Det var på urbrookebrothersen, dvs. nede på 44 th og madison. Det store murhuset med fem etasjer, hvor man får dress i 5 og skjorter i 1 og fritidsjakker i 3. I første har de en skobutikk, forøvrig satt opp med nesten hele utvalget av Shell Cordovan fra Horween i Chicago.
Der sto disse skoene, skolettene, med kalosjering i tweed, i tilfelle nattekulden skulle få anklene til å kulsne.
Den normale reaksjon på sko med besetning av tweed er å gå videre. Jeg er ikke slik, så jeg kjøpte skoene, fornøyd fordi dette var på slutten av sesongen for sludd, og de var på salg, og jeg følte at jeg gjorde et kupp, samtidig som jeg fortsatte med min jevne arbeid med å være ambassadør for skotsk tweed, og forsåvidt også donegal tweed, enten den er laget av Magee elller ei. Jeg følte meg som et kinderegg, dvs. rund etter litt for mange ribeybiffer, samtidig som jeg deltar i den britiske skotradisjonen, og fører den arven videre, i bitter kamp mot dem som mener at klassiske herresko skal være firkantete og medblanke nagler og diorspenner. Samt at jeg ved å gå med slike sko, markerer at jeg liker tweed. Alt her borte handler om sosiale markører, gjerne i form av diamanter, eller namedropping av de beste restauranter. Jeg er fornøyd med å antyde mitt rurale opphav, og eventuelt at folk jeg treffer kanskje mener jeg passer best på landet, i tweed. Det blir 3 ting på en gang, et skomessig kinderegg. I tillegg har jeg en kone med tysk opphav.
Etter å ha vært gjennom alle disse innledende assosiasjonene, mens jeg sto og irriterte meg over tregheten hos kelnerne, unnskyld, ekspeditørere, slo det meg at dette måtte være en britisk sko. I USA fores folk opp på veksthormoner, via kjøtt, eller på college, dersom de skal opp og frem i verden, via idretten. Noe som igjen fører til store skostørrelser og generelt helt andre proposjoner enn de europeiske. Hvis man vil ha det inn med skoskje, er altså amerikanske sko store og uformelige.
Det var på 50 tallet, vissnok, at Brooksbrothers kjøpte englands eldste skofabrikk, Peal. Siden det helt sikkert sitter en drøss av siviløkonomer i konsernledelsen hos Brooksbrothers, har de altså lært at man skal beholde noen gamle merkevarer, og eventuelt sørge for at merket består, selv om produksjonen skjer andre steder. Dvs. på andre fabrikker enn sin egen i Northampton. Et annet sted er utenkelig.
Slik står jeg der, lett irritert over at kelnerne i skobutikken går rundt i loafers, noe som på sikt vil føre til at landets faktorproduktivitet vil avta, og hva sa jeg, det har faktisk skjedd. Mens jeg ser på lesten, og dette er før jeg har sjekket skoletten, hvor det står på innsiden, made i england by peal.
Nå har det seg slik at jeg er den stolte eier av et par cordovan shell boots, som jeg kjøpte i den samme butikken, og selv om de selges som brooksbrother-boots, har de ikke engang giddet å ta bort merkingen innvending. Det står det selvsagt Crockett og Jones.
Vi er nå inne i bevisføringen, og de kjeden av indiser som til slutt skal føre til at alle lesere, dvs. mine fem følgere, vil skjønne at Peal sko blir produsert på fabrikken til Crockett og Jones. Dersom man spør betjeningen direkte, vil de ikke si noe annet enn at joda, de lager også sko til andre. Dvs butikker som har sitt eget merke.
Jeg stomer frem, som en vill hest, med cordowan boots, kjøper harristweedgalosjene, og drar hjem for å sjekke på nettet om min hypotese er riktig. Det er den. Av og til blir Peal sko laget av Alfred Sargent, men i all hovedsak lages skoene i regi av Crockett & Jones. Om det er på 341 lesten eller en annne, husker jeg ikke i farten. Men det er altså en forholdsvis smal og elegant lest, ganske ulik 4444 lesten til Trickers, for å ta en grov sammenligning, sosm vel er å prøve å blande kanel med hesteskitt.
Så er turen kommet til å prøve å rake alle glørne i denne salaten sammen til en kokende konklusjon. Skolettmessig snakker vi da om leganse, dobbel lærsåle, harristweed galosjering, en elegant lest tilpasset byliv, mellom litt sludd i gateløpene mellom stedet for en bourbon og stedet for en kanne te. Man kan legge til at motemessig antyder man ved å gå med disse skoene en viss forakt for den gemene hop og dens klamp om foten når det gjelder definisjonsmakten på hva som er bra og ikke bra. Sånn skal det være. Det er nok av dem som ikke synes at gode sko er viktig. Før eller siden vil de gå skoene av seg, det gjør man ikke så lett med denne modellen.
man ser her helt tydelig at hestelærstøvlene fra Ckrockett og jones , til venste, ligner meget på skoletten til høyre, dvs. det er jo lestene vi snakker om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar