Midtveis i livet

Som resident i usa hender det at man blir invitert på en country club, eller må ta en lunch på waldorf. Jeg er en enkel gutt fra landet som liker tweed, men av og til må man faktisk ta skikken som den er. I usa er blazer og slacks, dvs. pene bukser i ull eller lin og en enkelspent eller dobbeltspent sort eller mørkeblå jakke et akkurat passende signal om at du er en seriøs fyr som mener at demokrater er noen kommunistiske liberalere som vil ødelegge landet og selge det gratis til kineserne, bortsett fra at den handelen faktisk er gjort, dersom man ser på hvem som eier amerikansk statsgjeld.

Så jeg stakk innom Brooks brothers på madison og fikk meg en blazer, i sort. og koksgrå slacks.Uniformen til eldre og sleske gubber som sitter og drikker pjoltere, eller her borte, en slags ivyleaguemarkør, dvs. et signal om at du er lett uformell og har gått på harvard eller lignende. new england style. For de som er interessert i å finne ut hvor ralph laureen har rappet alt fra, er det bare å kjøpe boken - take the ivy, fra ca 1965, en fotobok fra campusene nord for new york. laget av en japansk fotograf.

En blazer er strengt tatt en sportsjakke, og stammer vissnok fra bekledningen til offiserene på det engelske kriksskipet hms blazer, en gang på 1860-tallet. Så har den levd sitt liv litt utenfor og litt innenfor motelivet, og fra min utsvevende studietid på 80-tallet husker jeg såvidt at de som hadde sin interesse for næringslivet, noen av de er i dag generaldirektører og andre sitter i fengsel, de gikk rundt i sorte og mørkeblå blazere, for å bli venner med folkene i libertas og blåsort tankesmie og hva de de nå het alle disse organisasjonene som skulle hjelpe til med at økonomistudenter ikke ble kommunister, men medlemmer av ulike frimurerlosjer. I usa heter f.eks. broderskapet til de som har studert økonomi ved harvard for skull and bones, og det er vel ikke tilfeldig at knappene på min blazer symboliserer jason og det gyldne skinn. usa er stappfullt av rare symboler og det er mye bedre å spise og drikke godt enn å begynne å interessere seg for hva symbolene på dollarsedlene står for. det finnes filmer om slikt.

Så nå er jeg den stolte eier av en sportsjakke som både kan være en del av et nokså formelt antrekk, eller akkurat det motsatte, med røde jeans og en t-skjorte under. man kan kalle blazeren for en amerikansk variant av den norske fleece-jakken, tilpasset øvre middelklasse.

Jeg har forresten ikke sagt noe til min kone om akkurat dette lett sjørøveraktige ved blazeren, hun tror jeg kjøpte en habitt tilpasset strenge anledninger hvor man må ha sorte oxford toe cap med lukket snøring, f.eks. ved statsbesøk eller statsbegravelser.

Min blazer er enkeltspent, og graden av gubbenhet er i norsk, men obs. ikke amerikansk målestokk , knyttet til om knappene er emaljerte eller om de er av messing, Messing blir regnet for maksimalt begubbet, gjerne på en dobbelspent, men det er faktisk nokså misvisende, for det er kroppsformen din som bestemmer om du passer en dobbelspent eller enkeltspent, men den diskusjonen skal vi la ligge til en annen gang.

Jeg har flere amerikanske habitter, men akkurat denne koksgrå, og altså strengt formelle slacksen jeg kjøpte til blazeren, var svært amerikansk. dvs. bukselivet går sånn ca midt på maven, noe som i europeisk målestokk er nokså uvanlig. Mens jeg i uminnelige tider har gått med en 36 inch jeans, blir livvidden plutselig 40 tommer når man måler midt på magen. den er ofte lett bulende når man har passert de 50, og kravet til en slik bukse, er at den bør henge godt på kroppen. En slik bukse er ikke trygt plassert på hoftebena, slik som et europeisk snitt tilsier.

