Seler

Herrer er på ett eller annet trinn i sin livsfase, f.eks. like foran den berømte livsfaseklemmen, uforskyldt offer for at kroppen plutselig over natten endrer form. En dag våkner man opp, omtrent som etter en lang fest, og legger merke til at den muskuløse magen har blitt litt større, f.eks. 10 kilo, og at disse store musklene har lagt seg i et belte på tvers på forsiden av magen.

Stikkordet er altså belte, og det betyr at beltet strammer ekstra mye, og buksen siger lett ned, og må heises opp, og de fine italienske dressene passer ikke så godt lenger.

Man er moden for bukseseler. Fordi man har noen store skuldre, som passer ypperlig til å henge buksene på, hvis man da er av den typer som ikke liker belter som strammer.

Mange vil vel misforstå og tro at bukseseler handler om snobberi. Til det vil en skredder si at det er kroppsformen din, og snittet på buksene som bestemmer om du bør bruke seler i stedet for belte. For min egen del har jeg søkt stor trøst i tyske bukser, og det tyske snitt, tilpasset robuste menn med ølmage. Bukser fra Gardeur og Brax henger fint på min kropp, uten seler, og jeg vandrer glad og lystig bort til den lokale kneipen iført slike bukser, selve garantien for at jeg kommer tilbake med buksene på.

Andre bukser henger og slenger, og prøver man seg frem i butikken, må man  jobbe mer og mer intenst for å finne en bukse som sitter. Og i likhet med de fleste menn, kan jeg ikke fordra å prøve bukser i butikken. Derfor er det viktig å ha kjennskap til gjennomprøvde modeller, enten i jeans eller i penbukser, hva slags betegnelse de har og hva slags merker som er aktuelle. Da kan man faktisk kjøpe bukser uten å prøve dem, i full fart.

Følelsen av å ha på bukseseler er fint. Man vet at buksene sitter som de skal, enten man setter seg ned, eller står beskjedent i bakgrunnen, med en dobbel Lagavullin uten vann. Slike drinker er helt annerledes uten is og vann enn med, og jeg vil som en generell regel anbefale cask strenght. De smaker bedre enn vanlige utvannede.

Bukseseler kommer i alle mulige farver, og ofte i elastikk, med klesklyper i metall.

Slike seler er beregnet på barn, eller voksne som ikke vet bedre.

Bukseseler skal ha knappefester av lær, og som det fremgår av ordet, være tilpasset knapper i bukselinningen. Og de skal være av boxcloth, dvs. et sterkt og uelastisk ullstoff, evnt. silke. Før i tiden ble bukseseler kjøpt inn i korrekt størrelse, men i dag er skikkelige bukseseler utstyrt med elastikk helt nederst i ryggdelen.

Alberth Thurston er en britisk produsent av bukseseler som har holdt på siden 1840. Og det er sånne bukseseler James Bond bruker, selvsagt fordi det er en god produktplasering å markedsføre merket på denne måten. Det finnes mange andre seleprodusenter som også sverger til boxcloth, evnt. silke, og slike seler kan være like gode. Jeg har noen fine røde fra Paul Stuart i New York, og de er stort sett helt like originalen fra Thurston.

Opprinnelig var bukseseler betraktet som noe privat, omtrent som en underbukse, og man skulle aldri la endre enn sin kone få se bukseselene, og derfor hadde man vest over. Etter krigen, dvs. i min alder må jeg presiere at jeg snakker om den andre verdenskrigen, ble det greit å vise seler, men også mest vanlig med belte, i takt med at buksene ble skjært lavere, tilpasset belte strammende om hoftene.

En skredder syr på knappene på innsiden, dersom han ikke utrykkelig har blittb edt om å sy dem på utsiden av buskelinningen. Men det kan være gode grunner for å gjøre dette, knyttet til det behagelige. Et typisk tema for en unyttig klassisk herremotediskusjon, i likhet med f.eks. åpen eller lukket snøring på sko.

 Korrekt bredde, eller avstand mellom seleknappene i ryggen.

 Albert thurston-seler

 Jeg har seler i både grønt og rødt og sort, men har ennå ikke kjøpt meg i hvitt. Jeg forestiller meg at jeg sikkert straks ville ha sølt rødvin på dem. På en fast diett av champagne og hvitvin, som vissnok er en velfungerende slankekur for damene borte på park ave og femte, kan man sikkert leve med hvite seler.

 Man trenger ikke skamme seg over å ha thurstonseler utenpå bukselinningen.

 Dette er en god oppfinnelse. Knapper i metall som man fester i bukselinningen. Det er ikke alltid at man har bukselinningsknapper i rett størrelse for hånden, for ikke å snakke om knappesilke, eller sterk sytråd.

Det eneste stedet jeg vet om som selger disse knappene, er butikkkjeden manufactum i tyskland. de har en utmerket nettbutikk.

Rust og høst

Løvet gulner og faller ned, og høststormene har lekt litt med tidevannet. Det er tid for tweed.

I england sier de gjerne brown out of town, både om sko og om dresser. Paletten i byen er grått og sort og blått, mens man når man trekker seg tilbake til sitt otium for helgen, kler seg i brune sko og brun tweed.

