Klassisk gangstermote

I et hjørne sitter det noen elegante kvinner med korte frisyrer og drikker dry martinis av glass som ligner dag-glass for champagne. De har på seg hvite kjoler med polka-dots i blått og rundt halsen er det kledelig dandert perler i lange rader, noe som står godt til deres smilende perlerad litt lenger oppe. Stemninger er høy, og noen kaster seg ut i bassenget, mens en annen kvinne fyrer opp en sigarett med såkalt jazz-tobakk, en vane hun pådro seg da hun hospiterte på Cotton Club i Harlem for noen år siden. Det er sommer over Oslo, og Frognerkilen er tapesert av seilbåter som er ute og prøver å gå i land på Hovedøen, mens Bygdø Allé ligger doven og tom og troner bak Gimlehøyden, der vi nå er, i en av de større leilighetene som er resultatet av jobbetidens transaksjoner, med eller uten spritimport i privat regi. Eieren av boligen står mørk og mystisk i et hjørne, og skuer ut over fjorden, og alle kvinnene i lyse kjoler, og han røker en cigarett, og han setter på grammofonen, og det kommer jazz ut av maskinen, og det blir danset, og noen knuser et glass på eikeparketten, og flere av de andre herrene har tatt av seg jakkene og sitter i skjorteermene iført sine vester, og noen har brede slips og er påseilet og noen har lagt pjekkerten hjemme, og noen har et munnstykke, og noen har lys dress, men de skumle gutta, de som må utføre alle forretningene, de som kjører raske biler og har pistol i innelommen, de står i mørke dresser i et annet hjørne, for politichefens styrker kan komme rasende i en bil fra Drammensveien og omringe stedet, men de er trygge der denne kvelden, for det går rykter om at en større last er på vei innover i fjorden og at store politistyrker er forlagt ute ved Hvaler og Søstrene, og da er man trygge for kvelden her inne i byen.

I dag opplever vi 30- og 40-tallets klassiske motebilde via bilder der Bogart med tungt blikk og en sigarett hele tiden tent, går inn og ut av ulike klassiske filmscener(med lauren bacall påslep). Det blir omtrent som at Ibsen ikke var original, han skrev jo bare sitater. Forretningsgeniet Ralph Lauren slo gjennom på begynnelsen av 70-tallet med å lage kostymene til filmen "den store gatsby". Når man av og til får invitasjon til partys hvor temaet er amerikansk gangsterstil, er det vel 30- og 40-tallet man tenker på, når man står og tenker på hva man skal ha på seg. For det er ikke så mange av de klassiske rekvisittene som har overlevd disse årene.

Trilby eller fedora-hatten, dvs. en vanlig gangsterhatt i sort eller grått, har forsåvidt gjort det. De finnes i omløp, og kidsa, inspirert av nyere amerikansk gansta-og hip-hop-mote, kjøper dem, år om annet, noe som har ført til en strøm av masseproduserte hatter fra india og kina har strømmet inn på markedet. Men man får fremdeles kjøpt skikkelige hatter, selv i oslo (hatteholm), hvor det iallefall er et greit utvalg av borsalino- og stetson-hatter.

Trench-coaten, som ble svært populær etter første verdenskrig, hører også med til denne tidsepoken. Den engelske tv-serien om poirot, fra 30-tallet, er full av slike frakker, selv om hovedpersonen selv foretrekker en crombie-coat. poirot er vel en gammeldags snobb i denne serien, mens hans venn hastings alltid triver tak i sin trench-coat når de skal ut og fange mordere som utfører sine drap i nydelige art-deco-leiligheter i West-End i London.

Det var på 20- og 30-tallet at dagens dress, dvs. jakke og bukse og vest (vesten forsvant rundt mars 1938), ble vanlig antrekk for menn, dvs. middelklassen og oppover. På den tiden var dressene skåret svært annerledes enni dag. Buksene var svært vide, oftest med legg nede, og med høyt liv, omtrent midt mellom navlen og mellomgulvet. I USA har man ennå i dag beholdt noe av denne passformen, men ellers er dette i dag et antikvarisk snitt. Slike bukser krever selvsagt bukseseler (festet med knapper). Jakkene var også vide, uten noe særlig innsving, og gjerne dobbeltspente. Jeg har et par slike 40-talls-dresser i tunge ullstoffer og bortsett fra på gangster-fester, passer de vel ellers kun på jazz- og blues-konserter. Selvsagt med en pork-pie-hatt på hodet (Frank Sinatras foretrukne modell).  Denne sangeren, som vissnok hadde gode gangster-kontakter, var ikke så veldig høy, og valgte derfor hatter med liten brem. Er man to meter, er det helt greit å gå rundt i en bredbremmet fedora fra Borsalino.