Det betyr at man må bruker bukseseler til en slik bukse. De aller fleste skreddere anbefaler seler til bukser, ikke minst fordi dette både gjør at buksen henger pent på plass der den er beregnet å være og at det føles best og mest ubesværet. Seler kan også fungere bra på dresser med lavere snitt, men er altså helt nødvendig når man har livet sånn litt over navlehøyden. Akkurat som kammertonen har steget med en halv oktav siden 1700-tallet, har den vanlige bukselivhøyden siden 50-tallet, da den var på topp også i norge, sunket med mange tommer. i dag er rørleggersprekken en del av det ikoniske element knyttet til ungdomskulturen, og dersom man ikke passer seg, dvs. kjøper seler, kan en middelaldrende mann lett komme til å kle på seg en rørleggersprekk. det gjelder altså å passe seg for lave snitt rundt hoftene når man kjøper bukser og ikke lenger er 20 år.

Det er et stort filosofisk dilemma å avgjøre om knappene til seler skal plasseres på innsiden av buksen eller på utsiden av linningen. Jeg sverger til utsiden, siden dette er det mest behagelige. Dersom man er veldig snerpete av natur, og ikke i utide vil henlede oppmerksomheten mot bukselivets linning, er det selvsagt i orden å ha knappene til selene plassert på innsiden, slik at man kan lede oppmerksomheten opp mot de høyere sfærer, såsom hodet eller en passende hatt.

Skikkelige seler bør enten være av silke eller til vinterbruk, av boxcloth, som altså er ull som er stampet til et sterkt og ufleksibelt stoff. Flexen tar strikken på baksiden seg av, sammen med reguleringen via spenner på forsiden. En velkledd herremann, dvs en mann som f.eks. har på seg en sort dress, har kun slipsfarven og eventuelt et tørkle i brystlommen å bruke til visuell geriljakrigføring i selskapslivet. Dersom man så kaster seg ut i dansen og rumbaen og salsaen, kan det være greit å kaste jakken, og da kan det være fint å uttrykke sin indre personlighet ved farvede seler. En stille og gudfryktig kar har gjerne det norske flagget og et bilde av en kirke eller skiløper på selene, men jeg foretrekker sjørøverflagg og 50-talls pinup damer.

 Det er altså en sort country club blazer jeg har anskaffet meg. I usa er en sort blazer korrekt både i selskapslivet og i forretningslivet, mens man i london iført en slik habitt ikke slipper inn på klubber.

 Min kone var svært lettet da jeg kom hjem med enkeltspent blazer med emaljerte knapper på ermene i stedet for noen av messing. Det er vissnok jason og det gyldne skinn som er merkevaren til brooksbrothers.

Jeg måtte langt ut i vestfløyen for å finne en stol som passet farvene til disse selene. De er av engelsk fabrikat og laget i boxcloth.

Drinker i Soho

Jeg er veldig glad i tattesallrutede skjorter i egyptisk bomull laget av Barbour. De passer godt til tweeden min, og de plommerøde stripede, som ofte er parret med grønne og okeraktige nyanser, får min røde nese og mitt blussende ansikt til å fremtre på en nyansert og ansvarlig måte. Det er viktig å la en farve gå igjen, fra klesplagg til klesplagg, eventuelt også i forhold til hudtoner, som jeg har rikelig av.

Så var det en dag jeg skulle på konsert med marianne faithful nede i soho, og for å forlyste meg med alle inntrykkene der nede på forhånd, hadde jeg satt av god tid, slik at jeg også kunne stikke innom dean and luca og ta meg litt å spise, eller kveldseta som det heiter på nynorsk.

Så går jeg bortover prince street, og stikker innom barbourbutikken i 123 wooster street, som altså er en mindre gate. Godt for meg, og godt for butikken, hadde de denne gangen innstallert seg med en bar i butikken, som serverte klassiske og alderdommelige engelske drinker, helt gratis. Jeg fikk straks servet en gimlet, som frydet min gane, og ansporet meg til å se nærmere på klesplaggene her, som jo har en merkelig strategisk profil. Man trenger bare en barbourjakke, dvs. en av oiliskinn, og den bør helst se slitt ut, og den skal man ha resten av livet. Statusen er knyttet til at den er slitt, og reparert, og egentlig trenger revoksing, men det er bare for tullinger. Barbour er et merke som baserer seg på å kannibalisere seg selv, mens de lager artige versjoner av gamle motorsykkeljakker som selges til brats og andre småungdommer verden over. Det ligger litt agg i dette, for de kolleksjonene Barbour har som er innrettet mot tøysemarkedet, i skarp konkurranse med f.eks. Burberry, har et stramt snitt som er tilpasset unge menn og kvinner på ca 19 år, før både hofter og mage og skuldre er ferdig utviklet, sammen med hodet og den sunne dømmekraften. Dette snittet passer ikke meg, jeg liker classic cut, og synes det er all grunn til å sjikanere folk som ikke har vett nok til å drikke på seg en kalaskule.