Personlig liker jeg best høstfarvene, orasje, gult, rødt og brunt og alle mulige grønne nyanser. Så mine tattersallrutete skjorter skjærer i disse nyansene, og det gjør også mine tweedjakker. Min kone kaller det for mine farver, og sier at jeg passer denne farvepaletten.

Her i byen er det ofte 20 grader til langt ut i novewmber, før det plutselig blir 3 grader og en iskald blæst fra østriveren, dvs. min lokale east river. Manhattan er kald på denne tiden pga. all fallvinden fra høye bygg, og alle andre slags merkverdige lokale vindforhold.

Det er ikke ofte jeg får ros for mitt klesvalg, for siden jeg ikke er ettertenksom av natur, har jeg en tendens til å hive på meg et plagg som ikke passer helt inn. En blå lue til en grønn tweedjakke eller slikt. Og siden jeg utelukkende skriver dette til meg selv, slik at jeg kan forstå mine tanker, slik at tankene til slutt påvirker slubberten inni meg, slik at jeg blir mer moderert og mer en spradebasse, skal jeg nå nøye gå gjennom akkurat dette antrekket, punkt for punkt. Jeg gjør i billedtekstene, enten bildene er uklare eller klare. Bildene er nokså store, dersom du trykker en eller to ganger på dem.

 Frøbelg fra en Magnolia.  Denne familien utgjør noe at det mest primitive som finnes innenfor de blomstrende plantene, og er selvsagt den eldste slekten vi har. Akkurat denne farven liker jeg ikke, men jeg tar den med for å prøve å appellere mest mulig til flest mulig av mine 7 faste lesere.

 Desember i Girona, som er kjent for sine gamle hus med gilde og avdempede farver.

 Sånne farver liker jeg. De som lager tweedstoffer, liker også sånne farver.

 Sånn malapropos, så har Girona en veldig bra argentinsk restaurant, som serverer helt fantastisk argentinsk kjøtt. Den ligger i nybyen, men navnet har jeg glemt.

 En tweedjakke, eller teknisk sett en ulltwill jakke fra engelske cordings of picadilly, kombinert med en vanlig barbourskjorte. Her har jeg virkelig vært heldig med farvevalget, hvor de oransje og røde stripene i jakken dukker opp i tattersallmønsteret på skjorten.

 Et litt uskarpt bilde, som likevel får frem at farvene passer sammen. Sånne jakker har ofte morsomme djevler og nakne damer avbildet på foret, det er en liten detalj som forteller at djevelen sitter i detaljene.

 Cordings har en fin nettbutikk, og har en fin butikk i nærheten av jermyn street. Her selger de tweed og annet landlig kledebon. F.eks. bukser i mange rustne eller skarpe farver, tilpasset høsten og jakt.  Rustikk herremote er vel et passende begrep for denne butikken. De selger elegante klær som er så solide at de kan gå iarv i generasjoner.

 Oransje fløyelsbukser. Legg merke til hvordan den oransje stripen i tweeden harmonerer nokså bra med farven på buksene. Gjengivelsen av farver er ikke helt riktig. Djevelen i dette tilfellet heter kelvin og farvetemperatur.

 Til et slikt høstlig antrekk passer et par full brogue trickers godt. Legg merke til at brunfarven på skoene går igjen i jakken, jeg jobbet mye med den detaljen.  Modellen er en keswick, på den brede og behagelige 4444 -lesten. Siden dette er sko tilpasset bybruk, dvs. jeg later som jeg er på landet, er sålene microfoam og ikke en grov commandosåle.  Rødfarven inne i skoene harmonerer bra med min nese, og selv om det bare er jeg som får glede av akkurat denne farvekombinasjonen, i den grad jeg står og soler meg i glansen fra mitt antrekk foran et speil, uten skoene på, synes jeg dette er godt jobbet. Denne modellen har en ufarvet stormrand, dvs. welten rundt skoen, noe som skaper et spesielt rustikkt og høstlig inntrykk med varme hudtoner som rammer inn lestens spenstige, men dog brede atributter.

 Trickers er kjent for en annen brunfarve enn denne, nemlig tan C. Jeg tenkte jeg måtte nevne det, siden de også er kjent for en annen brunfarve som jeg ikke husker navnet på. Det er et helvete å få tak i riktig skokrem til slike farver, og derfor velger jeg med lærfett og voks i stedet, type nøytral, og så kan farven på skinnet få leve sitt liv alene så lenge at den får patina, mens læret kan kose seg med lærfett to-tre ganger pr. år. Det er et godt tips å sette sine beste sko inn med lærfett dersom man bor andre steder enn vest-sahara, hvor det vissnok ikke regner.

Dette bildet er tatt om sommeren, i juli, men som en frempeker har jeg valgt å ta et bilde av noen oransje blomster i en vase, nærmere bestemt en oransje variant av Gloriosa superba. Det er en klatrelilje som kommer fra sentrale strøk i Afrika, og som er rimelig enkel å dyrke. Jeg har den i tre røde farver, en gul og en oransje, samt en mer brunviolett. Knollene har en tendens til å plassere seg nokså dypt, så dagens gode råd er å plante dem i store krukker, på f.eks. 30 liter. Krukkene tas inn før frost, og oppbevares tørt og frostfritt over vinteren. Vinen til venstre er en riesling, mener jeg bestemt, og selv om jeg først og fremst drikker vin i stedet for å lese meg opp på vin, vet jeg at slik vin passer bra til asian fusion etc. God riesling får frem det beste hos kvinner, har jeg erfart.

