Så kommer min kone brasende inn i min sfære, der jeg sitter i godstolen og drømmer, og så hører jeg noe, til meg, til meg og mitt liv der jeg sitter og steller mine country brogues fra trickers, mens jeg børster min tweed med langsomme bevegelser.
er det ikke på tide å være litt byfin elegant? kan du ikke veksle litt mellom tweedens verden og det litt mer urbane, vi bor faktisk på manhattan og jeg kan vel ikke være bekjent av å ha en mann som går på gallerilørdagettermiddag kledt ut som han skal på sopptur?
I am a humble man, jeg er fornøyd med min tarv med tweed og trickers og flat caps, hører jeg en stemme si, mens min kone foreslår at jeg bør bli litt mer i tiden, noe rafft som man sa på montebello på 50 tallet.
Det er en annen person som også vil være med i denne ekteskaplige samtale, sånn brunchtimish der man går ut for å spise egg benedicts og drikke bellini eller manhattan, og jeg hører han si at joda, det kan kanskje være en tanke, og jeg hører min kone registrerer forandringen i kraften, jeg ser for meg at jeg har sagt til ekspeditøren hos min Jermyn Street lokaliserte Crokett & Jonesdealer, beam me up, og så er jeg der og hun forstår og hun ser på meg med et godt blikk og spør, er det ikke på tide at vi går ut og kjøper et par elegante bysko til meg, sier hun, og jeg nikker, og tenker ikke på tweed lenger, og har plutselig glemt alt det gode med Trickers, og jeg sier til meg selv, at dette handler ikke om meg, men om Northampthon, og å støtte verdens beste skofabrikker der.
Jeg er en del av noe større, en bevegelse som støtter England, sier jeg høyt til min kone, mens vi tar heisen ned fra 9 og jeg hilser dannet til de to doormennene som står der i sine luer og jeg lar dem åpne opp karuselldøren for meg, selv om jeg normalt pleier å ta den vanlige døren, og så hopper vi inn i en bil på york ave og jeg sier at vi skal på 56 st west mellom 5 og 6 ave og jeg sier til min kone joda, det kan vi, og det kan jeg, og det er helt greit for meg at vi kjøper inn en del av rustningen for høstens flanerier, mellom gallerier og barer med løksuppe og en god nebbiolo, mens løvet i central park blir gult og forsvinner en dag i desember.
Jeg skal ikke skryte over at jeg er flink med beslutninger, men da vi er i butikken for bysko midttown, byens eneste spesialiserte Ckrokett & Jones butikk, blir jeg plutselig sjefen for de gode sko og jeg uttråler nok et typisk kjøpsholdning, for alle ekspeditørene svermer om meg, og jeg kaster meg inn i flere samtaler om lester og lær og hvorvidt Swansea modellen er vid eller mer normal, som lest betraktet, og jeg blir godvenner med dem alle, og en av dem mener at jeg skal satse på en monk strap sko, og den er meget elegant og bymessig forsvarlig, og siden jeg bor i en verdensmetropol, kan jeg godt ta den, men jeg tenker at det er høst, og jeg trenger støtte, og den støtten vil jeg ha i aklene, bittelitt mot høstkulden, og vinterens maksimalt to centimeter med sne i central park, og jeg viker ikke, jeg står fast på at en gummisåle, dvs. danite, som det heter i denne verdenen, er passende, og jeg velger meg chukkaboots modellen. Brun scotch grain. Det er oss, det er den, Chepstow heter modellen, og den skal være med på å regissere meg som byflanør, i lang frakk, med en frekk Holmburger eller Trilby på hodet, og dersom jeg fryser veldig, kan jeg sikkert ta på meg tweed likevel, selv om dette er sko som er tilpasset mykere kvaliteter i jakke, gjerne av cashmere og gjerne noe fra italia.
Min kone er fornøyd og sier at jeg har gjort et godt valg, og at hun nå kan gå på gallerirunde med meg uten at hun rødmer beskjemmet over mitt semre fottøy.
Så når vi har flanert fra oss denne ettermiddagen, tar vi en bil ned til west willage og går på teater. Det er sånn bylivet begynte for meg. Nå flanerer jeg hver dag, og jeg har trench coat på meg, og mumler franske eksistensielle gloser, mens jeg sitter på kafe og leser Monocle og Foreign Affairs, og det føles fint og akkurat nå tror jeg GOP taper valget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar