Guyaberas

Da jeg for mange år siden oppdaget denne skjortetypen, forøvrig på en reise i Mexico, føk der en stor lettelse og lindring gjennom mitt sinn. Et svett og plaget sinn, der protokollen krever jakke, mens gradestokken melder om like mange grader som alkoholstyrken på en vanlig GT. Et slikt sinn liker en skjorte som er en jakke som er laget av tynn og lett lin, og som er godkjent som formelt antrekk, og som erstatter for dressjakke.

Jeg sitter nå i mitt studerkammer, i andre etasje, og foran meg har jeg en flott plen og et passende utvalg av palmer. Siden jeg nettopp har flyttet hit, vet jeg ikke forskjell på øst og vest, siden vi er i tropene og solen er høy. Tror det er ca 200 km sørover til ekvator. Uansett er en guyabera et svært godt valg her.

Opprinnelsen er cubansk, noen sier mexicansk, og i dag er jakketypen, eller skjortetypen, utbredt i hele Latin-Amerika. Den kan lages av bomull, men de beste avkjølende egenskapene dukker opp når man bruker lin. Man kan tenke seg at noen satt en kveldsstund under en tropisk himmel, og nøt sine drinker, mens konversasjonen fløt lett i den fløyelsmyke og mørke tropenatten. Neste dag skal man normalt svette ut nattens fest av blodet gjennom tennis eller raske løpeturer. Ikke noe av dette passer meg, og noen ganger glemmer man å svette ut, og så går man på en mottagelse og så kommer svetten rennende ut i strie strømmer. Man kan forestille seg at svetter lukter så sterkt av gin at selv apene oppe i tretoppene hopper over til neste eiendom. Hvis man har på seg en skjorte av bomull, vil man i en slik stund være badet i sine egne kroppsvesker i flere timer.

Med en guyabera av lin, forsvinner svetten lett ut i atmosfæren, og inngår i det evige kretsløp hvor væsken kondenseres og danner skyer, som føres med passatbeltet ut i atlanteren, for så å dukke opp som tropisk syklon eller hurricane utenfor Florida, hvor det forøvrig bor mange eksil-cubanere, hvis favorittplagg selvsagt er guyaberas. Jeg bor ved bredden avVictoria-sjøen, hvor malariamyggen kun kan holdes borte ved jevnlig inntak av kinin i tonic. Siden jeg ikke er ingeniør, eller fysiker, forstår jeg ikke helt hvordan høyden, som er på rundt 1300 meter over havet, påvirker atmosfæren. Men faktisk så er det ikke så fuktig her, slik at lin er et perfekt aftenantrekk. Med normal svette, forduster alt sammen, med unntak av saltet, som katten i huset ofte ser sitt snitt til å slikke i seg, slik at skjorten må vaskes to ganger. Årsak og virkning er ikke min sterke side, men enten så er det guyaberaskjorten som gjør livet fint her, eller så må det være den evige sommeren, med maksimaltemperatur på 32 grader, og noen regnskurer i ny og ne, mens temperaturen ligger på 27 grader på dagtid, og 25 grader om kvelden.

Formaliteter kan av og til bety alt, og da er det selvsagt greit å vite at en hvit guyaberaskjorte i mange land er likestilt med smoking eller kjole og hvitt. Selvsagt sammen med sorte bukser og passende sko. Min kampsak akkurat nå, er at pensko ofte bør erstattes med dress-boots dersom underlaget krever det. Mitt underlag er ofte plener, og livets grusganger, dvs. de som går mellom inngangspartiet i huset, og bort til det store teltet ute på plenen, der det serveres mat eller drinker. Under slike forhold bør man gå i dress-boots med gummisåle, og faktisk også såler med grovt mønster, f.eks. den typiske commandosålen som ofte er å se på en sko fra Trickers, selvsagt basert på 4444-lesten.

Guyaberas skal ha stolper, og knapper, og broderier, og helst 4 lommer. Utgaven til fest kan være sterkt brodert, noen jeg synes er litt unødvendig jålete. Den hvite farven er vanligst, jeg liker strengt tatt bedre utgaver i brunt eller rødt eller blått. Akkurat nå holdt jeg på å glemme å begrunne en av de større fortrinnene til guyaberaskjorten. Det er de fire lommene. For kredittkort, for visittkort, for mobil, for lommetørklet.

En annen fin ting med skjorten er at den skal være romslig i snittet. Det betyr at man gjør en bedre figur, selv om figuren ikke er så god.

Jeg har såvidt nevnt ordet svette i denne epistelen. Svette kan skje. En stor diskusjon er om man bør ha en underskjorte når man bærer en guyabera. Man kan tenke seg svært fintfølende vesener som går rundt på partys og som besvimer dersom man får øye på hår på brystet eller en flik av hud, gjennom broderiets huller, eller den løse strukturen som kjennetegner lin av god kvalitet.  Jeg synes det er mest praktisk å ikke bruke underskjorte, dvs. en T-skjorte under. Min tankegang er at dersom man er så følsom, bør man holde seg hjemme, eller finne egne møtesteder for slike ekstra sarte sjeler.

Dersom jeg skal jukse på meg en myndig og sterk opptreden, hvor jeg ikke underslår at det finnes sterke trekk i min personlighet som liker det formelle, orden, og struktur, da velger jeg meg lange ermer. På den måten kan jeg få litt ekstra mosjon ved å lete etter mansjettknapper. Skjortene finnes selvsagt også med lange ermer som er knappet, men altså ikke korte ermer som er kneppet.

I UK hender det at man bruker ordet safarishirt om guayaberaskjorter. Jeg synes dette er upassende, siden alle burde vite at safariskjorter lages av poplinsvevet bomull, og ikke lin. Lin er til festbruk, mens safariskjorter skal tåle tornebusker og risp av løvepoter.

 Uttrykket uformell eleganse er sterkt dekkende dersom man har en slik skjorte på seg, og klarer å huske navnet på den personen man konverserer, samt at man husker hva man snakker om. Mitt problem er ofte at jeg mikser samtaler sammen. En rask hånd ned i en av de fire lommene, og man fisker opp mobiltelefon, hvor det finnes en app som trener deg opp på å huske navn.

 Baksiden er sterkt preget av tre stilper og noen knapper nederst. Skikken stammer fra den tiden da knapper ble laget av ekte perlemor og således var et hyppig brukt statussymbol.

 Lange ermer kan være svært praktisk dersom malariamyggen er sterkt i bittet.

 Linstoff absorberer ikke bare svette, men også myggspray, noe som har gjort dette plagget svært populært i tropene.

 Iført en hvit guyabera, kan man vandre rundt i forsamlinger hvor andre har på seg kjole og hvitt eller smoking og likevel være korrekt antrukket. Dersom man ikke er helt sikker på hva som passer seg, kan man ha protokollen i en av de fire lommene.

 Her ser vi hvordan broderiets linning har ført til at flatevirkningen av stoffet bidrar til vertikale rammer rundt skulderpartiet

 Rødt er min favorittfarge. Sørg for å gi hushjelpen inngående forklaring på at rødt vaskes som håndvask på 30 grader.

 Her har forfatteren glemt å rotere bildet, noe som har ført til en uønsket plassering av lommen som er avbildet. Dersom lommene var av denne typen, ville innholdet lett falle ut.

 Baksiden av en rød skjorte.

 Denne er fra Peterman i USA. Og sydd i sort bomull. Den passer ypperlig dersom jeg skal prøve å være høy og mørk og mystisk, men samtidig ha plass til mine mobiler. Siden jeg ikke har fått tak i mobil med dual SIM, må jeg alltid ha med meg to mobiler. Noe som forøvrig er svært upraktisk. Heldigvis er det god plass i alle lommene i en god guyabera.

Baksiden av en sort guyabera i bomull. Det er usikkert om knappene er laget av ekte perlemor, men det er jo heller ikke perlemoren i perlemorskyer.

Post-koloniale spectators

Two-tones shoes, eller spectators, er sko som ble populære på 20-tallet. De ble gjerne brukt av gangstere, folk som gikk på jazzklubber, eller som drakk gin rummys ute på de velstelte plenenes ved the Hamptons. Skotypen brukes fremdeles av jazzmusikere, spesielt i sort og hvitt. For noen år siden kom det en ny Gatsby-film, og skotypen fikk et lite oppsving. Men stort sett er det bare spesielt interesserte som bruker tofargede wingstips. Men de gangene jeg får komplementer av vilt fremmede kvinner ang. mitt skotøy, så er det når jeg tar på meg et par two-tones. En lys dress, f.eks grå, eller beige, i lin, og brune og hvite sommersko, for det er jo det denne skotypen er, og man føler seg lett og ledig, og fører sin dame lett og ledig på dansegulvet.

Det er nok riktig å si at skotypen er amerikansk, selv om det vissnok skal være John Lobb, den berømte i skokretser, som oppfant skotypen i London på 1880-tallet. Normalt lages two-tones i fullt lær, men typen med overlær og canvasbesetning, er også meget praktisk. Opprinnelsen er britisk, og det var selvsagt sko for engelskmenn ute i koloniene, dvs. sko for tropisk klima, som var utgangspunktet. Siden jeg nå befinner meg i en tidligere engelsk koloni i Afrika, passer det bra å ha en samling av slike sko. Som altså puster vesentlig bedre enn sko kun laget av lær. På minussiden kommer selvsagt at bomullstwill må impregneres mot smuss, og at man må være forsiktig når man pusser overlæret. Jeg har two-tones fra både Alfred Sargent, Cheney og Trickers,  med vekt på sistnevnte. Grunnen til dette er meget prosaisk, og er at Trickers har et fabrikkutsalg på ebay, hvor man kan gjøre en del skokupp. De minst populære skoene blir lagt ut på auksjon, og da det gikk opp for meg at jeg skulle bo noen år i tropene, satset jeg på å spekulere litt i bud på ebay. Det gikk strålende. I løpet av noen hektiske uker i mai og juni i fjor, fikk jeg tak i 6-7 nye par til rundt 35 % av normal utsalgspris. Noe av grunnen til dette var selvsagt at de småbutikkene i England som normalt kjøper opp Trickers på ebay på auksjon, ikke fikk med seg at det var en viss herre fra vestlandet som var i markedet. Two-tones Trickers er et tynt marked, selv på verdensbasis. Jeg noterer tilfreds at prisen nå har gått opp til de normale prisleier, som pr. nu er 250 pund for vanlig lærsko, og 300 pund for shell cordovan. Ute i butikkene ligger prisene på 350 pund og oppover, f.eks. i butikken til  Trickers i Jermyn Street.