Glade høstfarver for sko

Det jeg ikke er så flink med, nemlig å kombinere farger, tar jeg gjerne igjen ved å gå i farver. Sterke farver er bra for mine nerver, jeg smiler innvendig og føler meg bedre enn de som går i grått og sort hele tiden. Farver en faktisk en effektiv måte å regulere selvfølelsen, og alternativet, nemlig å rakke ned på andre, eller drive med retthaveri, er verre. Som vestlending har jeg ofte rett, selv når jeg lyver.

Så hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken, som det heter i bedehuskretser på vestlandet. Så derfor  må vi  ta alle de glade og sterke farvere ut av det engelske jegerliv, og ikke lenger la den engelske landadelen hygge seg med shooting og tweed og nikkers i sterke farver, og ikke minst lange sokker i sterke farver og mønster.

Jeg jakter ikke, men nå er det høst, og på tide å begynne å vandre litt rundt, iført jakke og nikkers, med strømper og hosebånd, som altså er bånd som knyttes øverst på jaktsokken, over det feltet som er ekstra dekorert med intrikate mønster i strikk og ull og slikt. Det er ikke noen grunn ta å la jaktfolket få lov til å ha glade farver for seg selv. Det tar kanskje en generasjon å få forandret på moten med at man absolutt skal ha lange bukser, men akkurat som man på 30 tallet ikke kunne forestille seg at nikkers gikk ut av bruk, kan man heller ikke i dag forestille seg at den kommer tilbake.

På engelsk heter det two plus og four plus, som refererer seg til hvor mye stoff, som ofte tweed, som er under kneet. På norsk nikkers.

Jeg har nikkers i engelsk skinn, dvs. moleskin, og en i fløyel. Det holder selvsagt ikke, og jeg har planene klare for å få tak i nikkers i tweed, f.eks. på vintersalget hos Cordings i London, som også har et rikelig utvalg av hosebånd og strømper.

http://www.farlows.co.uk/mens-clothing/mens-socks-garters.html
eller
http://www.cordings.co.uk/field-clothing/men-s-field-clothing/shooting-stockings

På jakt bruker man nikkers fordi man da får bena lett opp i noen hunter wellies, dvs. gummistøvler, evnt. jaktstøvler i lær, selvsagt fra Trickers. Det hører med til det lanlige liv at man har brown out of town, dvs. skoene, f.eks. de groveste country brougesene man få tak i, og det er på 4444 lesten til Trickers, skal være brune.

Bruken av sterke farver innenfor engelsk jaktkultur er ikke bare bestemt av tradisjoner for å vise at man har råd til farger, men også at jaktkulturen i england er preget av store følger, og masse folk ute på skytern, dvs. man bør, selv etter inntak av et par flasker toddy eller portvin, kunne se forskjell på noen knallrøde bukseben, og en hjort eller rev eller et rådyr.

Jeg bor selv for tiden i en storby, og der tror de fleste at det viktigste av alt, er å være kledt fra topp til tå i sort. Selv til småbyer , med eller uten sjarme, har denne kulten spredt seg, bare forid noen mener at man bør se ut som bruce springsteen eller jonny depp. Jeg synes den eneste rockeartisten som kan være stolt av å gå i sort, er jonny cash, han skrev en fin sang om det.

Jeg bare nevner det, og det er at det kan jo være at jeg bare er innom manhattan for noen timer, f.eks. for å etterfylle nebbioloen, for så å haste videre til mitt landlige georgica upstate. Hva vet vel folk om det`? tenker jeg, og står standhaftig på min rett til å gå i farver, akkurat som jeg går i lyse benklær en varm og fin høstdag i oktober. Det er ikke sikkert jeg går i sorte sko i patentlær til slike pantaloner, men det er en annen sak.

 Perspektivet blir littt endret når man må bruke speilet som referanse

 Den groveste keswick trickers broguen, med kommandosåle. Den passer ypperlig til søle og sand, og dersom man har brukt lærfett, f.eks. fra Burgol, er skoen, på grunn av sin konstruksjon, temmelig vanntett.

 Man får både sokker og hosebånd i mange farver. Hverdagen blir bedre. Hvis du er heldig, kan du bli slått til ridder av hosebåndordenen. Det er forresten fremdeles mest korrekt å gå til galla med nikkers og hvite silkestrømper og farvede hosebånd, sammen med pumps  med sløyfe. Jeg har et bilde av winston churchill en gang på 50 tallet, der er jo ikke så lenge siden, dvs. 65 år, da ha ble slått til ridder av en eller annen orden, og var på vei til hoffet. Så hosebånd skal man ikke forakte, med eller uten farver.

 Denne konstruksjonen sørger for at skoen er tilnærm et vanntett der man knytter skoene. Er det vampen dette området kalles`?

 Trickers keswick C tan

Denne typen sko er det nærmeste man kommer en krysning mellom fjellsko og pensko. Som skotype er de svært solid bygget.

Fornuftig skotøy

Det er en klar høstdag og tidevannet oppover østriveren, dvs. east river, haster på oppover, med 6 knops fart, og kolliderer lett med vannet som kommer fra Albany og slike steder. Jeg sitter i min stue og ser på strømmen, som jeg alltid gjør når jeg spiser frokost, og tenker at sånn må det også være for herresko.

