Sykkelsadelen for den brede landevei

Det er selvsagt en adel som bruker sykkelsadel fra engelske Brooks. Produsert uforandret i lær og stål siden 1870 eller noe sånt. De fleste som sykler, nøyer seg med smale plastsadler beregnet på hurtige ritt. Da er det et poeng med smale sykkelseter. Har man en mer oppreist sykkelstilling, og sykler for å høre et ekorn som løper med lette skritt over stien, eller for å se en hare som blir jaget av en drever fra halden, er de brede sykkelsadlene fra Brooks  å anbefale.

Jeg ser stadig syklister med ADHD eller lignende diagnose, som sykler veldig fort, mens de tar store sjanser i trafikken. De smiler aldri, men de er sikkert i god form i de periodene de er skrevet ut fra sykehusenes avdelinger for kvestelser og benbrudd. Sånne folk sykler på smale sykkelsadler, og ofte ser man dem tørke bort nesedråpen med sine sykkelhansker, som de også har på seg når de hilser på andre folk.

Jeg sykler fordi min kone påstår jeg smiler og blir i godt humør når jeg sykler, i min oppreiste sitteposisjon. Jeg sykler fordi jeg er glad i å sykle, selv om det hender jeg gir jernet i en oppoverbakke, for å få litt trening. De få nedoverbakkene som er her borte, må jeg forsere med en viss forsiktighet, siden turister gjerne virrer rundt, filmende med sin iphone, på sykkelstiene langs elven og i parken.

Siden jeg er en ihuga tilhenger av britiske herresko, er det helt naturlig for meg å også være glad i lærsadlene til Brooks of England. De tilpasser seg sitteknutene, dvs. de benutvekstene man har i tilknytning til rumpa og bekkenet og som naturen har beregnet at man skal sitte på. Har man veldig tette sitteknuter, skal man ha smal sadel, er hoftene bredere, ligger det an til bredere sykkelseter. Det er logikken.

sjekk http://lovelybike.blogspot.com/2009/10/brooks-saddles-demystifying-system.html

Jeg har to sykler og min kone en, og da jeg satte på en bred brookssadel på min kones sykkel, uten at hun fikk komme til ordet, det gjør hun i tilstrekkelig grad ellers, var hun fornøyd. Selv om hun aldri hadde hørt om Brooks tidligere. Siden vi bor i en storby med dårlig veinett, og mange humper og hull, er det et poeng at sadelen har fjæring. Det finnes mange lærsadler uten fjæring. De er beregnet på gode europeiske landeveier.

 Alt som er forkrommet, varer evig!  B-33 modellen har doble fjærer bak. Den er den mest behagelige sadelen å sykle på som jeg noengang har prøvd. Setefestet på min RareRolls8 bruker to allen keys nr. 5. En vanlig sykkelnøkkelsamling er litt knølete når man skal justere frem til perfekt sittestilling, det er bedre med en litt lengre nøkkel. Som den oppmerksomme leser allerede har notert seg, er disse sadlene, denne er vel produsert siden 1928, beregnet på større sadelvesker for mat etc. Derfor har de solide fester for veskene.

 B-33 forfra. For å justere frem ønsket bredde for setefestet til sykkelen, brukte jeg en tvinge for å tvinge den nederste underliggeren inn en millimeter eller to da jeg festet setet. Det er ingen tvil om at dette er et sete som er beregnet for dårlig vei og større vekter.

 Brooks B-73 modellen. Den er litt mindre bred enn 33-modellen, og har springfjærer også foran.

B-135.  Min kones sykkel, forøvrig en brompton 6 gears, de er svært praktiske når man sykler så langt man kan, spiser en solid lunsj, og så tar toget eller banen eller en bil hjem. Når man har en brompton, har man ikke sykkel, men et personlig transportsystem. De folder sammen til rundt 60 x 60 x 30 cm, og man tar de lett inn i garderoben eller under restaurantbordet i sammenfoldet tilstand, dekket over med den såkalte folding bag, øverst, slik at ingen skal kunne beskylde deg for å ta med sykkelen inn på restauranten. B-135 er lettversjonen av B -33 modellen.

Glinsende sko

Lær som ligger til garving ett halvt år, i en passende blanding av eikebark og vegetabilske oljer, og som er laget av hestelær, får en spesiell fin glans. De skal ikke pusses med vanlig skokrem, og læret blir bare vakrere og vakrere med årene. Siden en hest kun gir lær til ett par med sko, er shell cordovan dyrere enn vanlig lær, og det er også vanskeligere å arbeide med. Det gjør at shell cordovan sko er lite utbredt, og 40- 80 % dyrere enn tilsvarende sko i vanlig lær. Den største produsenten av slike sko er amerikanske Alden, de bruker hestelær garvet hos det Chicagobaserte firmaet Horween. De aller fleste shell cordovansko som man finner i butikken, det vil i praksis si butikker i Jermyn Street i London, og noen i Paris og New York, samt noen arabiske og asiatiske skobutikker, er laget av dette læret. Et lite unntak er læret fra italienske Compipel. Moganofarven fra dette garveriet brukes bl. a av Trickers. Alfred Sargent og Crockett &Jones bruker normalt shell cordovan fra Horween.