Som jeg pleier gjenta så ofte jeg kan, så er jeg glad i Trickers fordi lestene der passer mine føtter bra. Two-tones-modellene til Trickers er såvidt jeg vet, utelukkende laget på 4444-lesten, som altså er rommelig, og minst et halvt nummer større enn vanlig. Har du skostørrelse 8, dvs. 42, kan du trygt gå ned til 7,5, siden disse skoene skal brukes med så tynne sokker som overhodet mulig, f.eks. sokker laget av sea-island-bomull. Silkesokker er bra, men de er lite slitesterke.

 4444-lesten er rommelig, og noen vil kalle den klumpete og lite elegant, men det kan jeg leve med, så lenge lesten er behagelig. Trickers-modellene av two-tones heter Bowood, og jeg har sett skotypen med både lærsåle og gummisåle, dvs. microfoam. Da er skoene like lette som joggesko. Noen ganger kaller Trickers såletypen for vibram, o gnoen ganger for Gumlite. Dersom man går på mottagelser utendørs, dvs. på plen, er microfoam best egnet. Etter noen glass med pimms kan lærsåler være glatte.

 Når halvparten av overlæret er erstattet med pustende grov bomullscanvas, eller twill som noen vil si, er skotypen godt egnet for varmt klima.

 Denne modellen er en full brogue wingtip, men mange two-tones er langt mindre preget av hulltangen. Strengt tatt lages hullene av maskiner, og ikke av en skomaker som sitter der med hulltangen. Denne modellen er en derby, dvs. i flertall derbies, som altså betyr åpen snøring, i motsetning til lukket snøring på en oxford.

Læret under snøringen er festet på begge sider, og er kjennetegnet på 4444-lesten til Trickers. Opprinnelsen er at skoene skal være anvendelige utendørs, i regn og blæst. Er det vampen som er betegnelsen på denne delen av skoen mon tro?

Sko for tropene

Trope (litteratur)

Portal: Litteratur

Trope (fra gresk tropos) i litterær betydning et felles mønster, et tema, eller et motiv i litteraturen. Tropologi er bruken av troper i tale (retorikk) eller i skrift (litteratur).

Et eksempel på litterær trope er «misforstått monster»; Frankenstein er historien som benytter denne tropen og som deretter dannet grunnlaget for tallrike tilsvarende litterære fortellinger i litteratur, tegneserier, og film. Litterære troper kan henvise til figuren (eksempelvis «den edle villmann»), handlingsforløpet (eksempelvis den intelligente rømningen fra et fengsel) eller rammen («det hjemsøkte slottet»).

I bibelfortolkning er tropologi fortolkningen av skriftens overførte betydning, bokstavelige betydning eller Guds hensikt med betydningen av Bibelens ord, og kan enten være den overførte eller den direkte betydningen, hvor førstnevnte henviser til ordenes inspirerte betydning knyttet til personer, gjenstander eller handlinger i Det gamle testamentet.

Nettstedet TVtropes har ei lang og utførlig liste over faste troper i alle medier, med en selvsagt hovedvekt på amerikansk og engelsk media (og/eller internasjonal litteratur). Lokale "troper" kan ikke lett oversettes, og norsk media og litteratur har en håndfull slike:

• Den fulle trønderen
• Den masete bergenseren
• Den pietistiske sørlendingen
• Den bråkete nordlendingen (han kommer ellers i en rekke varianter).
• Den tagale østlendingen/den treige østlendingen
• Den snobbete vestkantmannen/Vestkantjenta/Overklassefrua.
• "Arbeideren" i forskjellige varianter
• "Folkeopplysningsmannen"
• Den akterutseilte folkeopplysningsmannen/den "gammeldagse skolelæreren" -mye brukt i nyere litteratur og fjernsyn/film .

Plutselig befinner jeg meg i tropene, like ved Victoria-sjøen i Øst-Afrika. Tropisk sett som en mann som skriver om sine sko og klær fordi han bor i et stort hus med plass til mange sko, som passer i tropene.

Jeg hadde opprinnelig bestemt at jeg skulle bruke de neste årene på å bygge opp en større samling bermudashort, tropehjelmer, lange strømper og løsbarter, samt hvite smokingjakker og sorte pennyloafers, som faktsik er meget korrekt til smoking. Min kone var så vennlig å gjøre meg oppmerksom på at tropehjelmer ikke er passende her. Det kan henlede oppmerksomheten mot historien, dvs. britisk kolonihistorie, og den er ikke bare edel dåd. Så min første tropehjelm er plassert innerst i skapet, sammen med tweedfrakkene. 

Derfor er dagens tema sko for tropene, underavdeling perforerte sko. For å bygge opp spenningen mot neste epistel, kan jeg nevne at sko som passer i varmt klima også kan være sandaler, brogues med overdel av canvas, flettede mokkasiner etc. 

Mitt møte med Clarks Desert-boots i sort perforert semsket skinn, var på madison ave i nyc. De opprinnelige ørkenskoene til Clarks er ikoniske, og modellen er mins 60 år gammel. Stor var min forbauselse da jeg så at disse bootsa var perforerte, dvs. passende for tropisk klima, idet jeg akkurat da var på flyttefoten til Afrika, og engstelig for å ikke bunkre opp tilstrekkelige mengder med sko for varmt klima. Lett på foten, (er dette er trope?) sprang jeg ivrig inn i butikken, rundt E 47th. De hadde ikke min størrelse, siden denne modellen var ny for året og meget populær. Høflig, men bestemt gjorde jeg btikken oppmerksom på at det normalt betyr at de kan bestille mange flere, som sikkert vil bli solgt. Noe betjeningen sa seg enig i. Så da jeg uken etterpå stakk innom, fikk jeg tak i disse bootsene i min størrelse.

Sånn i farten kan jeg gjerne lovprise Clarks for nettheten i sålen, en slags porøs gummi som ikke veier noe særlig. Å gå med disse skoene er som å gå med joggesko, forskjellen er at man kan bruke disse i mer formelle sammenhenger, siden hullene er såvidt små. En liten sak, men også viktig i den forstand at man normalt ikke slipper inn på en god restaurant med joggesko. Slik skal det være. 

Jeg hadde en noenlunde tilsvarende historie med mine Sperry-loafers, som også nå har funnet ut at båtsko bør lages med hulli, slik at havet som renner inn når man seiler, kan renne ut. I reklamen blir det påpekt at hullene er laserskåret og jeg slår meg gjerne til ro med slik, for det betyr at barnearbiedet kun består av å lime sålen fast til overlæret. Som kjent lages de fleste slike sko i østen, hvor barn må begynne å arbeide lenge før de er modne for barnearbeid.

Disse skoene varer neppe et helt liv, slik som mine Trickers. Men i løpet av noen år har de spart meg for mye fotsvette, og kan sikkert pensjoneres i loafershimmelen med god samvittighet. Dette er forøvrig billige sko, ca 90-150 dollar. Clarksene er rette i størrelsen, det er stort sett engelske sko, mens sperryene er små i størrelsen, dersom man kjøper sko på nettet.

På det lokale kjøpesenteret har de forresten et større utvalg i flettede sko fra Italia. Markedet har alltid rett, og det betyr at mine perforerte sko har ledet meg til et sted der slike sko er passende.

Til safari, som jeg akkurat nå trener meg opp til, bør skoene være slangesikre. Det kan bety at mine solide boots fra Trickers igjen kan bli aktuelle. I mellomtiden trener jeg meg opp på venstrekjøring. Jeg har hengt opp en gul lapp hvor det står. #Vær vennlig å kjør på venstre siden, og hold deg ca midt i veien#. Det er faktisk giringen som er mest uvant, vi har en bil med automat, den er grei, men safaritraktoren er manuelt giret, dvs. det er en 10 år gammel landcruiser med en relativt treg dieselmotor. Til gjengjeld er den meget solid. Noen ganger kan hullene i veien være like store som på veien ut til Newark eller JFK, så det er bra at forstillingen på en slik Prado, som den heter i Afrika og i Australia, er solid konstruert. 

 Seilerskomodell fra sperry

 Clarks

 I motlys, slik at hullene som er perforert av en laser, fremtrer klart mot den elfenbenshvite bakgrunnen.

 Strengt tatt vil jeg kalle denne bootsen for en chukka-boots.

Tungt reisende

Det er mange som reiser lett. Jeg er ikke en av dem. Når jeg er på reisefot, blir det alltid til at jeg skal ha med meg det ene eller det andre som håndbagasje, og det er tema i dag. Hvilke utfordringer står man overfor som reisende med håndbagasje?

Svaret er at en slik reiseform, som jeg deler med de fleste, krever planlegging og en fast strategi. I mange år slet jeg med dårlige vesker, plastposer fra taxfree-butikken, flasker som falt av, mangel på plass og mangel på evne til å håndtere stor vekt, for ikke å snakke om håndteringen av kranglete betjering på innsjekk på flyplassen.

Min løsning er en solid Rimowa Topas trillekoffert som arbeidshesten i forholdet. Min utgave har to trillehjul, og det finnes en del situasjoner der det er mye bedre å ha fire hjul under. Rimowaen ble innkjøpt for 5 år siden, da jeg hadde et overfladisk forhold til trilling på fire hjul. Den er selvsagt IATA-godkjent, dvs. den overholder målene for håndbagasje. De fleste har en litt større håndkoffert, og det er ingen dårlig strategi, men jeg kjøpte en som er lovlig under alle innsjekk. Man blir lei av å krangle med skrankepersonalet på flyplassen.

Dersom man skal gå lange avstander på flyplasser, typisk i transit, er 4 hjul overlegent best. Vekten på bagasjen blir kanalisert rett ned, helt i pakt med newtons lover , og da er det meste overlatt til gode kulelagre i hjulene. Dersom man skal trille håndbagasjen utendørs, på brosten, ned trapper, og ellers forsere ulike hindre, har to litt større hjul fordeler, ikke minst fordi man kan være mer brutal. To store fastmonterte hjul tåler mer enn 4 mindre roterbare hjul. Om dette er det skrevet mye om i litteraturen, og særlig folk som reiser mye, grunner over dette spørsmålet.

Neste punkt er flyfraktbetingelsene. Der sies det stort sett at man har rett til å ta med seg en passende håndkoffert inn på flyet, og en mindre håndveske, eller PC-veske som menns vesker heter. Det var først for to år siden at jeg forsto at det var her muligheten for å få med 30 kg ekstra, som jo det hele handler om, ligger. En solid bygget trillekoffert som er seritfisert for 80 kg på det uttrekkbare håndtaket, er betingelsen for å få med ekstra vekt. Reisende som velger pene  og lette ombord-trillekofferter gjør her ofte en generaltabbe. Vridde og grovt deformerte håndtak som ligger henslengt langs gangveiene på flyplasser, forteller om at dette er en sak man må ta alvorlig. En Rimowa Topas er sertifisert for å tale 80 kg, ifølge mine opplysninger.

Neste punkt er å få tak i en PC-veske som er stor, men ikke bredere enn trillekofferten, som jo er laget for å kunne trilles i midtgangen. Når man står i butikken, må altså blikket vendes oppover, der det er muligheter for å få ekstra plass, og ikke til sidene. Neste punkt er å se etter en ekstra bag, type tote-bag, som man kan ha med seg, i tilfelle man plutselig står der på flyplassens vinutsalg, med 14 flasker portvin i den ene hånden, og 9 liter med underberg i den andre.

Det er almenn enighet mellom tungt reisende at bager som man bare hanker på håndtaket, ikke fungerer så bra. Disse veskene vil lett slenge til sidene når man tung av skyldfølelse entrer flyet og skal forsere den vanskelige midtgangen uten at man sfår uønsket oppmerksom fra flyvertinnene. Jeg klarer ikke å forestille meg en verre situasjon enn at flyvertinnen ber om at du leverer din håndbagasje som innsjekket bagasje.

De to ekstra veskene må altså ha en anordning som gjør at de plasseres fast og elegant på håndtakets fremre eller bakre kant. Det finnes flere retninger her. Vesker av denne typen, for damer, har ofte elegante og skjulte løsninger, med eller uten alskens glidelåser. For barske menn som er vant til å bære gullgraverstil-vesker i tung og industriell bomullstwill fra Filson, vil denne lille remmen, eller håndtaket, som oftest bare være utvendig påsydd. Akkurat som en trench-coat har påsydd hemper for håndgranater, bajonetter etc.

En oppsummering tilsier da at du kan ha en fullstappet håndkoffert med f.eks. bøker og dokumenter, som man jo ikke vil sjekke inn siden de relativt sett er nokså tunge, samt en stor PC-veske med alle de fordømte 17 laderne, kablene, fotoapparatene, macene, ipadene, iphoner for ulike land etc. Elektronikk er også nokså tungt, mens det samtidig er viktig at man lett kan dra fram macbooken for å vise den frem i sikkerhetskontrollen.  Så vet man jo at man skal ha med seg 7 kg goudaost fra amsterdam, og noen liter barolo og noen liter underberger eller xo. Den plasseres i totebagen, som altså henges opp på motsatt side som sin broder pc-vesken.

På denne måten er det lett å få med seg 20 kg som håndbagasje, samtidig som dette er lett å ta med ombord i flyet, eller langt avgårde inne på flyplassene. Dersom man er en frøsen reisende, kan man også få plass til et reisepledd på denne måten, siden reisepledd jo er forsynt med reimer. På lengre flyreiser kan det ofte være kaldt i kabinen. Jeg heller foreløpig til en devold ullfleece-jakke. Jeg vet at kvinner i sin beste alder ofte sverger til pashmina-sjal. gjerne i casmere. Strengt tatt handler alt om vekt når man er reisende. Men et godt ullpledd kan faktisk redde situasjonen dersom man må vente.

Mine to oppå-kabinkofferten-vesker er selvsagt laget av Filson.  Min kone sverger til tilsvarende vesker fra Tumi. De er ikke så lette å finne, men man kan sikkert bestille på nettet.

 her ser vi ekstraremmen som gjør at en slik veske er lett å hanke på håndtaket på trillekofferten

 tilsvarende for ekstrabagen

 Denne totebagen fra Filson er laget som en hommage til Magnum-dvs- det er engentlig en fotbag. Innmaten er polstret, og sånn i farten vet jeg ikke hvor den er blitt av. For meg er det viktig at bager har mange lommer, slik at jeg kan legge eventuelle vannflasker utvendig. Man vet aldri når vanner pipler ut, for å ødelegge bøker og det som verre er.

 jeg trodde det var mulig å rotere bildene i dette programmet, men det var det altså ikke

the filson packer coat

Det er ikke ofte folk kommer løpende etter meg på gaten, for å fortelle meg at jeg har en ekstra velknyttet sløyfe eller at jeg tar meg spesielt godt ut i min blue sharkskin dress. Jeg er en hund etter smiger og beundrende blikk, men aller best er det når folk forteller til meg at jeg er ualminnelig velkledd. Av og til mister folk beherskelsen, og spør meg om de kan få ta på stoffet. Det kan jo skje dersom man har en fin 180 stoffs dress eller har vært heldig med tweeden. Hver gang jeg tar meg en tur i min Filson packer coat, får jeg ros fra fremmende på gaten. Great jacket. great coat. awsome! etc. og folk spør meg høflig om å få lov til å ta på sherling-slagene. Det er som om folk ikke tror at det lages slike jakker lenger, den er jo som tatt ut fra beretningen til ingeniør berg i amerika på 50-tallet. Faktisk har Filson lager denne jakken siden 1924. Så når folk spør om jakken, spør jeg tilbake om de visste at dette var en amerikansk klassiker. Og så sier jeg til dem at nå vet de det. Man skal selvsagt senke stemmen andektig når man sier det. Det er ikke så mange amerikanske klassikere igjen, som er laget i Seattle.

Dette er en tømmerhoggerjakke, eller nærmere bestemt en oppsynsmannsjakke, siden den har kartlomme på ryggen. Man kan se for seg hvor glade inspektørene som organiserte tømmerdrifter på 20-tallet ble når de oppdaget at denne jakken var både romslig, dvs. alska fit, i motsetning til seattle-fit som er litt mer kroppsnært, og at jakken tålte en regnskur. Denne jakken er laget av Filsons signaturullstoff, et tykt vadmelaktig stoff som varmer godt, beskytter mot regn, og som også puster bra. Det er ingenting som er som ull om vinteren.

Jakken finnes i en enklere utgave,  uten kragen av lammeull, og uten dobbelt stoff. I norge kalles vel den en canadaskjorte og slike jakker passer bra om høsten, eller i andejakten. The packer coat har dobbelt stoff over overrygg og skuldre og ermer, samt mange lommer. Det beste med jakken er uten tvil kragen. Den kan rulles opp når det blåser, slik at man ikke fryser ved ørene eller i nakken, og kragen kan også kneppes fast i lukket posisjon. Normalt er det greit å ha den i åpen posisjon. Til helgen er det meldt om ned mot 20 kuldegrader og kuling. Da har jeg tenkt å ha kragen oppe, og lukket. En utrolig funksjonell sak.

Mine innvendinger mot jakkens konstruksjon er føsrt og fremst at den ikke har lommer for underbergerflasker. En fritidsjakke bør ha det. Som kjent er underbergerflasker på størrelse med hagpatroner, så det finnes jo jaktvester man kan kjøpe til denne bruken. Det er forøvrig vanskelig å få tak i underberg i USA, men her på upper east får jeg faktisk tak i det oppe på 2 ave og E 86th hos den tyske slakterbutikken Schaller und Weber. Det er den eneste butikken på manhattan som leverer svineribbe på norsk måte, dvs. med rutet svor. Her borte stykker man kjøtt på andre måter enn i europa.

Jakken finnes også i sort, men siden det er så mange her borte som går i sort, fordi man har inntrykk av at alle som leser bøker frivillig, bør gå i sort, mener jeg rødt er den beste fargen. Jeg liker rødt, det er fargen for faner i de store slag, og lidenskapens farge, og selvsagt også rødvinens farge.

Her kan du lese mer om jakken, og hva brukere mener om den

http://www.filson.com/products/wool-packer-coat.10040.html

 Ifølge min kone får den store kragen mitt store ansikt til å virke enda større. Min måte å se det på er at det får mine skuldre til å virke enda bredere.

 Når det kulingen herjer mellom skyskraperne, varmer det godt å rulle opp kragen.

 Brystlommene hat god plass.

 Doble ermer konstuert for maksimal frihet til bevegelse. Det er sikkert derfor the packet coat er et amerikansk ikon. Da jeg bestilte jakken, fantes det bare 5 stk av den i min størrelse i hele USA. Det er ikke mange som kjøper slike jakker lenger.

Kartlommen bruker jeg til aviser og til å putte luen i når jeg går inn på grand central. jeg liker ikke å stå med luen i hånden.