Det er en kald og klar høstdag, og slik må fornuften også være, og det er litt rart for meg å bruke tankens kraft, og jeg holder meg fast i bordet. Nå skal jeg lage en liste over tanker man kan gjøre seg om herresko, enten man har lite eller mye penger.

1. Det er en myte at det lønner seg å kjøpe 800 kroners pensko. De går i stykker etter et års tid, som oftest, fordi de er limt sammen med dårlig lim, og av dårlig lær, i et eller annet lavkostland i østen.

2. Det er når man har et lite budsjett at man bør kjøpe dyre sko, gitt forutsetningne om at det er viktig at man er fin i skotøyet. Dersom man ikke tenker på utseende, kan man like godt gå i joggesko året rundt. Et par engelske randsydde herresko i klassisk stil, dvs. derby eller oxford, med eller uten brogue, koster rundt 3500 kroner i London, og ned mot halve prisen på eBay eller på salg. Slike sko kan man ha et helt liv,og iallefall 20 år. Man får altså det ypperste skotøy som finnes, og som har uovertruffen komfort, vel og merke når man har gått skoene inn et par ukers tid, til f.eks. 300 kr. året. Det er billigere enn å kjøpe billigsko.

3. Dersom man kjøper med rubbersole, kan denne godt vare i 10 år før man må såle skoene om. Velger man lærsåle, som ikke funker så bra i Norge, må mna belage seg på langt oftere omsåling hos skomaker. Man kan bytte såle på slike sko, det kan man ikke på de fleste billigere herresko. Kravet er goodyear welt, dvs. en spesiell måte å sy sammen såle og overlær, og det er stort sett bare sko i øverste prisklasse som er laget på denen måten.

4. Det er et faktum at lærprodukter av høy kvalitet holder svært lenge, vel og merke med rett stell, og nettopp derfor får en fantastisk patina. Det er ofte et slags adelsmerke innenfor moteverdenen, vel og merke innenfor de kretser som nikker godkjennende til en 50 talls Jaguar, men misliker dagens biler. Dette har selvsagt mye å gjøre med estetikk og holdninger til ting. Gjenstander med patina, som er stullet og stellt med, og som nettopp derfor fungerer bra, har sjel. Jeg synes dashbordet på en 60 talls engelsk sportsbil, med skinn og mørk treverk er mye penere enn en det hos en bil av i dag. Det er smak og behag, og kan diskuteres.

5. De fleste skoene jeg har, har jeg kjøpt på salg. Jeg synes det er veldig fornuftig å slå til på halv pris, og bygge seg opp en skogarderobe på den måten. Det tar noen år, men til gjengjeld kan man se etter de skotypene man trenger, ut fra det livet man lever.

6. Jeg liker å gå i tweed og robuste full brogue Trickers. Tilpasset turer på landet eller i regnvær eller tvers i gjennom sølepytter. Det er ikke sikkert alle trenger sko til slikt. Kanskje man skal satse på et par pensko, og så overlate turlivet og sommerlivet til goretex sko og billige loafers a la Timberland etc.

7. Derfor mener jeg at en man iallfall bør ha to par skikkelige sko, f.eks. fra Chrokett og Jones i Northampton, eller noen Church eller Barker eller Trickers. Sko som er tilpasset kontorlivet, der man foråvidt er i rolle, dvs. i en rustning der det er forventet at man skal være skikkelig kledt, f.eks. et par mørkebrune og et par sorte sko, gjerne uten pynt, dvs. brogue, eller med, og gjerne med åpen snøring, dvs. derby. Oxfordsnøring, dvs. lukket snøring, er mer formelt, men slett ikke alltid nødvendig, dersom man da ikke jobber i et svært formelt miljø.

8. Man trenger to sko å veksle mellom på grunn av at denne typen sko lett blir ødelagt av fukt og svette dersom man  bruker samme skoene dag etter dag. Man bruker skoparet en dag, og setter så i skotre, helst av ceder, og det gjør man både fordi man skal trekke ut fuktighet, og fordi skoene skal beholde sin form.

9. Hva slags sko man måtte gå i resten av uken, er mer et personlig spørsmål. Dersom man liker å gå i middagsselskaper i joggesko, eller fjellsko, noe som er vanlig i Norge, kan man gjerne gjøre det. Joggesko er ypperlige dersom man går en søndagstur, og fjellsko passer bra når veivesenet har saltet godt på veien og du skal på butikken.

10. Pensko blir ødelagt av salt. Det er en god grunn til å bruke kalosjer, eventuelt ha solide fjellsko på trikken, og så skifte over til pensko når man har komet seg innedørs.

11. Akkurat her hadde jeg tenkt å komme slengende med en differansekalkyle, med og uten sunk kost, for å vise at det lønner seg å kjøpe kvalitetssko. Det ha jeg ganske enkelt ikke kapasitet til. Jeg har via punkt 1- 10 antydet en del gode grunner for å kjøpe få, men dyre sko, som man passer godt på. Fornuftig skohold, på linje med fornuftig bilhold.

12. Jeg innser plutselig at det der ute finne noen som kjører Ferrari om vinteren, og som ikke går med lue når det er kaldt, og jeg kan av og til tilhøre den gruppen også. Det er noe helt annet, det som Torstein Veblen kalte for prangende forbruk, og det er fint, dersom man har behov for å sende ulike typer statussignaler. Men det er et helt annet spørsmål.

