Det har dukket opp noen eksemplarer av denne jakken på bruktmarkeder, men jeg har aldri klart å få tak i noen av dem. Derfor var det med stor glede at jeg registrerte at Barbour tok opp igjen produksjonen av slike jakker. Sikkert fordi dunjakker er svært praktiske plagg når det er kaldt. Dunjakker har i dag blitt en del av standardutrustningen til de fleste, enten man sverger til klassisk herremote eller ei.
For min egen del har jeg vært meget ambivalent når det gjelder dunjakker og det siste jeg kunne tenke meg, var å svikte tweeden og gå over til hovedfienden, som jo er dun. Da jeg vokste opp, var dunjakke synonymt med sossejakke og Monclair, en svært dyr fransk dunjakke som hadde sin storhetstid på sluttena v 70- tallet. Når jeg likevel valgte å gå den lange veien og bedrive sjangerblanding og skifte ståsted, var det nettopp i den trygge forvissning at når selv Barbour, denne erkebritiske garantist for klassisk herremote, finner tiden inne til å gå i sine arkiver og igjen sette en slik modell i produksjon, da er det godt nok for meg.
Jeg fant jakken i en av de to Barbour-butikkene på manhattan, den på madison og 80 th. Det er faktisk rimeligere å kjøpe Barbour her borte enn i England, fordi produktene er priset litt lavere på grunn av at klær generelt er litt billigere her enn i England. I Norge er slike klær groteskt overpriset, dvs. minst to ganger engelsk pris. Alle som er interessert i britisk herremote, burde ta seg en rask tur til london når det er salg og bare handle inn de standardtingene man bør ha, og i mitt tilfelle handler det om tattersallskjortene i twill, dvs. vinterutgaven i bomull, og noen til sommerbruk. Disse skjortene er tidløse og varer i årevis, akkurat som en oilskinjakke, som er beregnet å vare livet ut.
Som den drevne forbruker jeg er, vil jeg spesielt trekke frem informasjon som bidrar til å sette mitt valg i et heldig lys. Det betyr i dette tilfellet at ytterstoffet er den vanlige voksbelagte bomullen, som i de andre oilskinjakkene. At en dunjakke tåler mye vann, er en svært grei sak, for både her borte, og i gamlelandet kan det både regne, og sludde og snø, om hverandre, i sesongen for en slik jakke.
Denne jakken er en varm, men selvsagt ikke så varm som en canadian goose ekspedisjonsjakke, som er konstruert for antarktis. Men den er varm nok.
For min del handler det også om at jeg føler jeg er en del av noe større og viktigere, dvs. en britisk tradisjon, når jeg verdig og med ranke skritt spaserer nedover madison iført denne jakken, mens snoen fra hudsonelven river og sliter i de eldre damene i pels som holder seg fast i sine pleiere, et typisk trekk fra lokalmiljøet mellom madison og fifth ave her oppe på upper east.
Kan jeg anbefale denne jakken? Det kan jeg, men det betyr ikke at du trenger den. Jeg vil fortsatt anbefale alle herrer å skaffe seg en romslig sportsjakke i harris tweed. Det er etter min mening mer elegant. Eventuelt en frakk i donegal tweed fra f.eks. Magee. Men når den kalde vinden slår deg om ørene, er det selvsagt ingenting som slår en varm dunjakke med hette, som i dette tilfellet er avtagbar.
