Ola-jakken

Det hender av og til at slubberten inni meg er trett av å sitte å lese årsrapporter eller konversere høflig med menn i dress og slips. Det er en verden der ute som lokker, og den er full av skitt og støy og høy musikk og sigaretter og damer som har dyp utringning og som har sminket seg til fest eller mer. Det er når det kalles ut til herrelag av den rocka typen, der man møtes for å ta noen glass og der man ender med kebab-dressingen litt utover skjortebrystet utpå morrakvisten, hvis man ikke da er så heldig at man våkner opp på sofaen, iført alle klær, og med fjernkontrollen til TV trygt i hånden. Sånn skal det være, og noen ganger vil man bare ut, og drikke, og gå på bar, og stå bakerst i konsertlokalet og mumle noe om at det var verre før, og så går man et annet sted, og det er hyggelig, og det er slik det skal være for modne herrer av og til. Akkurat som venninner sitter og sludrer over et glass hvitvin og diskuterer hvor ille mennene deres er. Vi gutta snakker ikke om slikt, men vi utveksler kanskje info om musikk og film.

Da er det bare å gå i skapet og finne frem Ola-jakken, eller dongery-jakken. Selveste uniformen ute i det litt mørke kulturlivet hvis man har tenkt å bedrive litt basseralle eller hva nå det heter for tiden. Det kan gå an å ha en gammel sort dressjakke til sorte jeans, men det er tøffest å bruke ola-jakken. Den bør helst være fra ungdommen, slik at man kan demonstrere at man helt uanfektet av det livet man lever i sus og dus, så holder man på skikken og vekten og formen. Det er en solid statusmarkør og si at jakken er fra studietiden. De færreste klarer vel dette, men olajakken er uansett en tidløs klassiker, i ett eller annet bomullstoff, helst sort eller marine, men er man farveglad, er det helt lov å skeie ut med gult eller oransje eller rødt. Selv har jeg to i sort, og en i gul og en i oransje. Det viktigste er uansett å kunne komme inn i dem med verdighet.

For det er dette jeg ønsker å fokusere på i dag. 40-årskrisen som kommer til de fleste menn. Det kan bety en ny og yngre kone, eller motorsykkel, eller nytt karrierespor, eller en fiksering på form og birkenritt og alle de vanlige tingene som er knyttet til menn i krise, såsom pulsklokker og intervalltrening og mengdetrening og alt det andre, som jeg har hørt om, men som er litt vemmelig å fortelle om. Menn er villige til å slite mye for å se ut som de er 20 år.

Når man sverger til klassisk herremote, går man inn i plagg som er designet for å skjule en begynnende mave eller ryggfett eller lute skuldre. Knappenes plassering bygger opp en siluett som risser opp noen brede skuldre, selv om dette er en løgn. Akkurat som stripene i jakken kan være med å løfte deg i høyden, eller at slagene på jakken sammen med skjortesnippenes form kan kamuflere en dobbelthake. Skredderkunsten kan trylle frem et verdig eksemplar av en moden mann, selv om det som er under dressen kan være litt gått ut på dato. Man er alltid sikker på at man fremtrer med en viss verdighet når man ifører seg en god dress, det er poenget med å velge klassisk stil.

I Olajakken er man uten rustning. Stilen og snittet er avslørende, og en feit mave blir ubønnhørlig heller markert til spott og spe enn kamuflert. Akkurat som de utrente og tynne beina eller de vikende skuldrene. En T-skjorte overlater heller ingenting til fantasien. Har man begynt å få innfallende brystmuskulatur, blir dette avslørt. Det beste man kan gjøre, er at jakken passer. Ikke for stor, men heller ikke så liten at man setter fokuset på en dissende kalaskule.

Å gå i Olajakke er med andre ord en del av livet, men det trenger ikke bli en stor del av livet. Det er et flott og praktisk fritisantrekk dersom man skal sjøsette båten eller dra til landstedet, akkurat som det passer fint på rocke-konsert. Bare man skjønner at man må ha figur til det. Jeg er selv littrobust i kropp og sinn, men klarer ennå å iføre meg mine olajakker. Jeg er ikke sikker på om jeg kan gå med dem om noen kilo til. Det er min målestokk.

Jeg tror nesten alle av gutta har en Olajakke hengende i skapet. Den henger der som et minne om tiden da man fartet rundt på festivaler og sov i de samme klærne i fire dager. Da var Olajakke en av de få konstante faktorene i et omskiftelig liv. Så tar man den frem av og til. En konsert på et mørkt og brunt sted. En whiskytung runde med gutta. De som har kastet Ola-jakken tilhører en annen kategori. Det er de som ikke lenger takler at noen velter en halvliter på deg, eller at man ikke lenger får sitte på toalettet en halv time i fred og ro med avisen. Da er man moden for senior-sentrene, og lune bridgekvelder med ett og et halvt glass rødvin.

Inntil videre tar jeg frem Ola-jakken de gangene anledningen byr seg. For børst og bar og basseralle.