13. Spørsmålet om lærsåler eller gummisåler, enten man snakker om vibram, danite, creepe etc, har vært mye diskutert i skokretser. I Norden heller man nå etterhvert til den oppfatning at gummisåler er best i land hvor det finnes regn og sludd og slaps. Hva slags sko man foretrekker i Milanos milde klima er et helt annet spørsmål. Selv i England leveres stadig flere skopar nå med rubbersole, dvs. danite.

14. Når jeg forsiktig, men bestemt antyder at mørkebrunt og sort er passende farver for de to penskoene man har tenkt å investere i, er grunnen dels at da kan man bytte på skopar dag for dag, og samtidig ha et par brune sko man kan ha på se når man skal på besøk til den strenge svigermoren, hver tredje søndag ettermiddag. Hun legger merke til om man har skikkelige sko på seg.

15. Jeg forbeholder meg retten til på et hvert tidspunkt på å utivde listen med nødvendige sko for en herre. Jeg nevner bare sorte sko i patentlær for smoking, semskede brune når man skal på gallerier, two tones når man skal iføre seg lindress, et par brune full brogue countryshoes med commando sole når man skal på søndagstur i parken med alle de ekle gjessene som driter hele tiden, slik at man derfor må ha sko som tåler litt dritt, etc. Listen kan bli veldig lang.

16. Lærfett. Et par ganger i året. Nøytralt, dvs. uten noe farve. Sørg for at welten, dvs. randen rundt sålen, blir mettet. Kjøp gjerne en egen skobørste for dette. Den ligner litt på en tannbørste.

17. Det var kjedelig å være fornufitg og det skal jammen bli lenge til neste gang jeg prøver å tenke i analytiske baner.

 Mørkebrune derby øverst, og sorte nederst, half brogue.

 Skikkelige skotre er avgjørende for at skoene ikke blir ødelagte av fukt, som ofte er en omskrivning av det mer slemme ordet fotsvette. Skotre skal ta opp fukt og tilføre litt godlukt av ceder, og holde på passformen.

 Disse to skoene er penskoene mine, av type Svansea, med rubbersole, C & J, og innkjøpt i Jermyn Street i London en vakker dag i slutten av mai i fjor.

 C & J er typiske bysko, som passer på kontor og i begravelser, og dersom man må lunche med noen old school shipping folk. I både USA og Frankrike og Italia har brune sko blitt mer og mer vanlige til kontorbruk, og selvsagt synes jeg brune sko er penere enn sorte. Sort er ingen farve, det er en tilstand av makt og underdaninghet og død.

Derbysnøring. Lukket snøring er mer formelt, og passer fint dersom man skal ha audiens en fredag på slottet.

Sko for flanører

Det var litt høstlig i været og jeg hadde trukket i tweed, denne gangen fra Magee, irsk, og satt og tenkte på torvrøyk og lagavullin og lyngbrenning og et linn bris fra sørvest, og den ville ruske meg i luggen, der jeg gikk og vandret oppover i skogen hjemme, der jeg har plantet magnoliatrær på opplendte steder,  og hvor blåstjernen sprer seg langsomt fra juni til juni, år om annet, og på denne tiden står ennå klaseormedruen http://sivertshageblogg.blogspot.com/2009/12/ormedrue.htmlog blomstrer i lange aks, der det er ly for vinden, og der frostens sigd ennå ikke har vært på besøk.

Så kommer min kone brasende inn i min sfære, der jeg sitter i godstolen og drømmer, og så hører jeg noe, til meg, til meg og mitt liv der jeg sitter og steller mine country brogues fra trickers, mens jeg børster min tweed med langsomme bevegelser.

er det ikke på tide å være litt byfin elegant? kan du ikke veksle litt mellom tweedens verden og det litt mer urbane, vi bor faktisk på manhattan og jeg kan vel ikke være bekjent av å ha en mann som går på gallerilørdagettermiddag kledt ut som han skal på sopptur?

I am a humble man, jeg er fornøyd med min tarv med tweed og trickers og flat caps, hører jeg en stemme si, mens min kone foreslår at jeg bør bli litt mer i tiden, noe rafft som man sa på montebello på 50 tallet.

Det er en annen person som også vil være med i denne ekteskaplige samtale, sånn brunchtimish der man går ut for å spise egg benedicts og drikke bellini eller manhattan, og jeg hører han si at joda, det kan kanskje være en tanke, og jeg hører min kone registrerer forandringen i kraften, jeg ser for meg at jeg har sagt til ekspeditøren hos min Jermyn Street lokaliserte Crokett & Jonesdealer, beam me up, og så er jeg der og hun forstår og hun ser på meg med et godt blikk og spør, er det ikke på tide at vi går ut og kjøper et par elegante bysko til meg, sier hun, og jeg nikker, og tenker ikke på tweed lenger, og har plutselig glemt alt det gode med Trickers, og jeg sier til meg selv, at dette handler ikke om meg, men om Northampthon, og å støtte verdens beste skofabrikker der.