Lodenfrakken

Et av mine mål med min bekledning er å være ulastelig antrukket. Jeg har en tendens til å kommentere og hevde mine standpunkter i tide og utide, for ikke å snakke om den raske replikken man ikke burde levert. Jeg har stor tro på at jo mer velkledd man er, jo mer slipper man unna med. Skoene er viktigst, men også frakken kan spille stor rolle. En kappe kan jo snus etter vinden, og det kan man vel også gjelde frakken. Dersom den da har et klassisk snitt. En av de mest klassiske frakketypene er Lodenfrakken. Den er bayersk og østerrisk i sin opprinnelse, vissnok fra 1100-tallet, da de lokale teutonerne lærte å koke sine ullkleder og børste dem pene. Loden ligner på norsk vadmel, og er altså dampkokt ullstoff som er kardet og børstet i det uendelige. På den måten får man et tynt og sterkt stoff som er vindtett og nokså vanntett. Kappen er vel urformen, men en klassisk Lodenfrakk har rett snitt, dvs. den er kuttet rett ned. Med en stor folde i ryggen. Den kan være foret, men de fleste er uforede.

I min jakt på tidløs eleganse, hadde det seg slik at jeg var innom nettbutikken til Cordings of Picadilly, og på vintersalget fikk jeg tak i en slik lodenfrakk jeg hadde vært på jakt etter lenge. Den klassiske typen, sydd hos Schneiders i Østerrike. Så kan man spørre seg hvorfor man skal ha en slik frakk. En grunn er at den både er regnfrakk og gir varme, slik at man kan komme seg til operaen med verdighet, selv om det stormer og regner. Den er altså en overgangsfrakk, og alle som har frakker, vet jo hvor vanskelig det er å finne en god overgangsfrakk, som passer når trenchcoaten blir for kald, men vinterfrakken blir for varm. En lodenfrakk veier heller ikke så mye, så det passer godt når man er reisende i tempererte og kalde strøk om vinteren.

En annen grunn til å velge en lodenfrakk er selvsagt at man viser flerkulturell forståelse. Hva er en engelskmann uten sin tweedfrakk? Selvsagt skal man gå med tweedfrakk om vinteren. Men hva er vel en mann fra bayern uten sin lodenfrakk? For ham er loden det samme som tweed er for engelskmannen. I min jakt etter kulturell fleksibilitet, synes jeg det er greit å gi respekt i begge retninger. Iført en ulastelig Lodenfrakk åpner de fleste restaurantdører seg i Tyskjland, og også i andre land. Mørkegrønn loden signaliserer trygghet, tenker jeg, mens jeg bestiller en vodka martini og starter gjennomlesningen av menyen.

Jeg liker Cordings veldig godt, ikke minst fordi de har tatt utgangspunkt i hvordan kroppen til en mann i 50-årene er. Cordings er ikke mote, det er stil. Jeg bestilte som nevnt frakken på nettet, og i samme størrelse som jakkene mine, dvs. 56. Og frakken sitter perfekt. Det samme gjelder forøvrig skjortene til Cordings. Snittet er perfekt for min kroppsform.

Ser jeg ofte folk i lodenfrakk på gaten? Svaret er et rungende nei. Loden er ikke mote akkurat nå, det var det litt på 80-tallet. At loden ikke er mote nå, er absolutt et argument for å kjøpe en slik frakk. Lodenstoff er bortimot uslitelig, så i løpet av et langt liv vil man sikkert oppleve at loden er inne, og så ute, og så inne, og så ute. Det er moteverdenen, og den har ingenting å gjøre med klassisk herremote.

 Den midtstilte folden på ryggen, er kjennetegnet på en ekte lodenfrakk. Strengt tatt er det bare Steinbock og Schneiders som kan lage lodenfrakker.

 Min frakk er ikke foret, og under ermene er det lufting, slik at svetten fra litt for mange underbergere kan slippe ut.

 Denne knappen er bare til pynt, tror jeg.

Cordings har de siste årene fått et større utvalg macer og tweedfrakker.

Til kvinner om lestene

Det hadde seg slik at jeg skulle holde et foredrag, på engelsk, om et passende tema. Jeg har noen år gått på språkkurs på vayen, dvs. Y92, eldre jøders landsforbund sin kulturinstitusjon på 92 og lex. et strålende sted på upper east side. Jeg var klar til å krone min språklige seier med et foredrag om menn og sko.

Ca 15 kvinner, fra middelklassen, fra ulike land, satt spent og lot meg begynne mitt foredrag, som var en gjennomgang av hvordan en mann etter min mening bør tenke omkring sko, dvs. kjøpe kvalitetssko som holder hele livet, at man vedlikeholder sko på samme måte som en bil, nemlig service av og til, og at man sørger for å ha et passende utvalg til hverdag og fest, og til annen bruk. Et par sko som skal avskrives over 30 år, når overlæret endelig er gått inn, kan gjerne koste en del mer enn standardsko kjøpt i en hvilken som helst moteforretning, med garantert brukstid på max 3 år, hevdet jeg, mens kvinnene, i sine Eileen Fisher-jakker, nikket forståelsesfullt. Alle kan jo forstå at det kan lønne seg med litt kvalitet. Eileen Fisher-klær er et New York- og USA fenomen, klær som har et godt og forgiving snitt, tilpasset kvinner som spiser litt for mye ostekake.

