nr 124

Det var gått  litt over 2 år siden sist jeg kjøpte sykkel, en Brompton 6 gears folding bike. Som jeg bruker mye og som fungerer ypperlig i det urbane liv. Man sykler så langt man klarer, og så tar man subway hjem, evnt. en taxi. Det er en av de fine tingene med en folding bike. Den er konstruert som et personlig system for urban transport.

Men når det har gått to år, har jeg lov til å kjøpe ny sykkel. Det har jeg fåt opplyst fra tilsynsrådet for arealeffektive og konevennlige hjem. Menn over en viss alder har lov til å kjøpe sykler, selv om fruen ikke alltid er like fornøyd. Så jeg kjøpte et vegghengt stativ til sykkelen, for å spare verdifull gulvplass. I min hjerne, og jeg tror jeg har mange med meg, på vegne av mange, etc, synes jeg at en stue burde vært pyntet på veggene med sykler. Det er en del sykler som er vakre, på linje med klassiske sportsbiler. Derfor hører de egentlig hjemme i stuen, men det er ikke så lett å få gjennomslag for slikt. Men vil ha stål og krom og glassbord og sort skinn, kvinner vil ha lyse sofaer som lett får rødvinsflekker, og så vil de ha alt annet også lyst. I rest my case.

Sykkelen er en Spezialized Rare Rolls 8.  Den kom ut ifjor, i et nummerert opplag for hele verden på 250. Min er nr. 124. Det er et eget underselskap, Globe, som driver og mekker slike sykler. Jeg likte min rare rolls 8 første gang jeg så den, nede i soho, og jeg liker den like mye etter at jeg har syklet på den.

En stålramme, stålgaffel, beste reynolds-stål, som er forniklet og så mattbørstet. Shimano Alfine 8 navgir. Myke og effektive felgbremser. Rammegeometri som gjør sykkelen meget rask, og som oppfyller mitt krav om nokså oppreist sittestilling. Med denne sykkelen kan jeg sykle meget raskt, med den største letthet, og jeg kan også lene meg tilbake og nyte synet av trærne i parken, som er det stedet jeg bruker sykkelen mest.

Porteur-stilen er opprinnelig fransk, og betegner sykler med oppreist sittestilling, og gjerne med et bagasjebrett foran, til aviser etc.

Som vanlig har jeg allerede startet pimpingen av sykkelen. Jeg har kjøpt inn Grand Cru pedaler fra Velo Orange, type flate og tilpasset raske stopp i lyskryss. Klikkpedaler får tricot-gutta ta seg av. Setet  skal jeg erstatte med en Brooks B-17 Flyer. Skjermer tror jeg neppe jeg gidder å sette på. Men Velo Orange har noen sett med hamrede i rustfritt stål, dersom jeg får mer pimpelyst. Planen er også å få tak i en kasse til å montere foran, på racken. Jeg har vært og studert utvalget, og det er stort, inkludert kurver i bast og stål. Men av en eller annen grunn var alle nokså tunge. Jeg avventer og håper jeg får tak i en fin kurv i flettet titan en eller annen gang. Kurven skal ha plass til lørdags eller søndagsutgaven av NYT og WSJ og litt mat og drikke.

Sykkelen var på høstsalg, og det mener jeg er bra. Høsten er en fin tid, også til innkjøp av sykler som man kan spare mange penger på, fordi de var på salg.

Og så holdt jeg på å glemme at sykkelen har Gates karbonkjededrev. Hel lydløst, trenger ikke noe smøring.
Her er en liten teknisk gjennomgang av sykkelenhttp://www.bicycling.com/bikes-gear/bikes-and-gear-features/ride-it-if-you-can

Brooks B-17 Flyer

 Porteurstyre

 d

Legg til bildetekst

Postmannens veske i industriell kvalitet

I mitt urbane liv, der jeg stanger meg frem mellom turister som stopper opp når de kommer opp fra subwayen, og rasende new-yorkere som ikke forstår hvorfor folk skal lage kø på de verste stedene, gjelder det å ha vesken bak. Ikke på siden, da glir ikke trafikken på fortauet så bra, særlig hvis man ustanselig, og det gjør man jo i midttown eller i soho, treffer tilreisende to i bredden.

Etter en del prøving og feiling med flere uegnede vesker for regnjakka, NYT , en bok og ipaden, og en vannflaske, falt valget på Filson Messenger Bag. Helt ulikt meg selv, tok jeg meg bryet med å sjekke  om den faktisk fungerer som en postveske som man har hengende bak på ryggen, lavt, slik at den ikke kolliderer med møtende. Da gjelder det at reima, eller remmen som jeg vil kalle den, er lang nok. Veldig mange herrevesker av denne typen er designet for å bæres som en fiskeveske, på siden. Det holder ikke alltid.

Svaret var ja. Man kan ha den på ryggen, også når man sykler. Jeg kjøpte den på nettet, hos nordstroms fra seattle. For Filson lages faktisk der borte.

Gramjegeren i meg har det normalt lett. Jeg liker å få tak i en ryggsekk som er verdens letteste, og jeg liker å gå rundt i verdens letteste joggesko. Eller sove middag på verdens letteste, sammenholdt med R-verdien, liggeunderlag fra Thermarest. Sånn er det bare med menn som av og til går på tur. Trangen til å være gramjeger ligger dypt befestet i menns natur, etter millioner av år med å bære kjøttet hjem til grytene og hulen og bålet og kvinnen og barna. Det må være noe sånt.

Gramjegeren tapte. For Filson er industriell twill, dvs. veldig tykt og uslitelig bomullsstoff impregnert med parafin og voks og slikt, og bridle leather, dvs. tykt og sterkt lær fra storfe, og YK-glidelåser tilpasset forventet brukstid på 50 år. Filsonvesker pleier gå i arv.

Filson messenger bag, som er i familien til postvesken og feltvesken, fungerer storartet. Det er ikke vanlig for min vanskelige natur å være strålende fornøyd med et produkt, men denne veska tåler regn og sludd og å slenge på gulvet sammen med sagblader, kniver, aviser, lim, sagmugg, olje etc. Det er veska si det, den er faktisk konstruert for rugged life, i følge det ikoniske Filson-firmaet, som i USA har ikonisk status som made i USA, og som også har hoppet over til den fine designer og moteverdenen som atributt for det uramerikanske livet med jakt og reiser vestover mot den siste grensen, som vel var Montana i sin tid. Filson lager klær og vesker for cowboyer.

Jeg tror at en del av det som gjør at jeg er meget fornøyd med denne vesken, bortsett fra at den er funksjonell, er tanken på at den vil jeg kunne bruke til jeg ikke lenger er i stand til å bære den eller åpne den. Jeg liker ting som er varige. Man sier jo gjerne at når en skuespiller endelig har drukket til seg et ansikt og en stemme med karakter, har han mistet sin konsentrasjonsevne og korttidshukommelse. Patina har sin pris. For denne veskens vedkommende er det tyngden, og forsåvidt mangelen på et tyverisikkert tom innvendig. Men den har to lommer på innsiden med glidelås, og en lommetyv må jo fikle litt når han skal åpne spennen som holder på plass den 4mm tykke remmen av bridle leather.

 http://www.filson.com/products/rugged-twill-messenger-bag.70025.html?fromCat=true&fvalsProduct=luggage/shoulder-and-messenger-bags&fmetaProduct=1019

P.S. Det er litt rart å gå rundt med veske, tenkte jeg i begynnelsen av mitt liv i storbyen. Men saken er at her borte gjør alle det, og det av ren nødvendighet, dvs. stor vannflaske, en lue for å beskytte seg mot solen, en avis eller ipad eller kindle når subwayen stopper opp for en halvtimes tid siden noen har glemt en bombe forkledd som veske på stasjonen, og en paraply eller regnjakke når det sier pang-pang på ettermiddagen, etter en dag med 99 prosent luftfuktighet og 30 grader. Tordenvær kan betyr 30 mm nedbær på en halvtime og da må man ha regnjakke eller paraply. Gjerne også Swimms.

