Nå er jeg tilbake i New York og da spiller det er viss rolle hva man er kledt i. Særlig fordi klimaet her, nå er det vinter, er svært variabelt. Minus ti den ene dagen og pluss femten neste dag. Det kreves litt tankevirksomhet å velge klær som passer med dagens vær. Men jeg har jo ikke så mye annet å gjøre heller, som househusbond. Da får jeg begynne på noen tankerekker, som kan lede til noen konklusjoner. Tanker begynner alltid når man spaserer, og en dag, det er tre år siden nå, spaserte jeg mot Sloane Square, for å finne butikken oliver brown. Jeg skulle ha tak i bermudashorts i lin, passende for et varmt klima. Turen var strevsom, for på veien var jeg også innom Derek rose butikken i nabolaget. Derek rose er en favoritt når det gjelder pyjamas og robe.
Mitt håp med oliver brown, var at de kunne tilby et snitt tilpasset min solide kropp, altså et snitt tilsvarende cordings. Det kunne de. De to bermudashortsene satt perfekt, og litt lenger oppe enn rundt hoftene. De hadde til og med knapper for bukseseler. Det er alltid et godt signal. Og et tegn på kvalitet når snittet er tilpasset det funksjonelle, dvs at shortsen alltid sitter godt. I min tid i Uganda, slet jeg ut disse to shortsene. Jeg brukte dem hver dag.
Siden jeg plutselig ble boende i New York, kunne jeg handle på salget på oliver brown, og gamble på at størrelser fungerte, uten å ha prøvd i butikk. Det viste seg å fungere utmerket da jeg gikk inn med full tyngde og raidet avdelingen for tebajakker. Mitt ønske om tebajakker var inspirert av min opprørske, men også tilpasningsdyktige natur. Innendørs synes jeg ofte at en tweedjakke føles litt for varm, det er jo beregnet for kalde britiske hus uten oppvarming. En tebajakke er en spansk jakke, en skjortejakke i ull eller lin, tilpasset et avslappet spansk liv på landet. Det er vel stort sett bare i Spania man bruker slike jakker, men det er altså en jakke som er en skjortejakke som ofte er av et lett fleksibelt stoff og som ligner på en cardigan, men som har tre eller fire utvendige lommer og en innvendig. Men som har skjorteermer med knepping. Og slag. Med dette er man alltid velkledd, dvs i jakke, som altså er en cardigan eller skjortejakke. I usa vil vel noen også bruke ordet core jacket. Siden jakken ikke har padding, dvs ingen innvendig struktur, er den utpreget behagelig å bruke. Jeg har sett på vårens modeller, og de er selvsagt i lin og lettere ullstoffer. Saharamodellen var selvsagt i bomull. Og da er vi tilbake i kjente farvann, som heter safarijakken. Den store forskjellen er at en safarijakke alltid har belte.
Jeg har ofte lurt på hva som gikk galt i min oppvekst og oppdragelse siden jeg ikke liker stive jakker, jeg liker ikke å gå med slips og jeg liker heller ikke et stramt engelsk kroppsnært snitt på dresser og jakker. Så da jeg fant tebajakken, var det som å komme hjem, eller som Olav t Hauge ville ha skrevet, det var som å ro og finne en våg jeg aldri hadde visst om.
På Manhattan, hvor jeg nå akkurat i dag skuer utover en tåkelagt central park, kan man få tebajakker av og til på the armoury i trebeca. Det er en unødvendig dyr butikk. Det er bedre å satse på London og Barcelona.
Man skal alltid spørre et plagg om hva det kan gjøre for meg. Føle meg stolt, velkledd, inkludert, foraktet osv. Tebajakken sier til meg at den er en god venn som gir meg et dekke av å ha jakke på meg, slik at jeg kan bruke den på finere restauranter, og at jeg også får varme, og lommer til mine gjenstander. Det kan tenkes at folk tiltaler meg på spansk, det gjør ingenting, og det kan ihvertfall tenkes at folk ikke vet hva jakketypen heter. Jeg pleier å si at det var nevøen av hertugen av Teba som ba sin skredder i London om å lage en lett jaktjakke. Det er sånn noenlunde riktig. Dette var vel på 20 tallet, og siden er ikke jakken endret. Det er et tiltalende faktum for meg, som nå har begynt å bli litt konservativ, særlig når det gjelder bekledning. Her på Manhattan er dette grusomt å se. Square toe shoes, folk som burde henvises til adekvat klinisk behandling.
Jeg leste et sted at man aldri burde avslutte en beretning med synspunktet jeg har om firkanttuppsko. Så da nevner jeg i fleng at vinteren snart er over og de lette vårdager er i sikte. De skal jeg tilbringe iført mine trench coats og hatter, for Manhattan er fantastisk på den måten at ingen glor på deg selv om du er kledt som i en film fra 40 tallet. Mange bærer hver dag sin stetson eller borsalino til jobben, og de stopper hver morgen på sin vanlige skopusserbutikk for å få pusset sine Shell cordovan blutchers fra Alden. Det rette uttrykket er forsåvidt polert. Hestelær skal jo ikke ha skokrem, men kun litt voks. Det er slike lærdommer man vokser på som menneske her i byen.