Det betyr at jeg har boots i hestelær fra horween, det står forøvrig stemplet på innsiden, siden jeg fikk tak i et par Peal-boots i shell cordovan på høstsalget hos Brooksbrothers. Normalt er sko av denne lærtypen aldri på salg, men sikkert nokså tilfeldig fikk jeg altså en par hestelærsboots til halv pris for noen år siden, de er forøvrig omtalt i denne bloggen for ca 2 år siden.

Jeg liker Trickers for mange ting, bl.a. de litt mer bredere lester enn C & J, men det beste med Trickers er at de har sitt fabrikkutsalg for ukurante modeller på ebay. Når VAT er trukket fra, blir det ca halv pris. For sko som er produsert til en eller annen butikk, eller varehus, og som altså ikke tilhører standardsortimentet. Stor var min glede i vår, da jeg fikk tak i brune chukka boots i mogano nr. 8 farven, og sorte dressboots. Med danitesåler. Kjøper man Alden hestelærsko, får man ikke gummisåle. Alden er såpass konservative at de kun kjører lærsåler. Det er forsåvidt ikke umulig å legge på noen tynne slitesåler i gummi, problemet er at man da må justere høyden på hælen. Enten med lær eller gummi. Sistnevnte må festes skikkelig, og da blir det hele tiden turer til skomakeren.

Diskusjonen om lærsåler eller gummisåler er typisk nok annerles i et tørt klima, eller blant folk som holder til innendørs hele dagen og hos de som holder på med flanering eller turgåing. Personlig mener jeg lærsåler, med både strevet med impregnering av sålen mot fukt, og omsåling, som er dyrt, ikke er tilpasset et moderne liv, med rask og langsom gange i regnvær, på glatt underlag.

Når jeg først er inne på digresjoner, må det nevnes at det eneste stedet man får Trickers i New York, nede i West Village, http://grahamefowler.com/shop/item/mens-cypress-cordovan-derby-brogue/, har et stort utvalg i Trickers i hestelær. Sannsynligvis verdens største. Leffot like ved holder seg med kult rundt egne versjoner av Alden shell Cordovan. Leffot er en av de beste skobutikkene i verden for flotte herresko. Jeg synes slike sko er litt for polerte, derfor liker jeg country brouges fra Trickers. Sko som skal brukes i søle og vann.

Når det er tale om så vakre og kostbare sko som de som er laget av shell cordovan, blir det meningsløst å si at det kun er sorte lave oxford eller derbies som kan brukes til mer formelle anledninger. Både chukkaboots, chelseaboots, og litt høyere boots, må kunne brukes til sort eller mørk dress. Konservative klesbraminer vil sikkert protestere, men i USA er jo cowboyboots ofte brukt til smoking, f.eks. i Texas.

C &J har forøvrig to modeller i shell cordovan som er ytterst praktiske. Nemlig modellen Skye, som er en brogue boots, og en vanlig brogues oxford i mørkebrunt. Begge med danitesåle.

 Trickers dressboots i sort shell cordovan, med danitesåle. Lesten er 2298- som er true to size.

 Trickers chukka, eller polo, i brun, dvs. mogano, danitesåle. Lest 2298.

Peal-boots i hestelær fra Horween, i den mest kjente farven, nr. 8. laget hos C& J . Modellen der heter Harlech.

En sommerjakke som tåler regn

Å gå og slenge gatelangs om sommeren er fint, og derfor skriver jeg i dag om en jakke som er perfekt tilpasset mine vaner, og det betyr at jeg har en tynn skjorte og metrokortet i brystlommen, og så trenger jeg en tynn jakke som beskytter mot en kraftig regnskur, og som har innvendige lommer til mobil og kredittkort og en liten lommebok til en og fem og tidollarsedler. Jeg bor i New York, og man skulle tro at kort funker overalt, men det er langt fra sannheten. Tips og drosje skal helst ordnes kontant ennå.

Der jeg vandrer rundt, kan himmelen om sommeren og høsten bli blåsort og det lyner og tordner og det kommer 20 mm nedbør på ti minutter. Selv om det er 35 grader i luften, trenger man en regnfrakk, dvs. noe som holder regnet ute. Jeg liker helst å gå rundt uten å bære på noe som helst, aller minst en paraply.