Og så fikk jeg en sterk drink til, og da bestemte jeg meg for å kjøpe en tattersallrutete skjorte. enda en, i tillegg til de jeg har.

Moralen bør være at det er helt ok å shoppe når man har fått noen drinker innabords, og i mitt tilfelle så jeg kolleksjonene i et mye klarere og skarpere lys. Nemlig at dette først og fremst er en butikk beregnet på turister, helst den yngre garde, mens vi hardcore purister, som er skeptiske til alle klesplagg som er kommet fra barbour etter 1970, muligens må handle på nettet.

 Det er den innvendige randen av bombullspoplin i en spesielt slitesterk dobbelveving som jeg synes er veldig anvendelig. Jeg er en aktiv krabat, og sliter skjortene sterkt i nakken, og likeledes på innsiden av ermene. En arbeidsskjorte, som jo dette er, bør være konstruert for bevegelse og slitasje. Det er ikke mange andre skjorter av denne typen å få tak i. Prisen på en slik skjorte i usa er litt mindre enn i england, sikkert på grunn av at lønningene for universitetsanasatte i new york er lavere enn i oxford. Denne skjortetypen er ikonisk i forhold til hvordan folk som lytter til bach og skriver avhandlinger, bør se ut. Det er forsåvidt greit nok å være en landsens dyrlege, men dette er jo en uniform for folk som driver med film eller skriver bøker.

Å lage en tagg med barbourmerke, festet med tråder i skjortematschende farver klarer de, men de klarer ikke å lage snippeinnlegg merket med barbour, dvs. de du trer inn på baksiden av snippene når du sender skjorten til vask. Det spiller forsåvidt ingen rolle vaskemessing, siden den som stiver skjorten likevel må ta frem strykejernet, men ut fra en markedsmessig vurdering, burde man bruke anledningen til å kommunisere med markedet. Det kunne f.eks. stått noe slikt som, du er aldri alene med din barbour.

Lestene

I mange år famlet jeg i blinde i min jakt etter sko som er gode å ha på seg. Jeg prøver å være så forfengelig som det er mulig å være med min personlighet, og det er ikke lett, men det avgjørende er faktisk at skoen passer. Det har opp gjennom årene ført til kjøp av sko som ikke har passet mine føtter. Jeg finner heller ingen stor glede i å prøve sko i butikken, og det fører selvsagt til en del feilvurderinger.

Derfor skal jeg i dag fortelle om  det avgjørende øyeblikk da det gikk opp for meg at for fritidssko er det lest 4444 fra Trickers som gjelder, og for pensko er det lest 4537 fra Trickers, i fitting 5, som altså betyr vanlig bredde, det som heter fitting E hos Crockett and jones.

For menn flest er det nokså smart å finne ut hva slags lester, dvs. det stykket med tre som skoen er bygget på, som passer føttene. Vi snakker altså om sko som er produsert på gamlemåten, delvis håndsydd i f.eks. Northampthon i England eller upstate New England for Alden sitt vedkommende, her borte i USA. Alden er nok forøvrig den eneste skikkelige skoprodusenten i USA, mens man for britiske sko kan meske seg med Church, Crockett / Jones (som forøvrig akkurat nå er på salg på Barneys), Trickers, Loake, Barker, Edward Green etc.

Hva slags type sko man liker, og hva slags lærtyper man har en forkjærlighet for, og også om lestene er smale og elegante, som f.eks. C &J, eller mer robuste, som hos Trickers, er en smakssak. Poenget er at lesten må passe dine egne føtter, enter man har brede eller smale, høye vrister eller lave. Noen lester er romslige, og gir god plass til knoker som har kommet litt ut i skjevstilling, mens andre er tilpasset sko som må tas på med skje, og dobbelt skohorn.

Når man har funnet ut hva slags merke man kan kjøpe, og type lest, og vidde, hvor E som oftest er standardvidden, og så eksakt størrelse, som betyr at man må huske på at en UK 8 er en US 9, kan man så shoppe sko over nettet, f.eks. når det er salg i engelske nettbutikker. Jeg anbefaler gjerne www.shoehealer.no.

I USA er det Alden som gjelder, både for shell cordovan-friker, og for de som liker vanlig garvet lær. Alden har mange lester, og man bør bruke tid i f.eks. deres butikk ved Brooksbrothers på Madison 44 for å finne sin egen lest. Så kan man bestille på nettet en annen gang. Det finnes også en del produsenter som har fabrikkutsalg på www.ebay.uk. , f.eks. retricker, dvs. tricker. Her kan man få sko til halv pris året rundt. Bortsett fra at man ikke kan få kjøpt dem i Norge, med mulig unntak for Gunnar Øie i Bogstadveien, som pleier å ha noen få Trickers stående, for å vise hvordan man skal overprise sko.

Selv om de aller fleste sikkert vet det, er det grunn til å minne om at føttene hovner opp og blir litt større utpå dagen. Man kjøper altså ikke sko på formiddag, men helst utpå ettermiddagen.

Så skal jeg spole tilbake, og fortelle om da jeg for første gang fikk satt føttene opp i et par Trickers Henry, pull on boot, med commando sole, med andre ord en vintersko som er tilpasset regn og søle og sno og slaps. Det var en god opplevelse, og jeg kjøpte dem straks, og jeg skjønte at jeg var kommet hjem. En rask og en lang førstegangs gåtur etterlot ikke noen såre føtter eller opphovnet hud. Alt passet, og jeg skjønte at det er slik det er med lester. Når man er i mål, tenker man ikke noe mer på dem, eller passformen, men man kan dra videre ut i den store forbrukerjungelen og finne de prangende skoene i strutselær, eller de speilblanke i patentlær, eller de formsydde i italiensk stil, vel vitende om at man har eliminert en del av den kjedelige prosessen med å kjøpe noe,nemlig prøvelsen ved å prøve seg frem.

Det er forøvrig lett å bli forvirret når det er snakk om lester, En Trickers 4444 lest er jo svært romselig, og selvsagt tilpasset tykkere strømper for vinterbruk. I tillegg er den bred, og rent visuelt virker det nokså naturstridig at den kan passe dine føtter samtidig som en annen og langt slankere lest kan passe dine føtter til pensko , f.eks. Trickers 4537. Men slik er det altså.

Det er grunn til å minne om at selv om man innenfor de fleste skomerker av et visst format, vil finne store forskjeller på lestene, tilpasset ulike kundegrupper, vil det ofte være slik at et merke går for å ha lange og slanke og elegante lester, mens en annen skoprodusent dyrker sitt rustikke og landlige opphav. Slik som Crocket and Jones, med sine slanke lester, og Trickers, med sine brede country brouges-sko.

Som man ser, er dette boots som er laget av Crocket& Jones. De er vanlig E-fitting, men nokså slanke i sitt visuelle uttrykk, sammenlignet med mine Trickers Henry Brogue boots. Disse skoene selges i USA av Brooksbrothers, i deres Peal Collection, som er produsert i England. Skinntypen er shell cordovan, eller naturgarvet hestelær. Kulten rundt shell cordovan kan sammenlignes med kulten rundt trickers broogues. Sært, men viktig for de som er angrepet av sykdommen. Shell cordovansko forbindes tradisjonelt med Alden. Lærtypen utmerker seg med å være holdbar, dvs. skoene blir bare penere og penere med årene, etterhvert som patinaen utvikler seg. De skal ikke pusses med skokrem, men kun med fille eller hestehårsbørste og litt voks. Læret lever sitt eget liv, og forandrer også farve med årene.