Skoletter

Jeg forestiller meg skoletter som noe imellom støvler, støvletter og sko. I england har de egne navn for slike boots, f.eks. galosh-topped-boot. I Norge sier vi kalosjer, og på Toten sier de Botefårs, som altså er den norske varianten, fra 60-tallet, i ullstoff. Laget i Norge.

Det var på urbrookebrothersen, dvs. nede på 44 th og madison. Det store murhuset med fem etasjer, hvor man får dress i 5 og skjorter i 1 og fritidsjakker i 3. I første har de en skobutikk, forøvrig satt opp med nesten hele utvalget av Shell Cordovan fra Horween i Chicago.

Der sto disse skoene, skolettene, med kalosjering i tweed, i tilfelle nattekulden skulle få anklene til å kulsne.

Den normale reaksjon på sko med besetning av tweed er å gå videre. Jeg er ikke slik, så jeg kjøpte skoene, fornøyd fordi dette var på slutten av sesongen for sludd, og de var på salg, og jeg følte at jeg gjorde et kupp, samtidig som jeg fortsatte med min jevne arbeid med å være ambassadør for skotsk tweed, og forsåvidt også donegal tweed, enten den er laget av Magee elller ei. Jeg følte meg som et kinderegg, dvs. rund etter litt for mange ribeybiffer, samtidig som jeg deltar i den britiske skotradisjonen, og fører den arven videre, i bitter kamp mot dem som mener at klassiske herresko skal være firkantete og medblanke nagler og diorspenner. Samt at jeg ved å gå med slike sko, markerer at jeg liker tweed. Alt her borte handler om sosiale markører, gjerne i form av diamanter, eller namedropping av de beste restauranter. Jeg er fornøyd med å antyde mitt rurale opphav, og eventuelt at folk jeg treffer kanskje mener jeg passer best på landet, i tweed. Det blir 3 ting på en gang, et skomessig kinderegg. I tillegg har jeg en kone med tysk opphav.

Etter å ha vært gjennom alle disse innledende assosiasjonene, mens jeg sto og irriterte meg over tregheten hos kelnerne, unnskyld, ekspeditørere, slo det meg at dette måtte være en britisk sko. I USA fores folk opp på veksthormoner, via kjøtt, eller på college, dersom de skal opp og frem i verden, via idretten. Noe som igjen fører til store skostørrelser og generelt helt andre proposjoner enn de europeiske. Hvis man vil ha det inn med skoskje, er altså amerikanske sko store og uformelige.

Det var på 50 tallet, vissnok, at Brooksbrothers kjøpte englands eldste skofabrikk, Peal. Siden det helt sikkert sitter en drøss av siviløkonomer i konsernledelsen hos Brooksbrothers, har de altså lært at man skal beholde noen gamle merkevarer, og eventuelt sørge for at merket består, selv om produksjonen skjer andre steder. Dvs. på andre fabrikker enn sin egen i Northampton. Et annet sted er utenkelig.

Slik står jeg der, lett irritert over at kelnerne i skobutikken går rundt i loafers, noe som på sikt vil føre til at landets faktorproduktivitet vil avta, og hva sa jeg, det har faktisk skjedd. Mens jeg ser på lesten, og dette er før jeg har sjekket skoletten, hvor det står på innsiden, made i england by peal.

Nå har det seg slik at jeg er den stolte eier av et par cordovan shell boots, som jeg kjøpte i den samme butikken, og selv om de selges som brooksbrother-boots, har de ikke engang giddet å ta bort merkingen innvending. Det står det selvsagt Crockett og Jones.