Svaret er et svært tettvevd bomullsstoff som ble oppfunnet på 30-tallet og som i dag lages i Sveits. Bomullstrådene i det vevde stoffet er så tynne at de ekspanderer dersom det blir tilgang på fukt, og vips er stoffet vanntett, samtidig som det likevel er pustende. Helt fra pustende plastjakker dukket opp på slutten av 80-tallet, har jeg prøvd en del av disse. Ingen av dem er pustende på meg. Jeg kan likegodt kjøpe meg en regnfrakk i gummiert bomull. Det har jeg faktisk gjort, en klassisk mac fra England, det er en annen historie.

Det er litt befriende å kjøpe en kort sommerfrakk eller lang sommerjakke, som ikke er i merkeklærgruppen. Etaproof, som stoffet heter, brukes litt her og der, stort sett i veldig smale merker. Jeg kom over min jakke på Manufactum, i en liten by som heter Waltroop, litt nord for Dortmund.

Her er frakken: http://www.manufactum.de/herren-kurzmantel-p1450094/?a=20809

Min er kamelfarget, en passende farge til et plagg som skal tåle reiser, søl, og levd liv, inkludert at stoffet blir lett falmet av solens gang.

Her kan du lese om stoffet, som vel er en type poplin av bomull. Hvis du har en engelsk briggsparaply, kan stoffet der være av en spesiell type silke som holder regnet ute. Samme prinsipp. Tynne fibre som ekspanderer når de blir våte og derfor holder regnet ute.

http://www.stotzfabrics.ch/outdoorstoffe/outdoorstoffe_en.html

Jeg sitter og skriver dette lett irritert, over kulden og våren som ennå ikke har dukket opp. Det skulle vært sol og opp mot 20 grader på dagtid nå. I stedet er det kuldegrader om natten og pluss 4 grader på dagtid. Den arktiske vortex har slått fullstendig krøll på seg selv og laget den kaldeste vinteren i new york i manns minne, som er ca 20 år.

Nå gleder jeg meg til sommeren.

Dersom man er på biltur i Tsykland, kan det være kjekt å sjekke opp nærmeste Manufactum-butikk, det er vel 6-8 av dem. Konseptet er høy kvalitet, ikke spesielt billig, men heller ikke typiske merkevarer. På min Manufactum-butikk i Waltroop, har de alltid mange ting på tilbud, typisk halv pris. Dette er jo litt sære ting, og da er det vel bare sære folk som kjøper, og de er jo sjeldne, og sånn blir det salg. Nabobutikken lager og selger forøvrig helt fantastiske trehjulsliggesykler. Dersom jeg får isjas eller lignende i min alderdom, vet jeg at jeg alltid kan få tak i verdens beste liggesykkel i Waltroop.

 En kort sommerfrakk som beskytter mot regnet.

 Ventiler under ermene er et typisk sjekkpunkt. Dersom en jakke ikke har slike, bør man være på vakt.

 De innvendige lommene, med glidelås, til penger og pass og mobil, er greit enten man går gatelangs eller er på reise. Det eneste som duger mot lommetyver er glidelås.

 manufactum selger også avisholder, vissnok tysklands eldste patent som ennå er i produksjon. jeg bruker denne for å holde orden på alle bilagene, som i USA ikke er limt. jeg er en rotekopp og er derfor takknemlig for dingser som skal hjelpe til med orden muss sein.

Tweedfrakken

Plutselig kom den artiske vortex ut av lage og la seg nedover det nordamerikanske kontinent, som som raskt førte til at iskald canadisk vinterluft strømmet sørover og østover, like til new york, hvor jeg for tiden bor. Når gradestokken om morgenen er under minus tyve, og det blåser en sterk bris fra vest, er det friskt. Noe måtte gjøres, og siden det var januar, og januarsalg, kunne jeg endelig rettferdiggjøre å kjøpe en tweedfrakk, et helt nødvendig plagg i en klassisk herregarderobe.

Frakken er selvsagt en Cordingsfrakk, med raglanermer og utført i donegal tweed. Den rekker til litt under knærne, og har egen innerlomme for avis. Teknisk sett er frakken utført i stilen til Cordings of Picadillys sin udødelige Covert Coat, som jo er en frakk for det landlige liv, med egen innerlomme for vilt, dvs. game, dvs. en rype eller to. Og for dere som ikke er så glad i hverken tweed eller blues, så er Cordings, i London, ikke så langt fra, dvs. noen stenkast fra Jermyn Street, en butikk som er over 180 år gammel og som eies av Eric Clapton. Han kjøpte butikken, som slet litt på 90-tallet, siden han var så glad i Cordings sine Covert Coats.

