Guyaberas

Da jeg for mange år siden oppdaget denne skjortetypen, forøvrig på en reise i Mexico, føk der en stor lettelse og lindring gjennom mitt sinn. Et svett og plaget sinn, der protokollen krever jakke, mens gradestokken melder om like mange grader som alkoholstyrken på en vanlig GT. Et slikt sinn liker en skjorte som er en jakke som er laget av tynn og lett lin, og som er godkjent som formelt antrekk, og som erstatter for dressjakke.

Jeg sitter nå i mitt studerkammer, i andre etasje, og foran meg har jeg en flott plen og et passende utvalg av palmer. Siden jeg nettopp har flyttet hit, vet jeg ikke forskjell på øst og vest, siden vi er i tropene og solen er høy. Tror det er ca 200 km sørover til ekvator. Uansett er en guyabera et svært godt valg her.

Opprinnelsen er cubansk, noen sier mexicansk, og i dag er jakketypen, eller skjortetypen, utbredt i hele Latin-Amerika. Den kan lages av bomull, men de beste avkjølende egenskapene dukker opp når man bruker lin. Man kan tenke seg at noen satt en kveldsstund under en tropisk himmel, og nøt sine drinker, mens konversasjonen fløt lett i den fløyelsmyke og mørke tropenatten. Neste dag skal man normalt svette ut nattens fest av blodet gjennom tennis eller raske løpeturer. Ikke noe av dette passer meg, og noen ganger glemmer man å svette ut, og så går man på en mottagelse og så kommer svetten rennende ut i strie strømmer. Man kan forestille seg at svetter lukter så sterkt av gin at selv apene oppe i tretoppene hopper over til neste eiendom. Hvis man har på seg en skjorte av bomull, vil man i en slik stund være badet i sine egne kroppsvesker i flere timer.

Med en guyabera av lin, forsvinner svetten lett ut i atmosfæren, og inngår i det evige kretsløp hvor væsken kondenseres og danner skyer, som føres med passatbeltet ut i atlanteren, for så å dukke opp som tropisk syklon eller hurricane utenfor Florida, hvor det forøvrig bor mange eksil-cubanere, hvis favorittplagg selvsagt er guyaberas. Jeg bor ved bredden avVictoria-sjøen, hvor malariamyggen kun kan holdes borte ved jevnlig inntak av kinin i tonic. Siden jeg ikke er ingeniør, eller fysiker, forstår jeg ikke helt hvordan høyden, som er på rundt 1300 meter over havet, påvirker atmosfæren. Men faktisk så er det ikke så fuktig her, slik at lin er et perfekt aftenantrekk. Med normal svette, forduster alt sammen, med unntak av saltet, som katten i huset ofte ser sitt snitt til å slikke i seg, slik at skjorten må vaskes to ganger. Årsak og virkning er ikke min sterke side, men enten så er det guyaberaskjorten som gjør livet fint her, eller så må det være den evige sommeren, med maksimaltemperatur på 32 grader, og noen regnskurer i ny og ne, mens temperaturen ligger på 27 grader på dagtid, og 25 grader om kvelden.

Formaliteter kan av og til bety alt, og da er det selvsagt greit å vite at en hvit guyaberaskjorte i mange land er likestilt med smoking eller kjole og hvitt. Selvsagt sammen med sorte bukser og passende sko. Min kampsak akkurat nå, er at pensko ofte bør erstattes med dress-boots dersom underlaget krever det. Mitt underlag er ofte plener, og livets grusganger, dvs. de som går mellom inngangspartiet i huset, og bort til det store teltet ute på plenen, der det serveres mat eller drinker. Under slike forhold bør man gå i dress-boots med gummisåle, og faktisk også såler med grovt mønster, f.eks. den typiske commandosålen som ofte er å se på en sko fra Trickers, selvsagt basert på 4444-lesten.

Guyaberas skal ha stolper, og knapper, og broderier, og helst 4 lommer. Utgaven til fest kan være sterkt brodert, noen jeg synes er litt unødvendig jålete. Den hvite farven er vanligst, jeg liker strengt tatt bedre utgaver i brunt eller rødt eller blått. Akkurat nå holdt jeg på å glemme å begrunne en av de større fortrinnene til guyaberaskjorten. Det er de fire lommene. For kredittkort, for visittkort, for mobil, for lommetørklet.

En annen fin ting med skjorten er at den skal være romslig i snittet. Det betyr at man gjør en bedre figur, selv om figuren ikke er så god.

Jeg har såvidt nevnt ordet svette i denne epistelen. Svette kan skje. En stor diskusjon er om man bør ha en underskjorte når man bærer en guyabera. Man kan tenke seg svært fintfølende vesener som går rundt på partys og som besvimer dersom man får øye på hår på brystet eller en flik av hud, gjennom broderiets huller, eller den løse strukturen som kjennetegner lin av god kvalitet.  Jeg synes det er mest praktisk å ikke bruke underskjorte, dvs. en T-skjorte under. Min tankegang er at dersom man er så følsom, bør man holde seg hjemme, eller finne egne møtesteder for slike ekstra sarte sjeler.

Dersom jeg skal jukse på meg en myndig og sterk opptreden, hvor jeg ikke underslår at det finnes sterke trekk i min personlighet som liker det formelle, orden, og struktur, da velger jeg meg lange ermer. På den måten kan jeg få litt ekstra mosjon ved å lete etter mansjettknapper. Skjortene finnes selvsagt også med lange ermer som er knappet, men altså ikke korte ermer som er kneppet.

I UK hender det at man bruker ordet safarishirt om guayaberaskjorter. Jeg synes dette er upassende, siden alle burde vite at safariskjorter lages av poplinsvevet bomull, og ikke lin. Lin er til festbruk, mens safariskjorter skal tåle tornebusker og risp av løvepoter.

 Uttrykket uformell eleganse er sterkt dekkende dersom man har en slik skjorte på seg, og klarer å huske navnet på den personen man konverserer, samt at man husker hva man snakker om. Mitt problem er ofte at jeg mikser samtaler sammen. En rask hånd ned i en av de fire lommene, og man fisker opp mobiltelefon, hvor det finnes en app som trener deg opp på å huske navn.

 Baksiden er sterkt preget av tre stilper og noen knapper nederst. Skikken stammer fra den tiden da knapper ble laget av ekte perlemor og således var et hyppig brukt statussymbol.

 Lange ermer kan være svært praktisk dersom malariamyggen er sterkt i bittet.

 Linstoff absorberer ikke bare svette, men også myggspray, noe som har gjort dette plagget svært populært i tropene.

 Iført en hvit guyabera, kan man vandre rundt i forsamlinger hvor andre har på seg kjole og hvitt eller smoking og likevel være korrekt antrukket. Dersom man ikke er helt sikker på hva som passer seg, kan man ha protokollen i en av de fire lommene.

 Her ser vi hvordan broderiets linning har ført til at flatevirkningen av stoffet bidrar til vertikale rammer rundt skulderpartiet

 Rødt er min favorittfarge. Sørg for å gi hushjelpen inngående forklaring på at rødt vaskes som håndvask på 30 grader.

 Her har forfatteren glemt å rotere bildet, noe som har ført til en uønsket plassering av lommen som er avbildet. Dersom lommene var av denne typen, ville innholdet lett falle ut.

 Baksiden av en rød skjorte.

 Denne er fra Peterman i USA. Og sydd i sort bomull. Den passer ypperlig dersom jeg skal prøve å være høy og mørk og mystisk, men samtidig ha plass til mine mobiler. Siden jeg ikke har fått tak i mobil med dual SIM, må jeg alltid ha med meg to mobiler. Noe som forøvrig er svært upraktisk. Heldigvis er det god plass i alle lommene i en god guyabera.

Baksiden av en sort guyabera i bomull. Det er usikkert om knappene er laget av ekte perlemor, men det er jo heller ikke perlemoren i perlemorskyer.

Post-koloniale spectators

Two-tones shoes, eller spectators, er sko som ble populære på 20-tallet. De ble gjerne brukt av gangstere, folk som gikk på jazzklubber, eller som drakk gin rummys ute på de velstelte plenenes ved the Hamptons. Skotypen brukes fremdeles av jazzmusikere, spesielt i sort og hvitt. For noen år siden kom det en ny Gatsby-film, og skotypen fikk et lite oppsving. Men stort sett er det bare spesielt interesserte som bruker tofargede wingstips. Men de gangene jeg får komplementer av vilt fremmede kvinner ang. mitt skotøy, så er det når jeg tar på meg et par two-tones. En lys dress, f.eks grå, eller beige, i lin, og brune og hvite sommersko, for det er jo det denne skotypen er, og man føler seg lett og ledig, og fører sin dame lett og ledig på dansegulvet.

Det er nok riktig å si at skotypen er amerikansk, selv om det vissnok skal være John Lobb, den berømte i skokretser, som oppfant skotypen i London på 1880-tallet. Normalt lages two-tones i fullt lær, men typen med overlær og canvasbesetning, er også meget praktisk. Opprinnelsen er britisk, og det var selvsagt sko for engelskmenn ute i koloniene, dvs. sko for tropisk klima, som var utgangspunktet. Siden jeg nå befinner meg i en tidligere engelsk koloni i Afrika, passer det bra å ha en samling av slike sko. Som altså puster vesentlig bedre enn sko kun laget av lær. På minussiden kommer selvsagt at bomullstwill må impregneres mot smuss, og at man må være forsiktig når man pusser overlæret. Jeg har two-tones fra både Alfred Sargent, Cheney og Trickers,  med vekt på sistnevnte. Grunnen til dette er meget prosaisk, og er at Trickers har et fabrikkutsalg på ebay, hvor man kan gjøre en del skokupp. De minst populære skoene blir lagt ut på auksjon, og da det gikk opp for meg at jeg skulle bo noen år i tropene, satset jeg på å spekulere litt i bud på ebay. Det gikk strålende. I løpet av noen hektiske uker i mai og juni i fjor, fikk jeg tak i 6-7 nye par til rundt 35 % av normal utsalgspris. Noe av grunnen til dette var selvsagt at de småbutikkene i England som normalt kjøper opp Trickers på ebay på auksjon, ikke fikk med seg at det var en viss herre fra vestlandet som var i markedet. Two-tones Trickers er et tynt marked, selv på verdensbasis. Jeg noterer tilfreds at prisen nå har gått opp til de normale prisleier, som pr. nu er 250 pund for vanlig lærsko, og 300 pund for shell cordovan. Ute i butikkene ligger prisene på 350 pund og oppover, f.eks. i butikken til  Trickers i Jermyn Street.



Som jeg pleier gjenta så ofte jeg kan, så er jeg glad i Trickers fordi lestene der passer mine føtter bra. Two-tones-modellene til Trickers er såvidt jeg vet, utelukkende laget på 4444-lesten, som altså er rommelig, og minst et halvt nummer større enn vanlig. Har du skostørrelse 8, dvs. 42, kan du trygt gå ned til 7,5, siden disse skoene skal brukes med så tynne sokker som overhodet mulig, f.eks. sokker laget av sea-island-bomull. Silkesokker er bra, men de er lite slitesterke.

 4444-lesten er rommelig, og noen vil kalle den klumpete og lite elegant, men det kan jeg leve med, så lenge lesten er behagelig. Trickers-modellene av two-tones heter Bowood, og jeg har sett skotypen med både lærsåle og gummisåle, dvs. microfoam. Da er skoene like lette som joggesko. Noen ganger kaller Trickers såletypen for vibram, o gnoen ganger for Gumlite. Dersom man går på mottagelser utendørs, dvs. på plen, er microfoam best egnet. Etter noen glass med pimms kan lærsåler være glatte.

 Når halvparten av overlæret er erstattet med pustende grov bomullscanvas, eller twill som noen vil si, er skotypen godt egnet for varmt klima.

 Denne modellen er en full brogue wingtip, men mange two-tones er langt mindre preget av hulltangen. Strengt tatt lages hullene av maskiner, og ikke av en skomaker som sitter der med hulltangen. Denne modellen er en derby, dvs. i flertall derbies, som altså betyr åpen snøring, i motsetning til lukket snøring på en oxford.

Læret under snøringen er festet på begge sider, og er kjennetegnet på 4444-lesten til Trickers. Opprinnelsen er at skoene skal være anvendelige utendørs, i regn og blæst. Er det vampen som er betegnelsen på denne delen av skoen mon tro?