Vi er nå inne i bevisføringen, og de kjeden av indiser som til slutt skal føre til at alle lesere, dvs. mine fem følgere, vil skjønne at Peal sko blir produsert på fabrikken til Crockett og Jones. Dersom man spør betjeningen direkte, vil de ikke si noe annet enn at joda, de lager også sko til andre. Dvs butikker som har sitt eget merke.

Jeg stomer frem, som en vill hest, med cordowan boots, kjøper harristweedgalosjene, og drar hjem for å sjekke på nettet om min hypotese er riktig. Det er den. Av og til blir Peal sko laget av Alfred Sargent, men i all hovedsak lages skoene i regi av Crockett & Jones. Om det er på 341 lesten eller en annne, husker jeg ikke i farten. Men det er altså en forholdsvis smal og elegant lest, ganske ulik 4444 lesten til Trickers, for å ta en grov sammenligning, sosm vel er å prøve å blande kanel med hesteskitt.

Så er turen kommet til å prøve å rake alle glørne i denne salaten sammen til en kokende konklusjon. Skolettmessig snakker vi da om leganse, dobbel lærsåle, harristweed galosjering, en elegant lest tilpasset byliv, mellom litt sludd i gateløpene mellom stedet for en bourbon og stedet for en kanne te. Man kan legge til at motemessig antyder man ved å gå med disse skoene en viss forakt for den gemene hop og dens klamp om foten når det gjelder definisjonsmakten på hva som er bra og ikke bra. Sånn skal det være. Det er nok av dem som ikke synes at gode sko er viktig. Før eller siden vil de gå skoene av seg, det gjør man ikke så lett med denne modellen.

man ser her helt tydelig at hestelærstøvlene fra Ckrockett og jones , til venste, ligner meget på skoletten til høyre, dvs. det er jo lestene vi snakker om.

the dinner jacket

Jeg var på jakt etter et tørkle å ha i halsen, dvs. rundt nakken, innvendig i skjorten, siden det var vinter, og jeg hadde tenkt å unngå sløyfe, som min kone mener jeg passer så godt. Å finne en ascot, dvs. et passende silkestykke til å ha rundt halsen er imidlertid ikke så enkelt, faktisk er det vel bare paul stuart og turnbull og asser som fører noe slikt her borte, og siden min kone hadde rabattkort hos coach butikken på 57 th og madison, den hun liker best og som vi derfor ofte stikker innom, dersom vi tar ettermiddagstrimmen nedover madison, etter at hun har vært og trent, var vi i nærheten.

Hos turnbull og asser, et urbritisk skredderfirma som er kjent for sine skjorter, i sea island bomull, og alt det andre, dresser, slips etc. Firmaet er også berømt, riktignok i engere kretser, for å lage verdens vakreste dinner jacket, samt badekåper i silke, i livlig visuell stil, til 2000 dollar og oppover.

Vi hadde spist et lett, og helt forferdelig lunch like ved, fordi vi måtte justere blodsukkeret, og det strømmet nå ut i kroppene våre, og vi gikk lett og ledig over 57 th gate, som er lang å gå over, men som er min kones favorittgate, siden Tiffanys ligger der. Så gikk jeg verdig inn i de smale huset i fire etasjer, med eikepanel, sikkert limt opp, og ikke festet med messingskruer, overalt, og jeg spør om de allernådigst har silketørkler til å ha i halsen, og mannen som regjerer i første etasje er vennlig og sier ascots er 2 etasje.

Her har de byens beste utvalg av slikt, og jeg fant frem to, og jammen var de ikke på salg, 70 prosent. Det var en god dag, og alt det som manglende blodsukker hadde ført til, var nå bra, og jeg gikk for å lete etter kassen, i slike forretninger kan man jo tenke seg at slikt ordnes av andre, f.eks. butleren.

Min kone, som ikke liker snikksnakk, avbrøt meg, i min samtale med ekspeditøren. hvor er dinner jacket avdelingen, spurte hun, og først da kom jeg på at jeg var i den eneste forretningen i hele verden, dvs. her borte på manhattan, samt tre- fire steder i london, som har fullt utvalg av disse jakkene, som jeg allerede for mange år siden hadde sagt jeg ville ofre meg for, når jeg ble eldre og hadde fått mer verdighet.

Opp trappen til 3 etasje er det fine bilder fra firmaets liv, kunder, klær og et bilde av winston churchill, hvor det står at han var en stor statsmann, we knoe him as a 46.

Der oppe viste det seg at det var salg på disse jakkene, og ikke bare salg, men 70 prosent avslag. Selv med en slik rabatt er prisen på en dinner jacket fra turnbull og asser høy. Det som avgjorde min konsumnetbeslutning, var at jakken hoppet fra stativet og bort til meg, og passet perfekt. Det er kjekt, for vanligvis har herreklær et snitt tilpasset gutter i begynnelsen av 20 årene, og ikke menn med skuldre,og pondus. Denne jakken var laget for slike som meg, som ennå ikke har begynt å bruke amfetamin eller tilsvarende som slankemiddel, og derfor bærer preg av mine 10 kilo ekstra, hvorav fem er i leggene, siden man spaserer så meget her borte.

Det var min opplevelse den dagen, og det passet bra, siden vi skulle på noe mørkt eller smoking drinker middag ish den kvelden, likevel.

Fakta om jakken er at den er dobbelspent og har det klassiske frog-knappesystemet som er typisk for disse jakkene, som altså både er smokingjakke, dersom man har smokingbukser, men som også går for å være en tanke mer uformelle, dvs. bruken i England er til private selskaper, og smoking-begrepet er jo at slike fløyelsjakker tas på når herrene går inn i biljardrommet for å røke sigar, og så tar man på seg en sort jakke når man går inn til middagen, for damene tålte ikke før i tiden duften av cigar, det var i victoriatiden og den tiden som kommer etterpå, og damene hadde tynn midje som ikke tålte mange inntrykk på en gang.

En slik dinner jacket føres i grønt, sort, blått, rødt og altså burgunder. Jeg er nokså ignorant når det gjelder om jeg passer varme eller kalde farver, og etter en lengre akkedering, besteme ekspeditør og kone seg for at jeg måtte ha en varm farve, og da ble det burgunder. Jeg hadde egentlgi tenkt meg den grønne, som dessverre var kald i farvetonen, men burgunder passer fint. Jeg har tendens til rød nese, og røde farvetoner i ansiktet, så det passer så fint så.

Så er spørsmålet hva som får en mann til å kjøpe en dinner jacket i farver i stedet for en sort tuxedo. Det er som å spørre om hvorfor en mann heller liker en tidlig 60-talls Jaguar E type i stedet for en helt ny Ferrari. Jeg hadde sviktet levemannen i meg, dersom jeg hadde prøvd å se ut som james bond og hadde gått for en tettsittende sort smokingjakke. Noe sånt får andre ta seg av.

Jeg fikk også tak i tilhørende smokingbukser, de skal jeg skrive om når jeg får hentet dem fra skredderen.

Alt i alt vil jeg si at det var en fin dag, og at jakten på en ascot kan føre til så mangt.

 Skal man gå på fest, bør man ha noe slikt på seg, mener jeg. Og i motsetning til kvinnene, som ofte er på jakt etter ny kjole, er denne jakken min for resten av livet og det plagget jeg skal bruke ved festligere anledninger. Det er forskjellen mellom hvordan kvinner og menn tenker når det gjelder klær. Jeg har funnet hjem når det gjelder dinner jackets, og jeg vet at farven passer godt til min livsstil, og det gjør ikke noe om jeg søler champagne eller rødvin på jakken.