Donegal tweed er først og fremst kjennetegnet av fargespillet, vevingen er utført slik at det ligger et par andre farver sammen med hovedfargen, som i mitt tilfelle er brunt, og litt oransje, og litt sort,og glitt grått, og litt hvitt. Vi kan takke de snille sauene i Donegal fylke i Irland for dette fargespillet, og de lokale veverne, som sitter på hvert sitt lille småbruk og håndvever tweed.

Fordelen med donegal tweed er at det er så mange farger i veven at det aldri blir helt galt hvilken farge man har på jakken eller genseren under. Enkelte Harris-tweed-stoffer har samme farvespillet, som også blir omtalt som salt og pepper stoff, med eller uten bindestrek.

Da jeg fikk frakken i hus, jeg kjøpte den på postordre, var jeg spent på om jeg ville like den, og det gjorde jeg med en gang. Nå er frakken og jeg uadskillelige, vi går tur sammen hver dag i vinterkulden, og det kommer til å bli en vanskelig dag den vårdagen jeg må innse at frakken må henges i skapet, til neste vinter. Vel er jeg nonsjalant, men det var ikke helt på slump at jeg kunne kjøpe frakken på nettet, for jeg har et par tweedjakker og en del skjorter fra Cordings, så jeg vet hva slags snitt det er tale om og hva slags kroppstyper kundegruppen består av. Voksne menn heter det.

Det er svært uvanlig at man kommer over en frakk i donegal tweed i en butikk, og det har jeg erfart, for jeg har fått mange komplimenter for frakken, på gaten, og andre steder. Grunnen er vel først og fremst stoffet. Donegal tweed er en usedvanlig vakker stofftype. Jeg lar meg lett smigre, og har allerede begynt å undersøke om det er mulig å få sydd en dress i stoffet, riktignok i en lettere utgave.

Denne frakken må sies å være et funn for den eftetenksomme herremann, der han går ensom og forlatt gatelangs, på vei til en cafe eller til parken, for å lese sin avis. For viltlommen har man ikke behov for på upper east på manhattan. Jeg kaller den avislommen. Hver lørdag, når fruen går på sin yoga og trening, går jeg ut, og kjøper lørdagsutgavene av The Wall Street Journal og Financial Times. De passer eksakt inn i avislommen, og jeg er helt sikker på at Cordings har justert størrelsen på denne lommen til dette formålet.

Frakkemessig har jeg forøvrig utviklet meg voldsomt de siste årene. Da jeg bodde i Oslo, mente jeg ofte at frakk er noe for eldre menn. Nå er jeg en voksen mann og mener det samme. Samt at frakk er spesielt hensiktsmessig i New York, både sommer og vinter. Stikkordet er klimaet. Om vinteren får  fallvindene fra skyskraperne en voldsom kjølighet, samt styrke. Da er frakk perfekt. Om sommeren kommer regnskyllene kastende ned fra skyene i 4-tiden om ettermiddagen, og da er det greit med en tynn sommerfrakk, som både bidrar til en elegant profil og beskyttelse mot regnet. Nevnte jeg regnet om våren? Kom ikke her og si at det alltid er mildt og linnt. Vårregnet som kommer fra øst, dvs. nordøst, kan komme med stor styrke. Styrken er størst i en noreaster, som er stormtypen som kan utvikle seg til en hurricane. Stikkord her er Sandy og Irene. Nok om den arktiske vortex sine herjinger.

Den innsiktsfulle leser vil sikkert innvende at en frakk bør ha belte. Til offiseren i gentlemannen, som gjerne går rundt i en trench-coat, med belte, kan jeg forklare følgende. Stoffligheten i tykk donegaltweed gjør at frakken blir god og varm. Stoffligheten, eller rettere sagt tykkelsen på stoffet, som fanger luften og gjør den stillestående, slik at den varmer, kan av og til være altfor stofflig. Og da er det greit at snittet på frakken gjør at overflødig varme kan slippe ut nede, der frakkens skjøter nesten berører kanten av mine Trickers-jaktboots. Det var min begrunnelse for at vinterfrakker ikke bør ha belte.

 Raglanermer, skjult knepping. Jeg burde ha skrevet på dansk.

 Den varme og høstlige glansen av foret, som understrekes av det brune og organsje i donegaltweeden, leder lett oppmerksomheten mot avislommen, som er god å ha når en høstlig eller vinterlig vind rusker i gateløpene og forstyrrer siktlinjen min mot Central park.

Stoffet har mange farvenyanser, og mine favoritter er oransje og gult. Jeg liker å friske opp mine spaserturer med gul eller oransje benklær, gjerne fra Cordings. På den måten vil min fremtoning gå opp i en høyere fargemessig enhet, der fargespillet fra mine ben, som blir forsterket av at jeg beveger dem når jeg går, står står harmonisk til det lune og brune i frakkestoffets melerte overflate. Hvsi jeg går på cafe og spiser, trenger jeg ikke si noe. Salt og pepper kommer automatisk på bordet.