Siste uken i mai i London kan være kjølig, eller varm og klam. Jeg har erfart Chelsea i både regn og kulde og sommerlig varm, med damene i lyse sommerkyser og kjoler som har motivkrets hentet fra blomstrenes verden. Siden dette er en anledning som er på linje med Ascot og tilsvarende sosietets-begivenheter, er dette definitivt stedet å være og bli sett og lagt merke til, sammen med prinsen av Wales, som alltid åpner utstillingen. Dette er et sted man viser sin klasse og størrelsen på haven gjennom valg av klær heller enn hvor mange latinske navn man klarer å uttale etter noen flasker med pimms.
For en herre er de ingen ulempe å gå rundt her i en lindress med noen flekker av jord på, sammen med den kjære stråhatten eller panama-hatten. Det er en selvfølge at man har en podekniv i lommen, og flekker av podevoks på ermene, sammen med den lett sjanglete gangen som kommer av intim omgang med plantevernmidler som ikke lenger er i alminnelig salg. Haveentusiaster er heller ikke som andre mennesker i dress, og legger seg gjerne ned på knærne for å studere nærmere en liten iris fra Cashmir eller et av de stan-landene som har så mange arter av tulipaner, scilla, iris, chinodoxa, frittiliaria, eranthis, galanthus, eller det som verre er.
Havemennesker kan gjerne ha jord og flekker på lindressen, i motsetning til de som later som de er interessert i det som blir stilt ut på CFS.
Jeg blir i godt humør av å gå rundt på messen, for damene har hatter på, og sommerkjoler som lyser av syriner og violer og volanger og rysjer og selv om de er vakkert kledt og klare for en aften med champagne og perfekte plener og charleston-dans, ser man på det våte blikket de får foran salgsbodene med lærstøvler fra Dubarry og hjemmesmidde haveverktøy at de også driver med stauder og økologiske tomater, samt den grenen av blomstererter som er spesielt sterkt duftende. En god del av mennene har også et farverikt silketørklede i halsen, og lyse sko, og skum av øl i barten, eventuelt med rester av fish & chips på håndbaken.
Går jeg for tattersall-rutete skjorte, eventelt en vest i samme mønster, under en landlig tweed-jakke, med røde eller skarpt grønne, eventuelt sennepsgule cordbukser? ønsker jeg å være en del av det klassiske landlige engelske bekledningsideal eller går tankene heller til den mer frivole delen av havebesitterne, som bruker minst halvparten av tiden sin ute i haven til å sitte og drikke hvitvin iført en gammel lindress, før de spar seg gjennom et felt med gunnera manicata med full dødsforakt?
Alan Titmarsh, en av england mest kjente havebokforfattere og haveprofiler i radio og i tv, sverger til det førstnevnte. I fjor observerte jeg han iført en kledelig tattersall-rutete vest under en tweedjakke. Samtidig må man ta høyde for at det kan bli nokså varmt å spankulere rundt i slike ullkvaliteter. Min hemmelige plan i år (ifjor var også jeg iført tweed, men det var altfor varmt), er å ta på seg en enkel linjakke, og bevege seg bort fra den intellektuelle tvangstrøyen som tattersall-rutene representerer og heller ta på seg en tynn by-skjorte med striper i farver så grelle at jeg blir i godt humør, og resten av selskapet proteserer til skjortefarverådet i jermyn-street.
Så vil jeg muligens gå rundt i lette og sommerlige sko, i stedet for tunge og solide country-brogues fra Trickers. Terrenget er hovedsaklig grus og asfalt og da er det forsåvidt ikke strengt tatt nødvendig å sko seg for tunge tak mellom de ulike gradene av søle, skitt, våt leire, tør sand, silt, og mose som er tråkket i stykker av overfladiske turister fra Tyskland eller Eiksmarka.
I Norge, dette forblåste landet hvor det regner og stormer ustanselig og hvor nasjonaldyden er å holde ut og gå lenge i kulde og blæst, går jeg ofte med tweed-caps. På CGS er dette for varmt. Jeg får se over hattehyllen min om jeg finner en lue i silke eller bomull, eventuelt en boater. Når jeg tenker meg om, er det feil å gå i lue av tweed på et sted som dette.
Dersom man har ambisjoner om å profilere seg som eksentriker, gjerne med stokk og lorgnett, er Chelsea flower Show helt feil sted å gjøre dette. Eldre havemennesker, med kne- og hofteledd formet av slitasjegikt i flere generasjoner, bruker gjerne stokk, de finner man i store populasjoner, omtrent som svermer av brunsnegler om natten i juli, etter en periode med varme og mye regn, og de kan også observeres med krakk-stokk, dvs. en stokk som kan sås ut til en liten krakk. Dette gjelder altså havefolkene.
Etterpå er det selvsagt High Tea på Ritz eller Fortum & Mason, sånn i fire-fem-tiden, og da er det greit at man har litt pene klær, dvs. ikke sneakers og denim og det som er like ille, for da slipper man ikke inn på slike steder. Noe av poenget med å kle seg litt dannet, er jo å slippe inn på slike steder, selv om man sliter litt med dannelsen sånn tl hverdags.
Jeg velger meg lin, og dersom jeg nå drikker og spiser litt for mye på Ritz, da vet jeg at clotted cream, som jo er noe av hovedinnholdet i en slik seremoni, ikke setter så store merker på lindressen som på min tweed, og jeg føler meg også mer bekvem med å nyte et glass champagne iført lindress. Tweed er mer for det landlige, og en god flaske portvin.