Så gikk jeg rett løs på mitt kronargument vedrørende skokjøp, nemlig at en mann må velge ut et passende antall skomerker, 3- 4, fortrinnsvis Trickers, Chrokett and Jones, Cheaney, Sargent, og under tvil, Alden. Slike skoprodusenter har opptil 20 ulike lester de produserer de ulike skotypene på. Smale lester, brede lester, lester for de med eksta korte eller lange føtter etc. På engelsk heter lest last, lasts i flertall. Lærerinnen på kurset nektet for at det finnes et slikt ord, enda hun er fra Boston. Dette satte tonen for hele foredraget. Kvinnene kunne ikke forstå at det var noe poeng i å begrense utvalget av sko, jeg fikk nærmest inntrykket av at det å se og prøve sko var selve hovedpoenget, gjerne noen venninner sammen, slik at de etterpå kunne gå på cafe og spise en sen lunch. Jeg skal ikke skryte på meg noe særlig analytisk intelligens, men poenget mitt var jo å beskrive en metodikk for gentlemen, for å gjøre det enkelt for en mann å skaffe seg passende sko på en enkel måte, som jo er å gå inn i en slik skobutikk og be ekspeditøren se på føttene og si hvilke lester som er aktuelle. Så skriver man seg dette bak øret. Neste gang vet man hvilke lester som passer, og så går man runden i de ulike merkene. Cheaney er stort sett alltid korrekt siza. Trickers sine landlige modeller, type Bouton, lest 4444, er beregnet for solide ullsokker, og er mellom en halv og en størrelse for stor. Trickers last 2298 er lavere over tærne, men true to size.

Til min store overraskelse fikk disse tanker en slapp og likegyldig mottagelse. Det virket som om min tankegang, selv om jeg brukte opp alle mine samlede pedagogiske evner, var fremmed for disse kvinnene, der de satt med sine perlerader og casmerecardigans. Det er en avgrunn mellom sko fra Northampton og slike kvinner, tenkte jeg i mitt stille og lett irriterte sinn. Ikke nok med at de ikke vet hva lester er, de vil heller at deres menn skal kjøpe billige sko, som gjerne ser bra ut et par uker, slik at de kan piske sin mann ut på en ny shoppingrunde for sko.

En mann som tar sine lester alvorlig, kjøper ikke mange, men høvelige sko. Lestene adler mannen, pleide min bestemor si, hun hadde en far som hadde vært skomaker, og på den tiden hadde mange sine lester hengende på en krok på veggen. Lestene tok man med til skomakeren når det var tid for nye sko.

Dersom man kjenner et skomerke, hvilke lester som passer foten, og om størrelsene er true to size, kan man gjøre gode kjøp på amazon og ebay uk. Gjerne halv pris på fabrikkutsalg etc. Det er det jeg gjør. Jeg har også en annen grunn, og det er at jeg alltid jakter på sko med cushion rubber, dvs. ultralett og fleksibel såle. Det er faktisk ikke så enkelt å få fatt i. Rågummisåler er veldig tunge, men gir best feste på is. Commandosåler gir best feste på grus og i skog og hei, mens danitesåler er helt greie til vanlig bybruk. jeg måtte bare nevne det.

Konklusjonen på mitt foredrag er at det ikke var noen suksess. Jeg falt gjennom, og det jeg tror jeg falt gjennom på,  er hvordan kvinner om sko og klær generelt. De ser på farver, de ser om skoene er vakre etc. Jeg har vært gjennom en del slike runder med min kone. før hun endelig forsto dette med lestene. Jeg pleier gjerne gi råd om sko og klær, og jeg gjentar igjen. Ta gjerne en tur til London og Jermyn street, som er den beste skogaten i London. Ta runden. Begynn med Trickers mot vest og gå østover. I denne gaten tar man lestene alvorlig.

 Derbies. fra Trickers. Mogano shell cordovan. Slike sko passer til alle typer dresser, bortsett fra sort. Generelt anbefales nå brune sko til det meste. sloganet brown out of town er engelsk fra ca 1880. litt utdatert. Slike sko varer et helt liv og skal aldri pusset med noe annet enn en børste. vanlig skokrem ødelegger shell cordovan, eller horshide, eller hestelær. Slike sko blir vakrere jo mer de pusses. Hestelær lysner med årene og får patina. Vanlig lær mørkner.

 20-talls-stil dress boots, laget av Alfred Sargent, I presume. Peal er merket, men det er bare et varemerke. Dressboots passer iallefall godt om høsten og vinteren.

 Trickers bourton 4444 lesten. De er brede og passer selvsagt derfor til de som har litt brede føtter. Akkurat disse har commandosåle. Country brogues er vel den korrekte betegnelsen. Overlæret går helt opp under snøringen, noe som gjør at slike sko tåler en god del regn. Jeg bruker nesten aldri skokrem fordi den ofte ødelegger den originale farven, men slike utendørssko må settes inn  skofett eller impregnering.

 Dette er sko fra Sanders, Northhampton. God passform, rund halvparten av prisen for Trickers.

Spectactors fra Cheanney. Veldig populære på 20-tallet og er fremdeles brukt av jazz-musikere.