Midtveis i livet

Som resident i usa hender det at man blir invitert på en country club, eller må ta en lunch på waldorf. Jeg er en enkel gutt fra landet som liker tweed, men av og til må man faktisk ta skikken som den er. I usa er blazer og slacks, dvs. pene bukser i ull eller lin og en enkelspent eller dobbeltspent sort eller mørkeblå jakke et akkurat passende signal om at du er en seriøs fyr som mener at demokrater er noen kommunistiske liberalere som vil ødelegge landet og selge det gratis til kineserne, bortsett fra at den handelen faktisk er gjort, dersom man ser på hvem som eier amerikansk statsgjeld.

Så jeg stakk innom Brooks brothers på madison og fikk meg en blazer, i sort. og koksgrå slacks.Uniformen til eldre og sleske gubber som sitter og drikker pjoltere, eller her borte, en slags ivyleaguemarkør, dvs. et signal om at du er lett uformell og har gått på harvard eller lignende. new england style. For de som er interessert i å finne ut hvor ralph laureen har rappet alt fra, er det bare å kjøpe boken - take the ivy, fra ca 1965, en fotobok fra campusene nord for new york. laget av en japansk fotograf.

En blazer er strengt tatt en sportsjakke, og stammer vissnok fra bekledningen til offiserene på det engelske kriksskipet hms blazer, en gang på 1860-tallet. Så har den levd sitt liv litt utenfor og litt innenfor motelivet, og fra min utsvevende studietid på 80-tallet husker jeg såvidt at de som hadde sin interesse for næringslivet, noen av de er i dag generaldirektører og andre sitter i fengsel, de gikk rundt i sorte og mørkeblå blazere, for å bli venner med folkene i libertas og blåsort tankesmie og hva de de nå het alle disse organisasjonene som skulle hjelpe til med at økonomistudenter ikke ble kommunister, men medlemmer av ulike frimurerlosjer. I usa heter f.eks. broderskapet til de som har studert økonomi ved harvard for skull and bones, og det er vel ikke tilfeldig at knappene på min blazer symboliserer jason og det gyldne skinn. usa er stappfullt av rare symboler og det er mye bedre å spise og drikke godt enn å begynne å interessere seg for hva symbolene på dollarsedlene står for. det finnes filmer om slikt.

Så nå er jeg den stolte eier av en sportsjakke som både kan være en del av et nokså formelt antrekk, eller akkurat det motsatte, med røde jeans og en t-skjorte under. man kan kalle blazeren for en amerikansk variant av den norske fleece-jakken, tilpasset øvre middelklasse.

Jeg har forresten ikke sagt noe til min kone om akkurat dette lett sjørøveraktige ved blazeren, hun tror jeg kjøpte en habitt tilpasset strenge anledninger hvor man må ha sorte oxford toe cap med lukket snøring, f.eks. ved statsbesøk eller statsbegravelser.

Min blazer er enkeltspent, og graden av gubbenhet er i norsk, men obs. ikke amerikansk målestokk , knyttet til om knappene er emaljerte eller om de er av messing, Messing blir regnet for maksimalt begubbet, gjerne på en dobbelspent, men det er faktisk nokså misvisende, for det er kroppsformen din som bestemmer om du passer en dobbelspent eller enkeltspent, men den diskusjonen skal vi la ligge til en annen gang.

Jeg har flere amerikanske habitter, men akkurat denne koksgrå, og altså strengt formelle slacksen jeg kjøpte til blazeren, var svært amerikansk. dvs. bukselivet går sånn ca midt på maven, noe som i europeisk målestokk er nokså uvanlig. Mens jeg i uminnelige tider har gått med en 36 inch jeans, blir livvidden plutselig 40 tommer når man måler midt på magen. den er ofte lett bulende når man har passert de 50, og kravet til en slik bukse, er at den bør henge godt på kroppen. En slik bukse er ikke trygt plassert på hoftebena, slik som et europeisk snitt tilsier.

Det betyr at man må bruker bukseseler til en slik bukse. De aller fleste skreddere anbefaler seler til bukser, ikke minst fordi dette både gjør at buksen henger pent på plass der den er beregnet å være og at det føles best og mest ubesværet. Seler kan også fungere bra på dresser med lavere snitt, men er altså helt nødvendig når man har livet sånn litt over navlehøyden. Akkurat som kammertonen har steget med en halv oktav siden 1700-tallet, har den vanlige bukselivhøyden siden 50-tallet, da den var på topp også i norge, sunket med mange tommer. i dag er rørleggersprekken en del av det ikoniske element knyttet til ungdomskulturen, og dersom man ikke passer seg, dvs. kjøper seler, kan en middelaldrende mann lett komme til å kle på seg en rørleggersprekk. det gjelder altså å passe seg for lave snitt rundt hoftene når man kjøper bukser og ikke lenger er 20 år.