Jeg er en del av noe større, en bevegelse som støtter England, sier jeg høyt til min kone, mens vi tar heisen ned fra 9 og jeg hilser dannet til de to doormennene som står der i sine luer og jeg lar dem åpne opp karuselldøren for meg, selv om jeg normalt pleier å ta den vanlige døren, og så hopper vi inn i en bil på york ave og jeg sier at vi skal på 56 st west mellom 5 og 6 ave og jeg sier til min kone joda, det kan vi, og det kan jeg, og det er helt greit for meg at vi kjøper inn en del av rustningen for høstens flanerier, mellom gallerier og barer med løksuppe og en god nebbiolo, mens løvet i central park blir gult og forsvinner en dag i desember.

Jeg skal ikke skryte over at jeg er flink med beslutninger, men da vi er i butikken for bysko midttown, byens eneste spesialiserte Ckrokett & Jones butikk, blir jeg plutselig sjefen for de gode sko og jeg uttråler nok et typisk kjøpsholdning, for alle ekspeditørene svermer om meg, og jeg kaster meg inn i flere samtaler om lester og lær og hvorvidt Swansea modellen er vid eller mer normal, som lest betraktet, og jeg blir godvenner med dem alle, og en av dem mener at jeg skal satse på en monk strap sko, og den er meget elegant og bymessig forsvarlig, og siden jeg bor i en verdensmetropol, kan jeg godt ta den, men jeg tenker at det er høst, og jeg trenger støtte, og den støtten vil jeg ha i aklene, bittelitt mot høstkulden, og vinterens maksimalt to centimeter med sne i central park, og jeg viker ikke, jeg står fast på at en gummisåle, dvs. danite, som det heter i denne verdenen, er passende, og jeg velger meg chukkaboots modellen. Brun scotch grain. Det er oss, det er den, Chepstow heter modellen, og den skal være med på å regissere meg som byflanør, i lang frakk, med en frekk Holmburger eller Trilby på hodet, og dersom jeg fryser veldig, kan jeg sikkert ta på meg tweed likevel, selv om dette er sko som er tilpasset mykere kvaliteter i jakke, gjerne av cashmere og gjerne noe fra italia.

Min kone er fornøyd og sier at jeg har gjort et godt valg, og at hun nå kan gå på gallerirunde med meg uten at hun rødmer beskjemmet over mitt semre fottøy.

Så når vi har flanert fra oss denne ettermiddagen, tar vi en bil ned til west willage og går på teater. Det er sånn bylivet begynte for meg. Nå flanerer jeg hver dag, og jeg har trench coat på meg, og mumler franske eksistensielle gloser, mens jeg sitter på kafe og leser Monocle og Foreign Affairs, og det føles fint og akkurat nå tror jeg GOP taper valget.

 Welten,dvs. den påsydde lærranden rundt lesten, som sålen er festet i, som jo er definisjonen på randsydde sko, er ikke så utpreget bred på chrokett & Jones sko som f.eks. Trickers eller Barker.

 Poenget med en slik sko, er at den passer like bra til en grå dress som mer ruskete saker som fløyel og ullgenser og frakk, dvs. trench coat. Noen må ta ansvar og få tilbake dette plagget i gatebildet. Jeg gjør, av og til. I fremtiden mer.

 Dette er den rette farven, tror jeg.

Skinnet er ikke så rødt som dette.

Hvor man får kjøpt sobre engelske herresko på manhattan

Som kjent lages det ikke skikkelige randsydde herresko utenfor Northampton i England, hvor man lager Crockett & Jones, Church, Trickers, Barker, Loake etc. Dersom man er i New York, må man derfor velge sine butikker med omhu for ikke å risikere å kjøpe dårligere amerikanske sko, som oftest limt sammen i et lavkostland, selv om Alden ennå lager sine sko i New England.

I denne prisklassen, som lokalt går fra rundt 500 til 800 dollar pr. par, velger man gjerne Crockett & Jones dersom man vil ha de mest elegant skoene, med forholdsvis smale lester, mens man kan gå for Trickers dersom man vil ha en mer rommelig lest. Begge merker har modeller hvor man kan velge bredde på lesten, noe som kan være avgjørende for sinnets og fotens munterhet. Trickers er profilert mot det landlige liv, med lange spaserturer og tweed, mens C&J er mer bysko, tilpasset mørk tress med engelsk snitt. Amerikansk snitt må karakteriseres som rompa foran, dvs. buksene er svært baggy, med folder og legg. Jeg synes ikke amerikansk snitt på dresser er noe å rope hurra for, men det er sikkert en vanesak. Her borte liker man å gå i vide og løse gevanter, som f.eks. joggedress. Man kler seg ofte ned.

Butikkene

Leffot nede i west willage, 10 christopher street må regnes som en av verdens beste herreskobutikker, med engelske sko som church og alfred sargent og edward green, og mange flere franske og italienske langt dyrere sko. Strøket er gammelkoselig og hyggelig og passende for en lunch, og en stopp hos leffot

http://leffot.com/about-leffot/

Graham Fowler er stedet for  å få tak i grove country brogues. Butikken selger også et passende og lite utvalg klær, lett tilpasset modsmote, dvs. vespa og tidlig 60 tall, iblandet teddy boys-stil fra England. Stedet ligger på 138 West 10 street, dvs. like i nærheten av Leffot.
http://grahamefowler.com

I midttown etablerte Crockett & Jones et utsalg i 2010. Her får man stort sett det samme utvalget som i butikken i Jermyn Street, og betjeningen er også faglig på høyde med sine kolleger i jermyn street. Dersom man ønsker å diskutere stell av shell cordovan, stiller gjerne betjeningne opp, siden dette merket er en av de få engelske skoprodusentene som har en linje med hestelærssko. Butikken ligger på 56 street west

http://www.crockettandjones.com/Shop/New-York

Brooksbrothersbutikken på madison og 44 th, har også en egen skobutikk, i første etasje, hvor man kan få engelske peal sko, samt et passende utvalg av Alden sko, i vanlig lær, eller i hestelær.

