Jeg vil dra op og gå, og gå mot vest
for sommeren er sval der av linn blæst
og ingen steder lyser marken grønn
for sommeren er sval der av linn blæst
og ingen steder lyser marken grønn
som der. For der er regn og sol, sol og regn
og stumme stille fjæll og urgrå stein
der tiden står og står som sto den still
og stumme stille fjæll og urgrå stein
der tiden står og står som sto den still
fra tidegry – inntil med ett: et skrik
av lom som letter ut en øde vik
lar ekko rulle fjæll i mellem, tungt
av lom som letter ut en øde vik
lar ekko rulle fjæll i mellem, tungt
og vildt. Og der er ørn og hjort og mår,
og tropelys hvor revebjellen står
giftig skjønn. Og hvor er høiet krydret
og tropelys hvor revebjellen står
giftig skjønn. Og hvor er høiet krydret
søtt som der? - Ingen steder! Ingen klang
av sommersjø mot skjær og lukt av tang
som ut i vest - i dønningsus og tidevann.
av sommersjø mot skjær og lukt av tang
som ut i vest - i dønningsus og tidevann.
En sånn jakke man kunne tenke seg Claes Gill hadde på seg da han kom hjem som en boms fra Argentina, klar til å debutere som poet. Eller en slik jakke som man gikk med om sommeren på 30-tallet, mens man funderte på hvor synderne i sommersol som Hoel hadde skrevet om, var. Iallefall kvinnene. Hvor var alle de falne kvinnene, ville sikkert Claes Gill, rett fra bordellene i Buenes Aires, tenke, iført denne jakken av lin.
Det var derfor jeg måtte ha meg en slik jakke, nærmest skreddersydd for å fange vindens skygger når solgangsbrisen utpå ettermiddagen løyer av og man kan gå i underskogen i de grønne liene vesterut, og ta inn duften av ramsløk og se etter om kusomen har den samme bleke gulfarven som i fjor, og plutselig trakke inn i et felt med liljekonvall, som varsler søtt at dette er giftige blomster, der hvor furutrærne blir smale og lave og krokete, og bakken tørr, slik den må være i vestlandets fjordlandskap, skapt på restene av fyllitten som ble skapt av leire og havbunn for 450 millioner år siden, og som nå også gir næring til revebjellene, som står der giftigrøde i lange aks fra august av, mens vivendelen sprer sine lange ranker i krattet, og sender sin linne duft ut om natten, for å fange nattsvermere av alle slag.
Slik er denne jakken. Av lin, og det var derfor jeg måtte skaffe meg en sommerjakke i naturfarvet lin, vevet i herringbonemønster i to nyanser, basert på en tysk-østerriksk sommervandrerjakkemodell, muligens inspirert av thomas bernard, iallefall en modell han kunne ha gått rundt med, og med plass til injektiver på innerlommen, og med de romslige lommene utenpå, skåret og sydd slik at de kan utvide seg dersom mengden av metaforer i lommene står i skade for å bule ut. F.eks. dersom de ikke ble brukt.
Min modell er sydd i Italia, men det er slett ikke sikkert at linstoffet er italiensk, for alle vet jo at den beste linen vanligvis kommer fra Irland. I motsetning til jakken i tekststykket som er klippet inn fra den tyske butikkkjeden manufactum, har min jakke lyst skinn på albuene, og i det svært kritiske stykket på undersiden av overstykket på lommene, og akkurat der dette stykket berører lommens nedre del. Jeg tror det må være akkurat denne detaljen som var avgjørende for at jeg anskaffet med denne jakken, hvis det da ikke var for at kragen på innsiden er kantet med lyst semsket skinn, i tilfelle det dukker opp en linn blæst og man er på nippet for å skutte seg i den plutselige og avkjølende vinden, således at man knepper opp kraven. På høyre siden av kragen, på innsiden, er det med to knapper festet et trekantet stykke tøy, på innsiden av linlerret, og på utsiden av skinn. Meningen er at man skal kunne kneppe igjen kraven, dersom det blåser opp, selv om det er sommer og det bare var linn bæst da man gikk ut i skogen for å vandre avsted.
Hvis jeg skulle vært kritisk, noe jeg normalt aldri er, fordi jeg ikke har akkurat dette lynnet, kunne man påpeke at jakken hadde stått seg på at knappehullene hadde vært kantet med skinn. En slik detalj kan ofte heve en jakke fra det storslåtte til det sublime, men på samme måten som å forkaste en jakke bare på grunn av brunfarven til kanppene, ville dette kunne karakteriseres som unødig detaljorientering. Det heter jo at djevelen sitter i detaljene, og sånn sett passer det jo bra at dette er en jakke i Thomas Bernards ånd, og gjenfunnet i minnet til den norske poeten Claes gill, fra Sauda i Ryfylke.
Hvis jeg skulle vært kritisk, noe jeg normalt aldri er, fordi jeg ikke har akkurat dette lynnet, kunne man påpeke at jakken hadde stått seg på at knappehullene hadde vært kantet med skinn. En slik detalj kan ofte heve en jakke fra det storslåtte til det sublime, men på samme måten som å forkaste en jakke bare på grunn av brunfarven til kanppene, ville dette kunne karakteriseres som unødig detaljorientering. Det heter jo at djevelen sitter i detaljene, og sånn sett passer det jo bra at dette er en jakke i Thomas Bernards ånd, og gjenfunnet i minnet til den norske poeten Claes gill, fra Sauda i Ryfylke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar