Så preppy at man må holde magen inne

USA sittt bidrag til klassisk herremote er, bortsett fra seersuckerdresser, alt som har å gjøre med preppy style. Student og collegemote, basert på de rikes lekgrinder på harvard og slike steder. Vi snakker om litt Kennedystil, her og fru skutt president, collegejakker, tweed brukt til hverdags, og fest, og ikke som i england, til jakt, men sportjakker av tweed som man bare går i. Sett fra England er jo tweed et spørsmål om hva man skyter på eller plaffer på, dvs. fasanjakt i champagnerus, som man sikkert avslutter med vaktler i champagnesuas.

Preppystilen er også nøye knyttet til de rikes lekegrind på Marthas Vineyard og Nantucket og Long  Island. Siden det var viktig å signalisere gamle penger, fikk man laget sommerbukser i et røft rødt bomullsstoff, som man gikk med når familien kom til sommerresidensen om sommerne, i helgene, for å seile og for å mingle sammen med de andre gammelrike og nyrike. Slik oppsto preppymoten, og slik oppsto buksetypen nantucket reds, og bortsett fra J Press,på madison ave, som i over 110 år har forsynt disse folkene med korrekt sommermote, og kleskjeden Brooks Brothers, som har stått for kommersialiseringen av preppymoten, er det ralph lauren som i dag er kongen av slike klær. Fattiggutten fra Bronx som forsto at de rike og de litt rike fra middelklassen på Østkysten av USA hadde et visst behov for å leke med drømmer i tweed fra engelsk overklasseliv, blandet med røde bukser, og dristige farvevalg, for å signalisere at man var så rik at man ikke trengte respektere de sosiale kodene som ligger også i klesmoten for å sortere folk i ulike grupper. I dag er preppystilen blitt allemanseie, og f.eks. i Oslo ikke bare et vestkantfenomen, men også et kjennetegn på tannlege eller rørleggerbakgrunn fra alle småbyer rundt omkring i norge. Det er fint at man kler seg litt med sterke farver, synes jeg, selv om jeg personlig misliker stilen.

For de historisk interesserte, startet ikoniseringen av preppystyle med fotoboken med tittelen take the ivy av T Hhayashida, japaneren som i 1965 ga ut denne boken om motebildet hos studenter på harvard.

I dag er preppy stil ennå distinkt amerikansk, men dersom man ser på klærne som de store internasjonale klesgigantene i divisjonen for prada eller burberry eller daks etc, holder på med, er påvirkningen i stil tydelig. Snittet er tilpasset menn i 18 års alderen, en alder hvor man ennå er ungdom og ikke helt har fått brede skuldre, eller noe aldertillegg på forsiden. Akkurat som damer i 40-årsalderen, som er de som har penger til å kjøpe dyre motekjoler, må forholde seg til modeller og snitt tilpasset 20 årige småjenter.

Jeg vil gjerne høres ut som en sur gammel gubbe når jeg påpeker dette, for enkelte av disse preppyklærne kan jeg like, men snittet er tilpasset syltynne menn, og jeg er slett ikke syltynn. på ingen som helst måte.

I New York, på et av de stedene som kan kvalifisere for å være verdens sentrum, nemlig sørøsthjørnet av Central Park, der Apple Store butikken med glasshus over seg ligger, finner man også luksusmagasinet Bergdorf Goodman, på hver sin side av fifth ave, med avdelinger for herrer og damer, og i går, på vei hjem fra en teaterforestilling, hadde jeg med kameraet og fikk tatt noen bilder av vindusutstillingen til bergdorf. Normalt er man i en by som new york sterkt overeksponert for visuell støy og man går gjerne forbi det meste. Når jeg likevel alltid må stoppe opp foran disse vinduene, så er det fordi dekoratørene bak vinduene må være noen av verdens beste. For meg er dette på sett og vis større kunst enn mye av det man ser på MOMA, fordi det får meg til å le eller begeistres av humoren.

Bildene viser spredte glimt av vårkolleksjonen til kjente merker som Armani, prada etc, og sikkert mange enda mere esoteriske merker. Siden dette er klær som både er helt upassende i snittet for meg, og gjerne koster 20.000 kr, som er langt over min økonomiske evne, har jeg et avbalansert forhold til det hele. Jeg innser at smårike og storrike tynne menn fra hele verden kommer hit og kjøper sesongens garderobe, og det er helt greit. Det hadde vært verre å måtte se tweeddresser i dette prisskiktet, mne tweed er ikke så vanlig her borte, siden man ofte kan oppleve 30tallet på gradestokken helt fra april til oktober.

 Såvidt jeg husker, er dette Prada

 Hvite broogues kan være passende om sommeren, men når det begynner å ligne med joggesko, er det puristen i meg som taler. Med joggeskosåle er de sikkert fine å gå med.

 Min kritikk mot preppysko må også her rettes mot de store sålene, hvor man her har markert at de er laget i usa. Det er ikke noe galt med overlæret, men man må regne med at slike sko, selv om de sikkert 5000 kr, ikke er konstruert på noen særlig solid måte. Mens engelske kvalitetssko er sydd sammen, er ofte slik sko laminerte eller limte.

 I USA signaliserer man gjerne at man er republikaner ved å gå med slips. Personlig liker jeg sterkere farver, men stilen er klassisk.

 Slike bukser og jakker signaliserer litt nonsjalant eleganse eller lett gi fane stil, noe jeg synes er bra. Det er ikke de andre som skal bestemme hva du liker.

Å bytte bort elegansen mot komfort

Ute i den store verden finnes det miljøer som møtes på mørke gatehjørner og som har sine koder, vel anerkjent på tvers av dype kultuelle skillelinjer. Noen sverger til hettegensere, tatoveringer og kjettinger, mens andre til enhver tid må gå i pologensere av cashmere, over en sportsjakke fra Prada. Vi snakker selvsagt om kultusen rundt skomerket Trickers fra Northampton. Som har holdt på siden 1829 og som ennå ikke har henvendt seg til massemarkedet, men trofast holdt seg til de utvalgte, de som med lengsel sitter og venter på sine forsendelser av country brogue boots, enten man bor i australia, japan eller usa.

Jeg har deltatt i denne kultusen noen år, og setter min ære i å følge nøye med på produktene fra Trickers, fordi de taler til meg, og ikke minst mine føtter. Å ta på seg en Trickers for første gang var som å komme hjem, ville jeg tenke, dersom jeg kunne ha tatt en prat med mine føtter. For det er ikke til å komme forbi at Trickers lager brede og romslige lester, særlig 4444 lesten, som er perfekte til hard bruk, dvs. lesten er jo konstruert for bruk i skog og mark.

Som vestlending pleier jeg tenke på trickers-modellene som et langt gammeldags jærhus, med svalgang rundt hele huset. Og som alle vet, er jo svalgangen konstruert for å beskytte reisverket, og slik kan man si at stormwelten, dvs. den brede randen rundt en Trickers-sko, for ikke å snakke om romsligheten på innsiden av skinnet, har samme funksjon. Den skal beskytte både overlæret og foten innenfor. Jeg tenker at folkene hos Trickers og meg har noe til felles, og det er regnvær og søle og nordiske føtter.

Jeg har også sko fra Crocett and Jones fra samme by. De er innkjøpt for de anledningene hvor jeg har behov for å være elegant, f.eks. når jeg gifter meg, eller deltar i statsbegravelser, eller trekkker meg en uke tilbake til et strandhotell ute på Long Island for å dyrke gleden ved å spise hummer, iført panamahatt og lindress ute på trammen. Etter en uke på et slikt sted kan man alltid diskutere hvem som har mest rødfarve i ansiktet.

Dette er smale lester hvor overlæret smyger seg rundt foten, og som ligner mye på franske og italienske sko. Tynnere såler, tynnere overlær. Og man må bruke litt tid for å gå inn skoene, siden de sitter som en hanske på foten.

Dette er sko for turer fra drosjen inn til baren, for å ta en rask drink mens man venter på at bordet skal gjøres ferdig, og så tåler skoene fint at man går inn i restauranten, og en lang og hyggelig kveld viet bordets gleder, før man vakler ut i lobbyen og en vennlig ansatt sørger for å skaffe deg en bil hjem. Slike sko bør man også ha, men man bør ikke forveksle dem med sko konstruert for søle og skitt og grus, og for min del, musikksteder med sagmugg på gulvet, eller konserter utendørs.

Jeg prøver å bli elegant. Min interesse for klassisk herremote er hovedsaklig motivert ut fra å bli mindre slubbert og mer elegantier. Det er ikke enkelt, siden jeg slett ikke har naturlige anlegg for å passe på at skjorteflakene er plassert på innsiden av bukselivet.  Eller at rødvinsflekkene på den hvite skjorten ikke er plassert der fordi man skal huske hva man drakk dagen etter, men fordi man burde ha brukt serviett.

Da er det vel likegreit å komme med et hatsk utfall mot restaurantene. Etter min mening søler de fleste mat på skjortebrystet og ikke i fanget. Derfor bør servietten ha hull for å festes på en skjorteknapp. Det sier seg selv at det er derfor man har knapper i en skjorte. De færreste restuaranter er enige i dette. Derfor vil jeg oppfordre alle om å spørre etter serviett med hull til knapper når man er ute og spiser, slik at man kan overlate den nedlatende kelnerer til skammen når han innser at stedet ikke har akkurat slike servietter, eller smekker som man sikkert også kan kalle det.

Tilbake til skoene. Eleganse versus komfort og tilpasning til røffe miljøer. Det er selvsagt opp til den enkelte hvor han ferdes, men mitt bestemte råd er at man bør ha begge typer sko, hver til sitt bruk. For øyeblikket bor jeg i New York, og der er skomiljøet røft. Fortauskantene er høye, og det er huller i gater og på fortauene, et miljø som sliter mer på sko enn idylliske grusveier i England, som Trickers opprinnelig er innrettet for. Derfor er Manhattan er Trickersby, selv om de som bor her ikke vet om det, og jeg har ikke tenkt å fortelle dem det heller, for jeg har ikke hjerte til å ta levebrødet fra alle skomakerne som holder til her. Fra mitt otium oppe på upper east og yorkville, der jeg sitter og holder nøye oversikt over båttrafikken på east river, er det minst 8 skomakere i kvartalene rundt.

 Dette er sålen til en Trickers Henry boots med en Crokett and Jones Swansea i samme størrelse. Som som ser, er lengden nesten den samme, med bredden på Trickersen øverst er større.

 Samme skopar sett ovenfra.

Trickers Henry country brogue versus trickers smokingsko i patentlær i samme strørrelse. her ser man at det er welten, dvs. stormwelten, dvs. lærranden rundt overlæret, som bidrar nokså mye til forskjellen i bredden. Strengt tatt skal man ha pumps i sort fløyel med brodert emblem til smoking, men gode slippers av den typen kan være vanskelige å få fatt i. heldigvis har Trickers nå tatt opp igjen produksjonen av slike slippers, i ulike farver. Det er en almenn mistforståelse at man til sort smoking kun skal ha sorte lakksko. Det taler til min indre papegøye at man kan gå i en formell middag med røde sko i fløyel.