trickers er at de har sitt fabrikkutsalg for ukurante modeller på ebay. Når VAT er trukket fra, blir det ca halv pris. For sko som er produsert til en eller annen butikk, eller varehus, og som altså ikke tilhører standardsortimentet. Stor var min glede i vår, da jeg fikk tak i brune chukka boots i mogano nr. 8 farven, og sorte dressboots. Med danitesåler. Kjøper man Alden hestelærsko, får man ikke gummisåle. Alden er såpass konservative at de kun kjører lærsåler. Det er forsåvidt ikke umulig å legge på noen tynne slitesåler i gummi, problemet er at man da må justere høyden på hælen. Enten med lær eller gummi. Sistnevnte må festes skikkelig, og da blir det hele tiden turer til skomakeren.

Diskusjonen om lærsåler eller gummisåler er typisk nok annerles i et tørt klima, eller blant folk som holder til innendørs hele dagen og hos de som holder på med flanering eller turgåing. Personlig mener jeg lærsåler, med både strevet med impregnering av sålen mot fukt, og omsåling, som er dyrt, ikke er tilpasset et moderne liv, med rask og langsom gange i regnvær, på glatt underlag.

Når jeg først er inne på digresjoner, må det nevnes at det eneste stedet man får Trickers i New York, nede i West Village, http://grahamefowler.com/shop/item/mens-cypress-cordovan-derby-brogue/, har et stort utvalg i Trickers i hestelær. Sannsynligvis verdens største. Leffot like ved holder seg med kult rundt egne versjoner av Alden shell Cordovan. Leffot er en av de beste skobutikkene i verden for flotte herresko. Jeg synes slike sko er litt for polerte, derfor liker jeg country brouges fra Trickers. Sko som skal brukes i søle og vann.

Når det er tale om så vakre og kostbare sko som de som er laget av shell cordovan, blir det meningsløst å si at det kun er sorte lave oxford eller derbies som kan brukes til mer formelle anledninger. Både chukkaboots, chelseaboots, og litt høyere boots, må kunne brukes til sort eller mørk dress. Konservative klesbraminer vil sikkert protestere, men i USA er jo cowboyboots ofte brukt til smoking, f.eks. i Texas.

C &J har forøvrig to modeller i shell cordovan som er ytterst praktiske. Nemlig modellen Skye, som er en brogue boots, og en vanlig brogues oxford i mørkebrunt. Begge med danitesåle.

 Trickers dressboots i sort shell cordovan, med danitesåle. Lesten er 2298- som er true to size.

 Trickers chukka, eller polo, i brun, dvs. mogano, danitesåle. Lest 2298.

Peal-boots i hestelær fra Horween, i den mest kjente farven, nr. 8. laget hos C& J . Modellen der heter Harlech.

En sommerjakke som tåler regn

Å gå og slenge gatelangs om sommeren er fint, og derfor skriver jeg i dag om en jakke som er perfekt tilpasset mine vaner, og det betyr at jeg har en tynn skjorte og metrokortet i brystlommen, og så trenger jeg en tynn jakke som beskytter mot en kraftig regnskur, og som har innvendige lommer til mobil og kredittkort og en liten lommebok til en og fem og tidollarsedler. Jeg bor i New York, og man skulle tro at kort funker overalt, men det er langt fra sannheten. Tips og drosje skal helst ordnes kontant ennå.

Der jeg vandrer rundt, kan himmelen om sommeren og høsten bli blåsort og det lyner og tordner og det kommer 20 mm nedbør på ti minutter. Selv om det er 35 grader i luften, trenger man en regnfrakk, dvs. noe som holder regnet ute. Jeg liker helst å gå rundt uten å bære på noe som helst, aller minst en paraply.

Svaret er et svært tettvevd bomullsstoff som ble oppfunnet på 30-tallet og som i dag lages i Sveits. Bomullstrådene i det vevde stoffet er så tynne at de ekspanderer dersom det blir tilgang på fukt, og vips er stoffet vanntett, samtidig som det likevel er pustende. Helt fra pustende plastjakker dukket opp på slutten av 80-tallet, har jeg prøvd en del av disse. Ingen av dem er pustende på meg. Jeg kan likegodt kjøpe meg en regnfrakk i gummiert bomull. Det har jeg faktisk gjort, en klassisk mac fra England, det er en annen historie.

Det er litt befriende å kjøpe en kort sommerfrakk eller lang sommerjakke, som ikke er i merkeklærgruppen. Etaproof, som stoffet heter, brukes litt her og der, stort sett i veldig smale merker. Jeg kom over min jakke på Manufactum, i en liten by som heter Waltroop, litt nord for Dortmund.

Her er frakken: http://www.manufactum.de/herren-kurzmantel-p1450094/?a=20809

Min er kamelfarget, en passende farge til et plagg som skal tåle reiser, søl, og levd liv, inkludert at stoffet blir lett falmet av solens gang.

Her kan du lese om stoffet, som vel er en type poplin av bomull. Hvis du har en engelsk briggsparaply, kan stoffet der være av en spesiell type silke som holder regnet ute. Samme prinsipp. Tynne fibre som ekspanderer når de blir våte og derfor holder regnet ute.

http://www.stotzfabrics.ch/outdoorstoffe/outdoorstoffe_en.html

Jeg sitter og skriver dette lett irritert, over kulden og våren som ennå ikke har dukket opp. Det skulle vært sol og opp mot 20 grader på dagtid nå. I stedet er det kuldegrader om natten og pluss 4 grader på dagtid. Den arktiske vortex har slått fullstendig krøll på seg selv og laget den kaldeste vinteren i new york i manns minne, som er ca 20 år.

Nå gleder jeg meg til sommeren.

Dersom man er på biltur i Tsykland, kan det være kjekt å sjekke opp nærmeste Manufactum-butikk, det er vel 6-8 av dem. Konseptet er høy kvalitet, ikke spesielt billig, men heller ikke typiske merkevarer. På min Manufactum-butikk i Waltroop, har de alltid mange ting på tilbud, typisk halv pris. Dette er jo litt sære ting, og da er det vel bare sære folk som kjøper, og de er jo sjeldne, og sånn blir det salg. Nabobutikken lager og selger forøvrig helt fantastiske trehjulsliggesykler. Dersom jeg får isjas eller lignende i min alderdom, vet jeg at jeg alltid kan få tak i verdens beste liggesykkel i Waltroop.

 En kort sommerfrakk som beskytter mot regnet.

 Ventiler under ermene er et typisk sjekkpunkt. Dersom en jakke ikke har slike, bør man være på vakt.

 De innvendige lommene, med glidelås, til penger og pass og mobil, er greit enten man går gatelangs eller er på reise. Det eneste som duger mot lommetyver er glidelås.

 manufactum selger også avisholder, vissnok tysklands eldste patent som ennå er i produksjon. jeg bruker denne for å holde orden på alle bilagene, som i USA ikke er limt. jeg er en rotekopp og er derfor takknemlig for dingser som skal hjelpe til med orden muss sein.

Tweedfrakken

Plutselig kom den artiske vortex ut av lage og la seg nedover det nordamerikanske kontinent, som som raskt førte til at iskald canadisk vinterluft strømmet sørover og østover, like til new york, hvor jeg for tiden bor. Når gradestokken om morgenen er under minus tyve, og det blåser en sterk bris fra vest, er det friskt. Noe måtte gjøres, og siden det var januar, og januarsalg, kunne jeg endelig rettferdiggjøre å kjøpe en tweedfrakk, et helt nødvendig plagg i en klassisk herregarderobe.

Frakken er selvsagt en Cordingsfrakk, med raglanermer og utført i donegal tweed. Den rekker til litt under knærne, og har egen innerlomme for avis. Teknisk sett er frakken utført i stilen til Cordings of Picadillys sin udødelige Covert Coat, som jo er en frakk for det landlige liv, med egen innerlomme for vilt, dvs. game, dvs. en rype eller to. Og for dere som ikke er så glad i hverken tweed eller blues, så er Cordings, i London, ikke så langt fra, dvs. noen stenkast fra Jermyn Street, en butikk som er over 180 år gammel og som eies av Eric Clapton. Han kjøpte butikken, som slet litt på 90-tallet, siden han var så glad i Cordings sine Covert Coats.

Donegal tweed er først og fremst kjennetegnet av fargespillet, vevingen er utført slik at det ligger et par andre farver sammen med hovedfargen, som i mitt tilfelle er brunt, og litt oransje, og litt sort,og glitt grått, og litt hvitt. Vi kan takke de snille sauene i Donegal fylke i Irland for dette fargespillet, og de lokale veverne, som sitter på hvert sitt lille småbruk og håndvever tweed.

Fordelen med donegal tweed er at det er så mange farger i veven at det aldri blir helt galt hvilken farge man har på jakken eller genseren under. Enkelte Harris-tweed-stoffer har samme farvespillet, som også blir omtalt som salt og pepper stoff, med eller uten bindestrek.

Da jeg fikk frakken i hus, jeg kjøpte den på postordre, var jeg spent på om jeg ville like den, og det gjorde jeg med en gang. Nå er frakken og jeg uadskillelige, vi går tur sammen hver dag i vinterkulden, og det kommer til å bli en vanskelig dag den vårdagen jeg må innse at frakken må henges i skapet, til neste vinter. Vel er jeg nonsjalant, men det var ikke helt på slump at jeg kunne kjøpe frakken på nettet, for jeg har et par tweedjakker og en del skjorter fra Cordings, så jeg vet hva slags snitt det er tale om og hva slags kroppstyper kundegruppen består av. Voksne menn heter det.

Det er svært uvanlig at man kommer over en frakk i donegal tweed i en butikk, og det har jeg erfart, for jeg har fått mange komplimenter for frakken, på gaten, og andre steder. Grunnen er vel først og fremst stoffet. Donegal tweed er en usedvanlig vakker stofftype. Jeg lar meg lett smigre, og har allerede begynt å undersøke om det er mulig å få sydd en dress i stoffet, riktignok i en lettere utgave.

Denne frakken må sies å være et funn for den eftetenksomme herremann, der han går ensom og forlatt gatelangs, på vei til en cafe eller til parken, for å lese sin avis. For viltlommen har man ikke behov for på upper east på manhattan. Jeg kaller den avislommen. Hver lørdag, når fruen går på sin yoga og trening, går jeg ut, og kjøper lørdagsutgavene av The Wall Street Journal og Financial Times. De passer eksakt inn i avislommen, og jeg er helt sikker på at Cordings har justert størrelsen på denne lommen til dette formålet.

Frakkemessig har jeg forøvrig utviklet meg voldsomt de siste årene. Da jeg bodde i Oslo, mente jeg ofte at frakk er noe for eldre menn. Nå er jeg en voksen mann og mener det samme. Samt at frakk er spesielt hensiktsmessig i New York, både sommer og vinter. Stikkordet er klimaet. Om vinteren får  fallvindene fra skyskraperne en voldsom kjølighet, samt styrke. Da er frakk perfekt. Om sommeren kommer regnskyllene kastende ned fra skyene i 4-tiden om ettermiddagen, og da er det greit med en tynn sommerfrakk, som både bidrar til en elegant profil og beskyttelse mot regnet. Nevnte jeg regnet om våren? Kom ikke her og si at det alltid er mildt og linnt. Vårregnet som kommer fra øst, dvs. nordøst, kan komme med stor styrke. Styrken er størst i en noreaster, som er stormtypen som kan utvikle seg til en hurricane. Stikkord her er Sandy og Irene. Nok om den arktiske vortex sine herjinger.

Den innsiktsfulle leser vil sikkert innvende at en frakk bør ha belte. Til offiseren i gentlemannen, som gjerne går rundt i en trench-coat, med belte, kan jeg forklare følgende. Stoffligheten i tykk donegaltweed gjør at frakken blir god og varm. Stoffligheten, eller rettere sagt tykkelsen på stoffet, som fanger luften og gjør den stillestående, slik at den varmer, kan av og til være altfor stofflig. Og da er det greit at snittet på frakken gjør at overflødig varme kan slippe ut nede, der frakkens skjøter nesten berører kanten av mine Trickers-jaktboots. Det var min begrunnelse for at vinterfrakker ikke bør ha belte.

 Raglanermer, skjult knepping. Jeg burde ha skrevet på dansk.

 Den varme og høstlige glansen av foret, som understrekes av det brune og organsje i donegaltweeden, leder lett oppmerksomheten mot avislommen, som er god å ha når en høstlig eller vinterlig vind rusker i gateløpene og forstyrrer siktlinjen min mot Central park.

Stoffet har mange farvenyanser, og mine favoritter er oransje og gult. Jeg liker å friske opp mine spaserturer med gul eller oransje benklær, gjerne fra Cordings. På den måten vil min fremtoning gå opp i en høyere fargemessig enhet, der fargespillet fra mine ben, som blir forsterket av at jeg beveger dem når jeg går, står står harmonisk til det lune og brune i frakkestoffets melerte overflate. Hvsi jeg går på cafe og spiser, trenger jeg ikke si noe. Salt og pepper kommer automatisk på bordet.