Går man ut døren, f.eks. etter å ha ekvipert seg med noen klassiske brooksbrothers skjorter, ligger Aldenbutikken på samme siden av madison, og ca 20 meter nedover. Her får man hele utvalget av Alden, som jo er mest interessant for shell cordovan modellene.

De store magasinene som Blomingdale og Berdorf og Barneys, har også en del engelske sko, men her er betjeningen ofte lett nedlatende, eller snobbete uten grunn. Har man med seg sin kone, kan det imidlertid være et passende prosjekt å skysse henne inn på kjoleavdelingen, mens man selv går i skobutikken og får målt opp sin fot. amerikanske størrelser er annerledes enn norske, og varierer også mer i forhold til merkene. Alden er ofte litt store i størrelsen, det gjelder også Trickers.

 Trickers Picadilly, i 1829 serien, med enkel lærsåle, som jeg sørger for å få lagt på en tynn slitesåle i gummi. Modellen er her i semsket brun, men fås også i sort og brun vanlig kalvelær.

 Her ser man tydelig forskjellen på en trickerslest til venstre, modellen henry, bull on boots, og til høyre et par Chrocket & Jones Swansea, som er en pensko som man får med gummisåle tilpasset også et uteliv.

Chrocket & Jones boots, rubber sole, shell cordovan. Slike boots bør mna helst bruke til sin beste dress, de har iallefall ikke noe å gjøre ute i søle og skinn. Men hestelær er faktisk det sterkeste læret man kan få kjøpt.


trykk på bildene for å øke størrelsen på bildet

Drømmer er laget av slikt stoff som super 120 veves av

 130 ull. Det var denne dressen jeg skulle hatt på meg. Ull og silke.

Det er ikke så vanskelig å gjøre tabber. Det er min minste kunst, og trøsten må være at jeg har lett for å glemme, også mine tabber. Det er faktisk helt nødvendig at man er flink til å fortrenge de handlinger man kan være beskjemmet av.

I løpet av den siste uken har jeg gjort to klassiske tabber, dvs. tabber knyttet til klassisk herremote. Jeg står der på en mottagelse, med en kvinne på hver side, og en drink i hver hånd, og komplementerer vertinnens dristige utringning, mens jeg også berømmer den andre kvinnens raffe hvite selskapshansker. Slik lever dei her, og sånn går dagene, mens jeg innser at noe er helt feil, med meg.

Jeg svetter og begynner å storsvette, før storsvetten renner nedover pannen, som en lokal niagarafoss, og jeg blir redd for at svetten jeg utsondrer, skal ødelegge silketapetet på vegen bak meg, og jeg ser på brannalarmen, og lurer på om de kommer til å løse ut, på grunn av min overstadige svetting, og jeg hiver ned noen glass chablis, i den tro at det kjølige element i vinen skal tre over i mitt legeme, og jeg snapper to glass med champagne fra brettet, som krysset min venstre hånd. Og jeg har lært at man alltid skal ha et rent og hvitt lommetørkle med seg på en mottagelse, og det er plutselig helt vått, og jeg sier at nå er 120 ute.

Tabben jeg har gjort, er at jeg har ankommet mottagelsen iført en vanlig dress, i ull, sånn ca 100 gradering, evnt. 80, og sikkert, siden det er en fin dress, innblandet med cashmere. Lett og fint og varmt. Som er helt kurant innendørs på høsten, i den vanskelige mellomsesongen mellom full air condition og varm høstsol, som heldigvis ikke er min indian summer, men denne dressens.

Et menneske, og forsåvidt også ansatte i privat sektor, eller statsansatte, utvikler rundt 140 watt. Enten man holder kjeft, eller konverserer lekende lett om ingenting, og mye mer mellom linjene, som her i byen er skjeldne, på grunn av all botoxen som både herrer og damer injisererer, for å ta knekken på karakteren i ansiktet, som i dette landet er en skam.


I et rom på f.eks. 100 kvadrat, vil da 50 mennesker tilsammen utgjøre en finn byggtørke, en sånn som jeg alltid har ønsket meg, og stått og siklet på når jeg har vært innom en jernvare. 7000 w, dvs. 7 Kw, er mye varme, og det er akkurat dette fenomenet som gjør at temperaturen på en slik mottagelse, i løpet av et kvarter stiger fra 20 grader til opp mot 35 grader og det som verre er, dvs. en markant økning i luftfuktigheten, hvorav min andel, dvs. den jeg er den direkte årsak til, er betydelig.

