Min kamp er kronet med seier!

Jeg har vært fortvilet fordi jeg har sovnet på sofaen i dress. Jeg har fått påpakning for å kaste klær på gulvet. Det har skjedd verre ting også, som knapt nok egner seg innenfor familiens luner. Men langsomt og umerkelig har min klesstil endret karakter. Mens jeg i vinter og vår var en famlende kopi av britisk herremote i mine bedre øyeblikk, og en latterlig figur i andre sammenhenger, har jeg nå stått frem som den verdenmannen jeg er. Verdensmannen i meg har kommet frem, og hilst på meg og sagt at vi nå skal gå videre. Jeg er beredt!

Det var jobben som stadtsflanør på upper west, avd. sutton place, som var ledig, og jeg tok den, uten betenkningstid. Manhatten er ikke bare flanering, og jeg tenkte som så at vel kan det være slitsomt å flanere i en slik millionby, men innimellom kan jeg stikke på sommersalget på Brooksbrothers på Madison, og finjustere hva slags bekledning som passer den evige vandringen mellom 16 grader innendørs aircond og de 32 gradene utendørs. Tweeden vil nok bli hengende i mange måneder før jeg kan vandre gatelangs, iført mine beste fullbrogues fra Trickers, opp og ned avenuene, eller sittende bistert på en benk i Central Park.

Vi drar i midten av august, og jeg er selvsagt bekymret for at leiligheten ikke får noen vestfløy, der jeg kan vederkvege meg med mine studier og mine skoskap og min sans for staffelier og slikt. Men i løpet av de fire årene jeg skal slite mine randsydde såler i new york, regner jeg med at jeg også kan erverve meg sunnere interesser, slik at jeg slipper å stå hver kveld og brette mine skjorter og stryke mine slips og lage tellekanter på buksebenene. jeg ser frem til å kaste meg på rullebrett nedover gatene, eller sykle farefullt ute i trafikken, mens alle sjåførene tuter, mens de bruker bilhornet.

Sånn i ettertid er det vanskelig å sette fingeren på hvilket blogginnlegg og hva slags klesplagg som var det avgjørende og definerende momentum som gjorde at jeg fikk muligheten til å bosette meg i New York. Jeg har skrevet litt, og nokså uentusiastisk om seer-suckeren, som jo er en slags summerdress-ikon for New Yorkere, før de hiver på seg sine nantucket-reds-bukser i bilen ut til marhas vineyard og slike mondene seilersteder ute i nantucket-bukten og derover. Men jeg tror ikke slikt var avgjørende for min personlige utvikling. Jeg liker forøvrig ikke rosa og går aldri i rosa bukser(nantuckets reds), slik som ekte new-yorkere kan gjøre for å symbolisere at de har gamle penger.

Når jeg tenker meg om, er det vel heller på grunn av min standhaftige bruk av tattersalls-skjorter og tweed og landige brogues. Skriverens uniform. De tenksomme menns overall. Oppviglerens ruter. Fritenkerens caps, som han bærer akkurat så mye på snei at man signaliserer at man gir f i hva andre mener, samtidig som man er yttest anstendig kledt, og klar for en runde på puben.

Hvis det finnes en Gud for de velkledte, tror jeg han har tenkt på dette for meg, og bestemt at jeg er utsendt til the big apple for å fortelle moteslavene der borte at det ikke er så nøye, så lenge man er i bevegelse, og det er aldri et problem i new york, men man kan alltid tilføre litt engelsk stil.

De motemessige prøvelsene jeg skal igjennom, er selvsagt å spise fet og usunn amerikansk mat og legge på meg 15 kilo, slik at jeg er nødt til å gå rundt i sekker av lerret (jeans etc). Jeg kommer tilbake med utførlig rapport.