På bilder fra  20- og 30-tallet, har omtrent alle menn på seg tofarvede sko, populært kalt two-tones, eller spectators i USA. Vel og merke utendørs, hvor man har på seg en lys lindress eller annet sommerlig. Etter 30-tallet har denne skotypen mistet omtrent all sin popularitet og er i dag kun utbredt innenfor jazz- og blues-musikermiljøet, hvor slike sko signaliserer en slik tilhørighet til show-bitz. Strengt tatt er det et skikanøst brudd på skikk og bruk å ha på seg slike sko om kvelden, og innendørs, men når rammen er gangstermote, kan vel et lite brudd på motelovene aksepteres. Denne skotypen ble opprinnelig laget med brunt og hvitt skinn, og etterhvert også sort og hvitt skinn. Det var vissnok John Lobb som oppfant denne skotypen i 1868. Lobb i London regnes i dag som verdens beste skomaker, dvs. produsent av bespoke sko. I kjelleren i butikken til Lobb, i Jermyn Street, henger det lester til de fleste sksobevisste av de rikeste og mest kjente menn i verden.

Stråhatter var populære på 20-tallet og hører med til sommeren, og lindresser, og two-tones, og til og med gamasjer. Den engelske "boater-hat" eller "strat" var populære på 20-tallet, og etterhvert dukket også den klassiske panama-hatten opp. Den dukket opp via fiffen i USA (via Nassau etc), og har i dag opplevd en liten renessanse i den forstand at enhver mann med lit respekt for seg selv, bør ha minst en slik hatt.

Trikkejakken min

På vestkanten, hvor jeg tilfeldigvis bor fordi jeg liker å bo mest mulig sentralt, heter det trikk, enten vognen ligner på T-bane (som det heter øst for  Ila) eller ligner på de leddede bussene på skinner, som får sin strømforsyning oventil, og ikke nedentil. Dette språklige skillet avslører fort om du har bodd lenge på vestkanten, eller er tilflyttet nylig. Som språklig og kulturell markør stiller den i samme klasse som bruken av ordet slacks på Ullern.

På mine daglige reiser på kryss og tvers i Oslo, via trikken, er det ofte at man må stå, i stedet for å sitte og la tankene vandre banelangs. Å holde seg med en hånd i en stang nær taket, er befordrende for tankens munterhet såvel som skulderens leddbånd, men har man en trang jakke på seg, kan dette føre til at man gjør en merkelig figur. For en mann som har gult og oransje og rødt som favorittfarver, kan det jo virke rart  å beklage seg over at man gjør en merkelig figur. Men det kan jo hende at man en dag reiser inkognito eller sammen med sin kvinne, og da må man jo oppføre seg pent og dannet.

Derfor har jeg anskaffet meg en egen trikkejakke, i engelsk tweed, og sydd med en spesiell detalj, nemlig action back. Jeg viser til det rike billedmaterialet som ligger vedlagt, men vi snakker her altså om jakker som er spesialdesignet for shooting, dvs. plaffing på fasaner. Slike aktiviteter krever at man kan få opp armen og geværet, dvs. haglen, faderlig fort, og da holder det ikke engang med raglan-ermer. Det går over min forstand å forstå hva jakkefabrikanten har gjort med skuldrene på jakken, men det er altså en innsydd ekstra fold som gjør at bevegelsesevnen i armene er mye bedre enn i en vanlig jakke. ( i løpet av den tiden det tar å trykke på avtrekkeren, kan jeg ta min arm opp og ned fire-fem ganger).

Jeg betrakter normalt produksjonen av en tekst som et forsøk på å klargjøre hjernen til mer vesentlige ting som selsskapsdans eller fletting av pilekurver, men jeg innser at denne gangen burde jeg ha drukket flere kopper kaffe. Under tvil kan det tenkes at det å beskrive hvorfor akkurat denne jakken passer så godt til trikketurer foreløpig ikke har vært vellykket, der jeg henger oppi taket festet til min arm, eller var det ermene? Eller var det action-back-bakstykket til haglen, eller var det fordi skulderstykket til tweeden, dvs. jakken, var festet på en spesiell måte? Nå er det like før jeg drar frem min fraseringstabell for å finne passende fraserte fraser, men altså:

En slik jakke, en tweedjakke med action back, tilpasset jakt, passer ypperlig til urban bruk for klassiske gentlemen som ikke lenger har anledning til å ha egen sjåfør, men må ta trikk. Riktignok iført sko fra Trickers, men det er en annen sak, som ikke har noe med action back-jakker å gjøre, hadde det ikke vært for at det korrekte tilbehør på jakt iført en slik jakke nettopp er jaktstøvler fra engelske Trickers, etablert i 1829-ish.

For å utfylle informasjonsbehovet til lesere som vurderer å dra på jakt med Trickers-jaktstøvler, som regnes som så solide at de gjerne går i arv fra generasjon til generasjon, bør det nevnes at slik støvler skal være innvendig foret med rødt kalveskinn, slik at man ikke er i tvil om at man er på jakt, dersom man våkner på posten etter å ha innhalert altfor mye dram eller whiskey eller tilsvarende. Den røde farven signaliserer på tvers av alle grenser at man er på jakt, og at man er et menneske som ikke bør skytes på, slik som marsvin, rev, mår, grevling, hjort og elg må unngjelde.

Når jeg stolt og glad står lett henslengt på Røa-trikken, med min høyre arm festet i en stang opp under taket, og lar tankene flomme over det solbelyste vårlandskapet der ute, mellom lavblokker og villaer til 10-12 millioner, og registerer at folk her på vestkanten ofte er litt selvhøytidlige og sure, noe jeg tror har sammenheng med at de har så mye utgifter på vedlikehold av alle sine hus og hytter, da kjenner jeg velbehaget strømme gjennom kroppen min, og den vanlige smerten knyttet til ermene mine, eller armene, eller skulderens strammning mot kanten av ermet, er borte. Da er det fint å være til (dette er strengt tatt en Anita Hegerland-sang fra 60-tallet), og min action-back-jakke gir meg holdningen som passer til den lykke det er å kunne nyte et urbant liv, med noen små turer ut i suburbia og de stedene som får meg til å elske enda mer inderlig dypt det å bo midt i sentrum, med min samling av tweedjakker og hawai-skjorter (en ypperlig kombinasjon dersom man har sans for sjangerblanding).

En jakke for linn sommerblæst

Jeg vil dra op og gå, og gå mot vest
for sommeren er sval der av linn blæst
og ingen steder lyser marken grønn

som der. For der er regn og sol, sol og regn
og stumme stille fjæll og urgrå stein
der tiden står og står som sto den still

fra tidegry – inntil med ett: et skrik
av lom som letter ut en øde vik
lar ekko rulle fjæll i mellem, tungt

og vildt. Og der er ørn og hjort og mår,
og tropelys hvor revebjellen står
giftig skjønn. Og hvor er høiet krydret

søtt som der? - Ingen steder! Ingen klang
av sommersjø mot skjær og lukt av tang
som ut i vest - i dønningsus og tidevann.

En sånn jakke man kunne tenke seg Claes Gill hadde på seg da han kom hjem som en boms fra Argentina, klar til å debutere som poet. Eller en slik jakke som man gikk med om sommeren på 30-tallet, mens man funderte på hvor synderne i sommersol som Hoel hadde skrevet om, var. Iallefall kvinnene. Hvor var alle de falne kvinnene, ville sikkert Claes Gill, rett fra bordellene i Buenes Aires, tenke, iført denne jakken av lin.

Det var derfor jeg måtte ha meg en slik jakke, nærmest skreddersydd for å fange vindens skygger når solgangsbrisen utpå ettermiddagen løyer av og man kan gå i underskogen i de grønne liene vesterut, og ta inn duften av ramsløk og se etter om kusomen har den samme bleke gulfarven som i fjor, og plutselig trakke inn i et felt med liljekonvall, som varsler søtt at dette er giftige blomster, der hvor furutrærne blir smale og lave og krokete, og bakken tørr, slik den må være i vestlandets fjordlandskap, skapt på restene av fyllitten som ble skapt av leire og havbunn  for 450 millioner år siden, og som nå også gir næring til revebjellene, som står der giftigrøde i lange aks fra august av, mens vivendelen sprer sine lange ranker i krattet, og sender sin linne duft ut om natten, for å fange nattsvermere av alle slag.

Slik er denne jakken. Av lin, og det var derfor jeg måtte skaffe meg en sommerjakke i naturfarvet lin, vevet i herringbonemønster i to nyanser, basert på en tysk-østerriksk sommervandrerjakkemodell, muligens inspirert av thomas bernard, iallefall en modell han kunne ha gått rundt med, og med plass til injektiver på innerlommen, og med de romslige lommene utenpå, skåret og sydd slik at de kan utvide seg dersom mengden av metaforer i lommene står i skade for å bule ut. F.eks. dersom de ikke ble brukt.

Herrenjackett Jägerleinen
Hervorragende Paßform und Charakter zeichnet dieses hochwertige Herrenjackett aus, das seine Herkunft aus der fein(er)en Jägerbekleidung nicht verleugnet: ein Jägerleinen aus Österreich, in Wien von einem auf hochwertige Uniform- und Trachtenstoffe spezialisierten Unternehmen im Familienbesitz aus erstklassigem europäischem Langfaserflachs hergestellt.

Das eher feine Fischgratgewebe erhält seinen edlen Warencharakter durch die Verwendung von drei verschiedenfarbigen Garnen in Naturtönen. In der Kette werden grünes und rostbraunes Garn, im Schuß ein beiges Garn verwendet; Gewebegewicht 280 g/qm. Das macht einen alles andere als kommerziellen, in der Hitze kühlenden Stoff mit einer Farbigkeit jenseits der Mode(n).

In Deutschland gefertigt. 
Das Jackett mit Schlitz in der hinteren Mitte ist auf drei Knöpfe hochzuschließen. Der komplett aus Jägerleinen gefertigte Kragen kann hochgeschlagen vorn mittels Riegel geschlossen werden.

An Schulter- und Rückenmittelnaht Kragen und vorderen Kanten gibt es einen breiten, hand-
stichartigen AMF-Stepp; die geräumigen, aufgesetzten Taschen mit Quetschfalten und Patten sind mit Echthornknöpfen zu schließen.

Der funktionstüchtige Ärmelschlitz ist zu knöpfen, wobei das untere Knopfloch noch nicht geöffnet ist, um eine Längenanpassung zu ermöglichen; die Ärmelflicken sind aus Rindveloursleder. Sehr hochwertig und haltbar wurden die Innentaschen in Brusthöhe in Oberstoffzungen eingearbeitet, eine von ihnen kann mit einem Knopf geschlossen werden. Gefertigt wird das gute Stück von der Firma Kastell nahe Aschaffenburg.

Fischgrat Natur. In Deutschland gefertigt. Fischgratgewebe. 100% Leinen. Gewebegewicht 280 g/qm. Echthornknöpfe. Innenfutter 100% Viskose. Größen 46-60. Derzeit nur in Normalgrößen, ab April auch in den extralangen Größen 94–114 erhältlich. 

Min modell er sydd i Italia, men det er slett ikke sikkert at linstoffet er italiensk, for alle vet jo at den beste linen vanligvis kommer fra Irland. I motsetning til jakken i tekststykket som er klippet inn fra den tyske butikkkjeden manufactum, har min jakke lyst skinn på albuene, og i det svært kritiske stykket på undersiden av overstykket på lommene, og akkurat der dette stykket berører lommens nedre del. Jeg tror det må være akkurat denne detaljen som var avgjørende for at jeg anskaffet med denne jakken, hvis det da ikke var for at kragen på innsiden er kantet med lyst semsket skinn, i tilfelle det dukker opp en linn blæst og man er på nippet for å skutte seg i den plutselige og avkjølende vinden, således at man knepper opp kraven. På høyre siden av kragen, på innsiden, er det med to knapper festet et trekantet stykke tøy, på innsiden av linlerret, og på utsiden av skinn. Meningen er at man skal kunne kneppe igjen kraven, dersom det blåser opp, selv om det er sommer og det bare var linn bæst da man gikk ut i skogen for å vandre avsted.

Hvis jeg skulle vært kritisk, noe jeg normalt aldri er, fordi jeg ikke har akkurat dette lynnet, kunne man påpeke at jakken hadde stått seg på at knappehullene hadde vært kantet med skinn. En slik detalj kan ofte heve en jakke fra det storslåtte til det sublime, men på samme måten som å forkaste en jakke bare på grunn av brunfarven til kanppene, ville dette kunne karakteriseres som unødig detaljorientering. Det heter jo at djevelen sitter i detaljene, og sånn sett passer det jo bra at dette er en jakke i Thomas Bernards ånd, og gjenfunnet i minnet til den norske poeten Claes gill, fra Sauda i Ryfylke.

Den engelske sportsjakken

Det hadde regnet lett, men ikke så meget, og igrunnen akkurat nok til å binde støvet i gaten, der vi travet fra Jermyn Street, hvor jeg hadde hatt en runde i alle sko- og skjorteforretningene gaten er verdenkjent for. En god følelse, omtrent som å ha tatt kvelden første GT sånn klokken 19 i stedet for 18. Et par brune brogue-sko fra Trickers, med grovrastet såle beregnet på det landlige liv, lå trygt forvart i den mørkeblå skoesken som merket er kjent for, inni de mørkeblå skoposene, ved siden av en skjorte fra Thomas Pink, som også har utsalg i denne gaten. Jeg hadde mettet min innkjøpsiver, og dopaminen som følger med slik aktivitet, hadde fyrt av i hjernens synapser og lå nå og koste seg med frontallappene, omtrent som jeg hadde satt et skudd, og det var jo noe slikt som skjedde, for vi var ennå ikke ferdige med denne hedonistiske runden, for like foran oss, en ti minutters spasertur, lå Picadilly 19, stedet hvor ånden til alle britiske tweedjakker, samt den originale covert-coaten, i brunt stoff slik at hestehår ikke synes så lett, bor. Litt i butikken på gateplan, hvor de selger damemodeller, men allermest nede i kjelleren, hvor  alle tweedjakkene til Cordings henger, på rekke og rad, i duse grønne og brune og sennepsgule nyanser, mens det i det andre hjørnet henger rekker av bukser i moleskin og cawalry twill i sterke farver, beregnet på jakt og et landlig liv med blod og søle på kledebonen.

Dette var mitt første møte med Cordings, vissnok en av de eldste klesbutikkene i London (1839-ish), et av de få stedene der man får kjøpt den originale engelske tweed-jakken slik den skal være. Innsvinget, med en splitt bak, med skråstilte lommer, med en ekstra pengelomme på høyre side, og selvsagt treknapps.

Jeg gikk resolutt bort til stativet med tweedjakker, tok frem en jakke, hvorpå min oppmerksomhet ble ledet mot betjeningen, som gjerne ville hjelpe til. Anterert som jeg var av mitt første møte med den virkelige tweed-verdenen, viklet jeg meg inn i en samtale om action-back-snitt, eller hvorvidt en jakke med denne lille detaljen, som innebærer litt mer rom for bevegelse i skulderpartiet, beregnet for jakt, krever at man går en størrelse opp. Svaret er ja. Har man 44 regulær, som mine skuldre krever (det er først og fremst skuldrene som definerer hva slags størrelse du skal ha, fordi alt det andre kan man sy inn eller ut), skal man ha 46 med action-back.

Min blamering i denne butikken (jeg velger å være åpen om dette, slik at nordmenn ikke skal få et ufortjent dårlig rykte hos Cordings), besto i at jeg spurte ekspeditøren om man kunne få jakkene med to ventiler, dvs. vents, dvs. splitter bak. "No sir, we dont want our customers to look like americans" var svaret.

Så var det gjort, og jeg hadde fått min første ekte engelske tweed-jakke. Jeg traff aldri Eric Clapton, som kjøpte denne butikken for noen år siden, fordi han mente både butikken og klærne var verneverdige. Men hvis du henger rundt i strøket, og kanskje også stikker innom Farlows like rundt hjørnet, dersom du skal ha deg en original splitcane-stang, kan det jo hende du møter gitarlegenden, halsende på vei til sin High-Tea på Ritz, som ligger i strøket, og som er et godt og tradisjonelt sted for slike sysler med te og agurksandwicher og clotted cream.

En Cordingsjakke bør helst brukes sammen med en Cordings-waistcoat i farver som passer bærerens ansiktsfarve etter inntak av noen flasker portvin. Typisk for firmaets vester er at man har beholdt slagene og den opprinnelige formen til en slik vest. Det burgunderrøde element i vesten hentes her opp i stripene i tweeden.

En skikkelig jakke skal ha nøyaktig tilpassede mønsteroverganger ved sømmene.

Cordings-jakkene har ermeknapper som kan kneppes opp. Dette er normalt en detalj som er forbeholdt skreddersydde jakker. Hvis man treffer en jakke i selskapslivet hvor den første ermeknappen er knappen opp, er forklaringen at bærerer gjerne lett diskret vil signalisere at man har en skreddersydd jakke på seg. Et slikt signal er bare for de innvidde, siden de færreste kjenner til akkurat denne detaljen.

Jeg nevner det bare i forbifarten. The odd-jacket. Hacking-jacket. Norfolk-jakken. Spesialtilfellene som jeg har tenkt å vende tilbake til en annen gang.

Min Zegna

Etter drøyt to månender med klassisk herremote til frokost og til kvelds, er jeg nokså fornøyd med min utvikling fra slubbert til elegant gentleman. Av og til svinger det såpass at jeg klarer å ta på meg en skjorte som passer jakken uten at jeg har tenkt på det. Min kamp har vært kronet med seier, og som den kloke feltherre jeg er, må jeg også sikre mine flanker for angrep fra slubbertene, slik at jeg ikke faller sammen i en eneste orgie av dressmann-jakker og joggebukser og fleece-jakker, hvor jeg ligger sovende på sofaen med fjernkontrollen i den ene hånden, mens restene etter en kebab ligger spredt utover det umatchende skjorteflaket, hvor dressingen har inngått en ny og varig forbindelse med det billige ullstoffet som kjenntegner dressmann-jakkene.

En av mine forsvarslinjer mot forfallet er å inngå elegante og uansvarlige løse forbindelser utenfor den trygge favnen av tweed, som jo i min verden representerer tryggheten hvor man kan dampe ut det meste av stoffet, hvis man har en god kveld alene med strykejernet, og i samme omgang tar en del av skjortene og slipsene. Farlige forbindelser er i min verden det italienske, med helt fantastisk vakre og elegante sko, på samme måte som både dressene og jakkene og skjortene. Mens det engelske representerer det litt pripne og korrekte og snusfornuftige, forteller en italiensk dress eller jakke noe om de litt pralende og selvbevisste funksjonene til klær. De skriker ikke ut budskapet, men de forteller tydelig at her kommer jeg og stoffet i jakken er blandet inn med den dyreste cashmereull, og snittet er løst og elegant, og denne jakken er ikke bygget for å være solid, men heller for å signalisere velstand og at man har sans for å være litt elegant spradebasse. Et italiensk slips koster gjerne noen tusen, men det er laget i de mest utsøkte ullkvaliteter og det skal bare være mulig for de med avansert smak å kunne legge merke til kvaliteten. Akkurat som min Zegna-jakke føler helt riktig på kroppen, den veier nesten ingenting, den er skåret slik at stoffet faller lett nedover min, i denne jakken, perfekte kropp. En av de tingene som skiller godt og dårlig skrederhåndtverk er måten klærne sitter på kroppen. Selv om en billig dress kan være laget av et helt ok ullstoff, er det som om det er noe galt med hele dressen, og det går noen ganger før man skjønner at denne følelsen er det samme som dårlig snitt og dårlig håndtverk. I praksis betyr det limte sammenføyninger i steder for stikninger og at man har kuttet ut arbeidskrevende syteknikker.

Zegna-merket er i Norge relativt dyrt, og stiller i samme klasse som Armani og Corneliani, og forsåvidt også Rene Lezard. Altså i klassen over Hugo Boss, som jo i mange sammenhenger representerer den aspirerende middelklassens permanente toppforestillinger om klær. Jeg har også en Zegna-skjorte, og den liker jeg også svært godt. Den har akkurat de samme lett metafysiske kvalitene som jakken min, og som man bare kan forstå ved å ta den på seg. Det skal heller ikke underslås at italiensk herremote har utviklet seg mye de siste 20 årene når det gjelder snitt tilpasset lett småfete, men dog høye nordmenn. Italienske dresser er i dag tilpasset diabetes 2-generasjonen av den øvre middelklassen, du vet de som trener tre ganger i uker, men som drikker som en svamp hele helgen, mens man prøver å spise mengder av grønnsaker i uken, uttøyd med noen urtedrikker.

Som medisin mot det snusfornuftige britiske, og mot slubberten, fungerer min Zegna-jakke ypperlig. Min holdning får en helt annen og bedre reisning når jeg tar den på, og min vanligvis blyge flørting med kvinnene på min vei antar mer frekke former. En slik jakke får en mann til å rette blikket mot kvinnens bryster, for deretter å løfte blikket opp til henens ansikt, for å se om hun rødmer lett og kvinnelig. På mange måter burde langt flere menn unne seg italiensk eleganse i klesveien, for vi trenger ikke slike tynne klær på grunn av klimaen, og vi trenger dem neppe fordi Jante-loven anbefaler oss å stikke oss ut, men norske menn hadde sikkert hatt godt av å bli bedre med blikket. Kvinner som ikke blir nok sett, og begjært, begynner etterhvert å kle seg sjuskete, og blir til slutt sjusker, og noe slikt vil på sikt kunne true nasjonaløkonomien.

Som vanlig vil jeg fraråde bruk av Zegna dersom man ikke har vilje til å iføre seg et par matchende sko, dvs. elegante og ikke nødvendigvis randsydde (fordi italienske sko oftere limes enn sys, for å sikre tynnere og mer behagelige såler). Gjerne italienske, eller f.eks. Chrocket & Jones fra Northampton, som regnes som de engelske randsydde som har de mest elegante lestene.

Min Zegna representerer for meg et komplett enigma, for det brungrå stoffet har også noen blå striper, som jeg lett kan hente opp i en tilsvarende skjorte, etter noen timers funderinger. Det skal ikke være lett å finne farver som passer sammen, men det er jo også noe av de utfordringene klassisk herremote gir, for denne jakkens vedkommende uten åpne lommer. Normalt liker jeg å kunne ha et helt arsenal av rekvisitter i dresslommene, omtrent som jeg kjører rundt på en slagmark i en pansret vogn, men akkurat for denne elegante og lette jakken blir dette helt feil. Denne jakken er ingen rustning, det er forestillingen om den som representerer verdien.

Jaktvester for bøker- barbør

Sesongvis får jeg det for meg at jeg bare skal gå kledt i en farve, hovedsaklig nyanser av grønt. Vi snakker ikke om en avklart og godt begrunnet beslutning. Det gjør vi ikke i det hele tatt. Det bare virker som om en del av hjernen min tar overhånd og da kler jeg meg i mosegrønne nyanser dag etter dag, og dyrker solen, og de lange spaserturene under de lysegrønne lindealléene, mens jeg fantaserer om å investere i en ny grønn tweedjakke. Slik kan dagene gå, og da vet jeg at det stunder mot vår, eller har blitt vår, og sommer, for selv om Robin Hoods venner gikk i grønne tricotbukser hele året, så er det hovedsaklig om våren og sommeren jeg dyrker grønt som min favortittfarve.

Sammen med min trang til å bære med meg noen bøker og en notisbok og noen penner og noen gang en ipad eller noen aviser, samt en sterk og vedvarende trang til å kjøpe nye bøker hele tiden, har dette ført meg inn i en situasjon hvor jeg må velge klesplagg som kan brukes til å transportere ting. Jo flere lommer, jo bedre. Gi meg kniven, sier jeg alltid stengt og bydende til ekspeditøren bak herreekviperingens disk, der jeg først antyder at lommene på den nette italienske jakken må sprettes opp, noe som stort sett alltid resulterer i at man får mer eller mindre klare hint om at dette ikke er tilrådelig.

Det er min skjebne å ødelegge jakker med å ha noe i lommene overhodet, og som alle vet, ødelegges den fine strukturen i snittet og linjene i jakkeforet når belastningene blir for store for de små og håndsydde stingene som holder foret på plass, eller skuldrene, som får det vanskelig når vekten av noen bøker i lommene presser ned slagene på den ene, eller begge sider, dersom man har fordelt reisebiblioteket på begge siders lommer. Jeg skal ikke plage leseren med detaljer, men en god herrejakke, gjerne i tweed, har mange lommer tilpasset kniver og penner og lommebøker og notatbøker og iphoner og minst en god reiseroman (minn meg på å ta noen bilder av et typisk innerlomme-interiør på slutten av denne beretningen, er du snill, hvis du leser dette).

Lommene skal brukes fordi de er til, og så får man heller kjøpe nye klær når jakkene er utbært og utslitt av tyngden av bøker og metall og plast og små lommelerker, og faktisk (det liker jeg veldig god) er det noen jakker som har plass til en god flaske portvin eller vanlig rødvin på innerlommen. Det kan være et problem at de typiske innerlommer er for grunne, men det kan skredderen din ordne.

Uansett er det ultimate klesplagg når man først har havnet på dette kjøret, nemlig å gå i grønt, og med en sterk og vedvarende trang til å slepe rundt på bøker, å kjøpe en shooting waistcoat. Gjerne i boblet eller kviltet utgave. En slik skytevest har gjerne store lommer foran, beregnet på haglepatroner, og med viltlommer bak (eventuelt med vaskbare poser, slik som på enkelte Barbour-jakker, f.eks. modellen Border, som jeg har i grønt). Kort sagt det ideelle antrekk for å vandre rundt gatelangs og dyrke det urbane liv, fra café til kaffistova, med filosofisk lynne innabords, og en dram i hvert bein, og med en lommelerke trygt plassert mellom en stor og en mindre notisbok(linjert), sammen med en bok eller to, og med arbeidsnever, dvs. blekkklattete fingre på grunn av den strengt praktisk begrunnede bruken av billige penner, som man strengt tatt ikke burde bruke, men dersom man har en tendens til å glemme dem overalt, kan man få avlat for dette gjennom å skrive en bok om tingenes melankoli eller lignende.

Når jeg tenker meg om, og det bør man gjøre når man skal disponere sitt stoff, har jeg flere bærevester. Ikke for å være sær, men jeg tror jeg vil fremheve min boblete eller kviltede grønne Barbour, kjøpt inn i London en gang jeg hadde vært på bokhandelen i Kew Gardens og ennå hadde langt igjen til hotellet. Når sant skal sies, er faktisk den bokhandelen verdens største og beste når det gjelder havelitteratur.Når man har travet rundt i parken en dags tid, og har tømt kontoen for å kjøpe bøker i bokhandelen, er det en stor nytelse å sette seg ned utenfor med en kanne te og scones med clotted cream og jordbærsyltetøy, og vite at noen av de tyngste bøkene skal få hvile i jaktvesten man for anledningen har med seg.

Hører slike grønne jaktvester hjemme i en klassisk garderobe?

Svaret er nei, dersom man da ikke har for vane å bli invitert på fasanjakt hos venner i England. Det er de færreste forunt, og dersom man jakter i Norge, vil man ofte foretrekke noe litt mer vannfast. Men selvsagt, til gåse- og andejakt kan vel alltid denne vesten duge.

Jeg har nå prøvd å nå frem til leseren gjennom logos, ethos og pathos, og trenger strengt tatt bare et budskap (det er at det er veldig praktisk å ha mange lommer). Det poenget har jeg smuglet inn i overskriften, for som kjent vil sånne som meg alltid jakte på bøker, og da vil det alltid finnes egne vester for slikt. Logikken er knyttet til passasjen om robin hood. Han stjal fra de rike og gav til de fattige, og det er slik jeg også opplever en tekst, eller en bok. Etikken ligger i at man alltid bør ha noen bøker med seg, i tilfelle man får tid til å lese litt, noe annet ville vært dypt uansvarlig både på egne vegne og for samfunnet som helhet. Den samfunnsmessige kostnad ved f.eks. en togstans der folk sitter og kjeder seg uten å ha noe å lese på, er som kjent betydelig. Pathos knytter jeg til det patetiske. Det er jo klart at det er litt patetisk å gå rundt med en fin tweedjakke og ødelegge lommene på grunn av at man har en sterk og vedvarende trang til å bære med seg småbøker.

Så tilbake til jaktvesten, min bok-barbour. Den kan likegodt brukes til annen shopping, som f.eks. en tur på polet eller lørdagshandelen sammen med de kjære, eller tilbake med tomgodset på en mandag. Det er jo et klesplagg som åpner flere muligheter enn det lukker, og derfor anbefaler jeg det varmt. En smule eksentrisk vil du vel si, men da sier jeg nei. Tror faktisk jeg anbefaler det som et must for alle som har sans for bøker.

Forkviltret bekviltring

Jeg har alltid sett ned på visse utvalgte grupper av oslos beboere. En av dem er de som kommer vandrende i store grupper nedover Frognerveien og Løkkeveien, på vei til sine kontorer i vika eller på aker brygge, ikledt klær som opprinnelig er tilpasset et landlig liv med hestemøkk og jord under neglene. Det handler om de opprinnelige boblejakkene til Barbour, i grønt og blått, quilted, eller boblet, som min bestemor sier, eller Huskyjakker, som de hundeinteresserte sier.

Disse jakkene har steget betraktelig i gradene de siste 30 årene. Da jeg kjøpte min første på 80-tallet, såvidt jeg husker første gang jeg var i London, og stakkåndet ble værende inne i min første Barbour-butikk i flere timer, formedelst den liflige duften av bivoks og olje, var denne jakketypen forbeholdt stallgutter og hestejenter og bønder og de som får søle og blod på klærne, i forbindelse med fødsel av føll eller lam, eller avlivning av et dyr som har brukket et ben for mye. Det var derfor dette plagget talte så dypt til meg, endelig et plagg som er britisk og som er tilpasset søle og skitt og jevnlig omgang i vaskemaskinen. Lykkelig var den tiden da jeg vandret rundt i min grønne boblejakke, smårutete, med Barbour-logo, og grønne trykk-knapper foran, og i splittene på hver side bak, i tilfelle man skulle ut på ridetur. Det er det som er så fantastisk med dette plagget, nemlig at man kan legge seg ned på alle fire og klippe ned en hekk, eller man kan anlegge en ny avdeling med høstaudeeng fra monsunsiden av himalaye, med Nomocaris-liljer og en og annen ekte lilje også. (Faktisk har den siste revideringen av lilium-slekten avslørt at Nomocaris faktisk er en ekte Lilium, men dette har ennå ikke blitt gjengs lærdom. Det kan også diskuteres om krone-slekten også hører hjemme her.)

Så har det skjedd dette som ikke skulle ha skjedd, nemlig at et ikonisk plagg har blitt populært utenom de grupper som plagget var ment for. Det har sikkert noe å gjøre med den lavere middelklassens evige hang til å prøve å ikle seg den øvre middelklassens skikker knyttet til hest og landliv. Poloiseringen av Frogner og Ullern, nemlig at forbrukerne der har en sterk trang til å kjøpe slike plagg som Ralph Lauren selger til overpris, er et tegn på dette. Man skal se ut som man kommer rett fra stallen, men man skal ikke lukte svette eller dritt eller ha søleflekker på seg. i dag går gud og hvermann rundt i slike boblejakker og de lages i silke og cashmere, pådyttet merket til alle de store merkevarene.

Product Details

The Sporting Quilt pays homage to Barbour’s sporting history. In a new cracked wax fabric, the jacket re-imagines a combination of Barbour’s classic Liddesdale shape and Country Keeperwear jacket. With a vertical quilted body, suede patches on the shoulders and articulated elbows to prevent wear and tear, the Sporting Quilt also features upper chest patches, inspired by Barbour’s shooting quilts, button fastening and a smart cord collar, bringing the countryside to the city.

Slik var det at jeg en en dag i februar vandret glad og fornøyd gjennom oslos gater, etter å ha lest alle dagens aviser på cafe, og stinn av koffein og nyheter måtte jeg bare stikke innom vintersalget til en av byens bedre herrebutikker, som jeg faktisk ikke visste førte Barbour. For det var dette som skjedde, og nå er jeg helt sannferdig, og lett blyg, for det var som å miste dyden sin for fjerde gang, eller hva man nå sier når man blir så begeistret at man bare må få av seg klærne.

Slik hendte det, og slik ble jeg medlem av en bevegelse som jeg forakter, nemlig de som går rundt med boblejakker som ikke er egnet til bruk. For der hang den så stille og forstandig i et hjørne, med 70 prosent rabatt, og ingen hadde sett den, og ingen likte den, før jeg kom forbi og reddet den fra en grim og grum skjebne innerst i skapet til noen fra montebello (du vet det området i oslo vest der de nå bygger nytt flykningsmottak).

Selv med 70 prosent avslag var den dyr, men absolutt verdt pengene, for jeg hadde fått tak i en spesialmodell, nemlig en limited edition fra Barbour Beacon Heritage Line, omdefinert av den japanske designeren Tokihito Yoshida, populært kalt To Ki To. For å bekrefte mitt forbrukervalg (dette er bare for økonomer), dro jeg straks hjem for å finne informasjon som støttet mitt valg av jakke, og som jeg kunne lese (og som du nå kan lese), hentet Barbour inn denne designeren for tre år siden for å raffe opp (en hilsen til de som går i slacks) merkevaren Barbour. I praksis, nytolkninger av en del klassikere, solgt i et lite antall i noen få butikker worldwide. Derfor min entusiasme, siden jeg liker å gå i noe som ingen andre har, elelr kan få tak i, og også min opprinnelige entusiasme. For uten å vite noe om jakken, hadde mitt møte med den vært fullt av sødme og kjærlighet, særlig fordi den hadde lærbesetning både på ermene (hvor jeg alltid sliter jakkene), albuene og over skuldrene, hvor jeg bærer min veske fylt av elektronisk utstyr, hver og især med sin egen lader, og lader for laderne, og alle usb-hubene, med eller uten SSD.

Den er grønn, og stoffet er den klassiske egyptiske bomullen satt inn med bivoks og olje, og denne gangen sydd i lange striper. Jeg slapp altså fornedrelsen med å gå i boblejakke slik som de svermene som kommer joggende nedover Frognerveien og Løkkeveien har en tendens til å gjøre. Jeg liker også godt, dvs. det talte til min indre designer-djævel, at de to store lommene foran har en besetning av skinn. De to lommene er akkurat som slike lommer skal være, store, med ventiler for overflødig vann nederst, med god plass til både kuler og krutt og annet edelt metall, og med avislommer innvendig, på begge sider. Det  at vi taler til hverandre, dvs. er sterkt knyttet til behovet for å gå med store mengder aviser på seg, eller en bok, og at man derfor må ha store indre lommer, gjør at jeg setter denne designeren høyt, selv om jeg satte han lavt da jeg innså at jakket var tilpasset noen som var slanke og veldig høye. Heldigvis var modellen et nummer for stor, noe som medførte at jeg måtte levere inn jakken til skredder for å sy opp ermene, men det må man jo stort sett alltid.

Jakkens mystiske kvaliteter, slik jeg følte det der og da, har fortsatt å leve i mitt sinn, slik at det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen er ikke å gjøre min morgengymnastikk (tyve minutter med planken) eller ringe The Harris Tweed Commision for å plage dem med mine henvendelser om å få oppgitt serienummeret til de beste veverne (det står alltid på stoffet dersom det er ekte vare). Nei, nå tenker jeg på å gå meg en tur, iført jakken, den skal jeg ta på meg, og jeg håper på et lett duskregn, slik at jakkens værmessige kvaliteter kan spille seg opp mot en gråkald Akershus Festning, hvor jeg har en hang til å henge rundt. Gråkulden kommer nemlig ikke inn til meg lenger, for selv om jakken ikke er en vinterjakke, er vatten varm og lett, og selvsagt vattenfast, som de sier i Sverige.