Moralen er, og dette må alle herremenn få med seg, særlig de som har en hang til tweed og solide stoffer i ull, og her skulle jeg brukt både utropstegn og kolon, men de har forsvunnet fra mitt tastatur. Svaret er 120 eller 130 ull. Eller en dress, og vis snakker vel helst om en arbeidsuniform av type sort, eller veldig mørk blå dress, muligens midnight blue, som jo teknisk sett fortoner seg mer sort i innendørsbelysning enn sort, som går mot mørkegrått innendørs, av tynt ullstoff, merino.

Alle menn bør ha en mørk dress i en utpreget sommerkvalitet hengende klar i skapet. Man spør etter stoff i 120 vevning, eller 130 eller 140-utførelse. Dette er tynne stoffer som ikke tåler så mye, men det gjør heller ikke kvinnenes florlette sommerkjoler. Man skal ikke alltid kjøpe en tykk og solid dress for å få en rustning, for det vel heller at man har på seg en dress som utgjør rustningen.

I varmere land lager de ofte dresser av en blanding av silke og ull, i supertynn utførelse. Man kan også reflektere over å få tak i en sort lindress. Lin fungerer også bra når det er varmt.

Utendørs kan det gjerne være kaldt, og da må man ha på seg en varm frakk. Det er moralen, akkurat som i sportskretser. Man kler seg lag på lag, slik at man kan tilpasse seg været. I dette tilfellet lokalklimaet på en mottagelse.

En lett og sommerlig linlue

I Norge ofte omtalt som en sixpence-lue, men ellers i verden ofte kalt cap. Lue. Av lin, eventuelt silkestoff, helst jordfarget.

Sommerluen. Fordi den ikke skal være varm, men beskytte hodets innhold mot solstikk og det som verrre er. Vi snakker altså om et alternativ til Tilley-hatten, eller panamahatten, som teknisk sett kan være litt for varm i sommerheten. En cap av denne typen, med for av gjennomhullet bomull, er konstruert slik at man skal svette minst mulig, ha mest mulig beskyttelse mot solen, den skal sitte godt, i tilfelle den  hete ettermiddagsbrisen tar helt av, og den skal ha en brem som gir skygge.

I våres var jeg svært fornøyd da jeg stakk innom en fin forretning rundt 30 west på 8 ave, tror jeg, og fikk tak i en fin lue av denne typen, laget av Borsalino. Den holdt noen uker, før den forsvant på flyet til Europa, og da fant jeg heldigvis en ny og fin utgave, i Dortmund, i Tyskland, laget av Mayzer, som var like fin. Den så omtrent helt lik ut.

Mitt råd til alle menn, som kan tenkes å ferdes i varmere strøk, er at man må ha en slik lue for hånden, og på hodet. Man bør ikke tenke så meget på merket når man kjøper den, men gå for tynn og lys lin, med for, i et lett utgave. ikke fall for fristelsen til å kjøpe en newsboy-utgave av typen du har sett i Gatsby-filmen, med robert redford. Det er helt greit å ha store luer, og imponerende luer etc. Men akkurat nå skriver jeg om de små og viktige reise-essentials. En skjorte, et par sko, en lue. Et visakort.

Utendørstøfler i fløyel

Her forleden, mens jeg satt og leste WSJ, iført slårbrok og velvet slippers, skjønte jeg at tøfler slett ikke bare er sko som er behagelige å gå i, og som stengt tatt er det eneste korrekte til private middager. Artikkelen handlet om maktkampen som foregår her i byen, mellom motebraminer fra de ulike leirer. Den yngre garde presser på, og velger seg velvet slippers også ute på byen. Den eldre garde tar opp kampen, og prøver i samme slengen å få alle til å forstå at man må ha sorte sko, type oxford, etter kl. 1800.

Noe er på gang, for en av de større produsentene av velvet slippers, Stubbs& Wootton, melder om en økning i salget på 40 %. Brooks Brothers melder om det samme, og antagelsen er at det er yngre menn som på denne måter markerer en avstand til de eldre menn i sorte shell cordovan fra Alden og søte ryewhiskybaserte drinker.

Kanye West, musikeren som også har en høy profil som moteaktør i USA, har meldt seg på,  og velger seg slippers, både med og uten sokker.

Les mer om velvet slippers-feiden her  http://online.wsj.com/article/SB10001424052702304791204576401741575390086.html

Er du i London, kan du stikke innom Trickersbutikken i Jermyn Street etter å ha sett litt på dette utvalget http://www.trickers.com/collections/mens/jermyn_street_shop_collection/jermyn_st_slipper/shop_slipper_collection.htm




Slippersfeiden minner forøvrig litt om den tøvete diskusjonen om hva som er passende sko til passende anledninger. Vicoriatidens konvensjoner er ikke nødvendigvis noe å ta hensyn til i dag, men noen vil alltid ta på seg rollen som portvokter for den gode smak.  Røde sko i en begravelse kan sikkert være støtende, men ikke mørkebrune sko. Hvis man fyller sine sko, kan man forøvrig gå i hva som helst.

 Mine velvet slippers, som er utpreget behagelige å gå i

 Slike sko er strengt tatt det mest korrekte man kan iføre seg til en privat middag. Det kan være praktisk å få brodert på sine bokstaver.

 Det er alment antatt at det er et utslag av en calvinistisk tradisjon og tenkemåte at man ikke må gå rundt i silkeforede lærsko som er dekket med fløyel. Det regnes som en svakhet i karakteren til en mann, dersom han ifører seg slike sko.