mandag 17. september 2012

En lett og sommerlig linlue

I Norge ofte omtalt som en sixpence-lue, men ellers i verden ofte kalt cap. Lue. Av lin, eventuelt silkestoff, helst jordfarget.

Sommerluen. Fordi den ikke skal være varm, men beskytte hodets innhold mot solstikk og det som verrre er. Vi snakker altså om et alternativ til Tilley-hatten, eller panamahatten, som teknisk sett kan være litt for varm i sommerheten. En cap av denne typen, med for av gjennomhullet bomull, er konstruert slik at man skal svette minst mulig, ha mest mulig beskyttelse mot solen, den skal sitte godt, i tilfelle den  hete ettermiddagsbrisen tar helt av, og den skal ha en brem som gir skygge.

I våres var jeg svært fornøyd da jeg stakk innom en fin forretning rundt 30 west på 8 ave, tror jeg, og fikk tak i en fin lue av denne typen, laget av Borsalino. Den holdt noen uker, før den forsvant på flyet til Europa, og da fant jeg heldigvis en ny og fin utgave, i Dortmund, i Tyskland, laget av Mayzer, som var like fin. Den så omtrent helt lik ut.

Mitt råd til alle menn, som kan tenkes å ferdes i varmere strøk, er at man må ha en slik lue for hånden, og på hodet. Man bør ikke tenke så meget på merket når man kjøper den, men gå for tynn og lys lin, med for, i et lett utgave. ikke fall for fristelsen til å kjøpe en newsboy-utgave av typen du har sett i Gatsby-filmen, med robert redford. Det er helt greit å ha store luer, og imponerende luer etc. Men akkurat nå skriver jeg om de små og viktige reise-essentials. En skjorte, et par sko, en lue. Et visakort.





onsdag 5. september 2012

Utendørstøfler i fløyel

Her forleden, mens jeg satt og leste WSJ, iført slårbrok og velvet slippers, skjønte jeg at tøfler slett ikke bare er sko som er behagelige å gå i, og som stengt tatt er det eneste korrekte til private middager. Artikkelen handlet om maktkampen som foregår her i byen, mellom motebraminer fra de ulike leirer. Den yngre garde presser på, og velger seg velvet slippers også ute på byen. Den eldre garde tar opp kampen, og prøver i samme slengen å få alle til å forstå at man må ha sorte sko, type oxford, etter kl. 1800.

Noe er på gang, for en av de større produsentene av velvet slippers, Stubbs& Wootton, melder om en økning i salget på 40 %. Brooks Brothers melder om det samme, og antagelsen er at det er yngre menn som på denne måter markerer en avstand til de eldre menn i sorte shell cordovan fra Alden og søte ryewhiskybaserte drinker.

Kanye West, musikeren som også har en høy profil som moteaktør i USA, har meldt seg på,  og velger seg slippers, både med og uten sokker.

Les mer om velvet slippers-feiden her  http://online.wsj.com/article/SB10001424052702304791204576401741575390086.html

Er du i London, kan du stikke innom Trickersbutikken i Jermyn Street etter å ha sett litt på dette utvalget http://www.trickers.com/collections/mens/jermyn_street_shop_collection/jermyn_st_slipper/shop_slipper_collection.htm




Slippersfeiden minner forøvrig litt om den tøvete diskusjonen om hva som er passende sko til passende anledninger. Vicoriatidens konvensjoner er ikke nødvendigvis noe å ta hensyn til i dag, men noen vil alltid ta på seg rollen som portvokter for den gode smak.  Røde sko i en begravelse kan sikkert være støtende, men ikke mørkebrune sko. Hvis man fyller sine sko, kan man forøvrig gå i hva som helst.
 Mine velvet slippers, som er utpreget behagelige å gå i
 Slike sko er strengt tatt det mest korrekte man kan iføre seg til en privat middag. Det kan være praktisk å få brodert på sine bokstaver.
 Det er alment antatt at det er et utslag av en calvinistisk tradisjon og tenkemåte at man ikke må gå rundt i silkeforede lærsko som er dekket med fløyel. Det regnes som en svakhet i karakteren til en mann, dersom han ifører seg slike sko.

tirsdag 4. september 2012

Safari-jakken

Sommerstid i sør-europa eller i usa og canada, på reise, betyr opp mot 40 grader og et renn mellom fly og bil og restauranter og drosjer og leiebiler. Ikke noe for en elegant selskapsjakke, som man gjerne kan ha med i kofferten. På ekspedisjon  trenger man en robust jakke i bomullsstoff, som tåler mye juling, som puster godt, og som man kan vaske når det blir for mange flekker på tøyet.

