Drinker i Soho

Jeg er veldig glad i tattesallrutede skjorter i egyptisk bomull laget av Barbour. De passer godt til tweeden min, og de plommerøde stripede, som ofte er parret med grønne og okeraktige nyanser, får min røde nese og mitt blussende ansikt til å fremtre på en nyansert og ansvarlig måte. Det er viktig å la en farve gå igjen, fra klesplagg til klesplagg, eventuelt også i forhold til hudtoner, som jeg har rikelig av.

Så var det en dag jeg skulle på konsert med marianne faithful nede i soho, og for å forlyste meg med alle inntrykkene der nede på forhånd, hadde jeg satt av god tid, slik at jeg også kunne stikke innom dean and luca og ta meg litt å spise, eller kveldseta som det heiter på nynorsk.

Så går jeg bortover prince street, og stikker innom barbourbutikken i 123 wooster street, som altså er en mindre gate. Godt for meg, og godt for butikken, hadde de denne gangen innstallert seg med en bar i butikken, som serverte klassiske og alderdommelige engelske drinker, helt gratis. Jeg fikk straks servet en gimlet, som frydet min gane, og ansporet meg til å se nærmere på klesplaggene her, som jo har en merkelig strategisk profil. Man trenger bare en barbourjakke, dvs. en av oiliskinn, og den bør helst se slitt ut, og den skal man ha resten av livet. Statusen er knyttet til at den er slitt, og reparert, og egentlig trenger revoksing, men det er bare for tullinger. Barbour er et merke som baserer seg på å kannibalisere seg selv, mens de lager artige versjoner av gamle motorsykkeljakker som selges til brats og andre småungdommer verden over. Det ligger litt agg i dette, for de kolleksjonene Barbour har som er innrettet mot tøysemarkedet, i skarp konkurranse med f.eks. Burberry, har et stramt snitt som er tilpasset unge menn og kvinner på ca 19 år, før både hofter og mage og skuldre er ferdig utviklet, sammen med hodet og den sunne dømmekraften. Dette snittet passer ikke meg, jeg liker classic cut, og synes det er all grunn til å sjikanere folk som ikke har vett nok til å drikke på seg en kalaskule.

Og så fikk jeg en sterk drink til, og da bestemte jeg meg for å kjøpe en tattersallrutete skjorte. enda en, i tillegg til de jeg har.

Moralen bør være at det er helt ok å shoppe når man har fått noen drinker innabords, og i mitt tilfelle så jeg kolleksjonene i et mye klarere og skarpere lys. Nemlig at dette først og fremst er en butikk beregnet på turister, helst den yngre garde, mens vi hardcore purister, som er skeptiske til alle klesplagg som er kommet fra barbour etter 1970, muligens må handle på nettet.

 Det er den innvendige randen av bombullspoplin i en spesielt slitesterk dobbelveving som jeg synes er veldig anvendelig. Jeg er en aktiv krabat, og sliter skjortene sterkt i nakken, og likeledes på innsiden av ermene. En arbeidsskjorte, som jo dette er, bør være konstruert for bevegelse og slitasje. Det er ikke mange andre skjorter av denne typen å få tak i. Prisen på en slik skjorte i usa er litt mindre enn i england, sikkert på grunn av at lønningene for universitetsanasatte i new york er lavere enn i oxford. Denne skjortetypen er ikonisk i forhold til hvordan folk som lytter til bach og skriver avhandlinger, bør se ut. Det er forsåvidt greit nok å være en landsens dyrlege, men dette er jo en uniform for folk som driver med film eller skriver bøker.

Å lage en tagg med barbourmerke, festet med tråder i skjortematschende farver klarer de, men de klarer ikke å lage snippeinnlegg merket med barbour, dvs. de du trer inn på baksiden av snippene når du sender skjorten til vask. Det spiller forsåvidt ingen rolle vaskemessing, siden den som stiver skjorten likevel må ta frem strykejernet, men ut fra en markedsmessig vurdering, burde man bruke anledningen til å kommunisere med markedet. Det kunne f.eks. stått noe slikt som, du er aldri alene med din barbour.