Det er her safarijakken kommer inn, en lett og uforet jakke i poplinvevd bomull, med fire lommer, belte, klaffer på skuldrene, slik at man kan feste en kikkert eller et fotoapparat trygt, en innerlomme, og action back skuldre. En ordentlig safarijakke har også oppknappingssystem for ermene, slik at man kan rulle dem opp i varmt vær.

Historisk sett ligner safarijakken på Norfolkjakken, som jo som kjent var forløperen for den moderne sportsjakken, og forsåvidt også dressjakken. Forskjellen er at mens norfolkjakken ofte hadde beltetstykket på ryggen sydd fast, har en safarijakke som oftest et løst belte. Norfolkjakken i tweed er kameraten nordpå i forhold til den sydlige safarijakken, som altså strengt tatt er en jaktjakke beregnet for svært varmt vær.

Jeg har slitt ut et par safarijakker, og grunnen er veldig enkel. Når jeg reiser, skal jeg ha med lesstoff, og ipad, og ipod, og aviser og en flaske vann, og pass og reisedokumenter. Jeg trenger ganske enkelt alle lommene, og det er en god følelse å kunne stappe lommene fulle av magasiner og aviser, uten at min kone strengt skal påpeke at jeg ødelegger lommene på jakken. Safarijakken er et personlig opplegg for å organisere livet på reisefot, og den er ofte brukt av f.eks. fotografer og journalister. Folk med slike lurvete yrker trenger ikke fremtre i dress, for å oppnå et eller annet, slik som f.eks. folk som jobber innenfor business.

Min siste safarijakke er av tynt, sterkt og tettvevd bomull. Valget falt på klassikeren Filson. Jakkeprodusenten fra seattle-kanten som har laget samme jakker i ull og bomull og oilskin i over 120 år.  Så får vi se hvor mange år jakken holder, for den skal jo brukes mye mer brutalt enn en penjakke.

Filson får man kjøpt på nettet, eller i butikker i usa. www.filson.com

Korrekt tilbehør til safarijakke er tropehjelm. Den har ikke klart å holde seg i motebildet, ikke minst fordi den er tung å håndtere. Jeg registrerer at folk flest velger Tilley-hatter, og det er ikke noe dårlig valg når hensikten er å beskytte toppen mot varme og nakken mot sol.


 En safarijakke er ofte lett okerfarvet, og vissnok begynte engelske soldater å farve sine hvite tropeuniformer med te, for å få en viss kamuflasje, da boerkrigen var på sitt mest intense. Jeg innser at man med stort hell kan velge en litt mørkere tone, slik at trykksverten fra søndagsutgaven av new york times ikke vises så godt når man er på vei til et skyggefullt hjørne av parken for å lese avis.
 Det er helt avgjørende at en safarijakke har en innerlomme med glidelås. På tur kan man lett sovne, og da vil ofte pass og lommebok hoppe ut av lommen.
 Det er kjekt å kunne kneppe opp ermene, og det er like kjekt å rulle dem ned når solen eller myggen blir for intens. Tettvevd poplinsvevd bomull er myggsikker.
 Action back-skuldersnitt. Gir mer bevegelsesfrihet og er også en relikt fra den gang man faktisk skjøt elefanter iført en safarijakke. Samme skulderfasong finnes på norfolk jakken og shooting jacket.
 Jeg bruker aldri beltet på denne måten. Men i tilfelle sandstorm, hadde jeg sikkert skiftet mening.
Skulderklaffen har en funksjon, og det er å kunne ha en kikkert eller fotoapparat over skulderen, og så kneppe igjen knappen, slik at dingsene holder seg på plass, mens man ferdes mellom folk og fe og barer og streder.