Det er et stort filosofisk dilemma å avgjøre om knappene til seler skal plasseres på innsiden av buksen eller på utsiden av linningen. Jeg sverger til utsiden, siden dette er det mest behagelige. Dersom man er veldig snerpete av natur, og ikke i utide vil henlede oppmerksomheten mot bukselivets linning, er det selvsagt i orden å ha knappene til selene plassert på innsiden, slik at man kan lede oppmerksomheten opp mot de høyere sfærer, såsom hodet eller en passende hatt.

Skikkelige seler bør enten være av silke eller til vinterbruk, av boxcloth, som altså er ull som er stampet til et sterkt og ufleksibelt stoff. Flexen tar strikken på baksiden seg av, sammen med reguleringen via spenner på forsiden. En velkledd herremann, dvs en mann som f.eks. har på seg en sort dress, har kun slipsfarven og eventuelt et tørkle i brystlommen å bruke til visuell geriljakrigføring i selskapslivet. Dersom man så kaster seg ut i dansen og rumbaen og salsaen, kan det være greit å kaste jakken, og da kan det være fint å uttrykke sin indre personlighet ved farvede seler. En stille og gudfryktig kar har gjerne det norske flagget og et bilde av en kirke eller skiløper på selene, men jeg foretrekker sjørøverflagg og 50-talls pinup damer.

 Det er altså en sort country club blazer jeg har anskaffet meg. I usa er en sort blazer korrekt både i selskapslivet og i forretningslivet, mens man i london iført en slik habitt ikke slipper inn på klubber.

 Min kone var svært lettet da jeg kom hjem med enkeltspent blazer med emaljerte knapper på ermene i stedet for noen av messing. Det er vissnok jason og det gyldne skinn som er merkevaren til brooksbrothers.

Jeg måtte langt ut i vestfløyen for å finne en stol som passet farvene til disse selene. De er av engelsk fabrikat og laget i boxcloth.

Drinker i Soho

Jeg er veldig glad i tattesallrutede skjorter i egyptisk bomull laget av Barbour. De passer godt til tweeden min, og de plommerøde stripede, som ofte er parret med grønne og okeraktige nyanser, får min røde nese og mitt blussende ansikt til å fremtre på en nyansert og ansvarlig måte. Det er viktig å la en farve gå igjen, fra klesplagg til klesplagg, eventuelt også i forhold til hudtoner, som jeg har rikelig av.

Så var det en dag jeg skulle på konsert med marianne faithful nede i soho, og for å forlyste meg med alle inntrykkene der nede på forhånd, hadde jeg satt av god tid, slik at jeg også kunne stikke innom dean and luca og ta meg litt å spise, eller kveldseta som det heiter på nynorsk.

Så går jeg bortover prince street, og stikker innom barbourbutikken i 123 wooster street, som altså er en mindre gate. Godt for meg, og godt for butikken, hadde de denne gangen innstallert seg med en bar i butikken, som serverte klassiske og alderdommelige engelske drinker, helt gratis. Jeg fikk straks servet en gimlet, som frydet min gane, og ansporet meg til å se nærmere på klesplaggene her, som jo har en merkelig strategisk profil. Man trenger bare en barbourjakke, dvs. en av oiliskinn, og den bør helst se slitt ut, og den skal man ha resten av livet. Statusen er knyttet til at den er slitt, og reparert, og egentlig trenger revoksing, men det er bare for tullinger. Barbour er et merke som baserer seg på å kannibalisere seg selv, mens de lager artige versjoner av gamle motorsykkeljakker som selges til brats og andre småungdommer verden over. Det ligger litt agg i dette, for de kolleksjonene Barbour har som er innrettet mot tøysemarkedet, i skarp konkurranse med f.eks. Burberry, har et stramt snitt som er tilpasset unge menn og kvinner på ca 19 år, før både hofter og mage og skuldre er ferdig utviklet, sammen med hodet og den sunne dømmekraften. Dette snittet passer ikke meg, jeg liker classic cut, og synes det er all grunn til å sjikanere folk som ikke har vett nok til å drikke på seg en kalaskule.

Og så fikk jeg en sterk drink til, og da bestemte jeg meg for å kjøpe en tattersallrutete skjorte. enda en, i tillegg til de jeg har.

Moralen bør være at det er helt ok å shoppe når man har fått noen drinker innabords, og i mitt tilfelle så jeg kolleksjonene i et mye klarere og skarpere lys. Nemlig at dette først og fremst er en butikk beregnet på turister, helst den yngre garde, mens vi hardcore purister, som er skeptiske til alle klesplagg som er kommet fra barbour etter 1970, muligens må handle på nettet.

 Det er den innvendige randen av bombullspoplin i en spesielt slitesterk dobbelveving som jeg synes er veldig anvendelig. Jeg er en aktiv krabat, og sliter skjortene sterkt i nakken, og likeledes på innsiden av ermene. En arbeidsskjorte, som jo dette er, bør være konstruert for bevegelse og slitasje. Det er ikke mange andre skjorter av denne typen å få tak i. Prisen på en slik skjorte i usa er litt mindre enn i england, sikkert på grunn av at lønningene for universitetsanasatte i new york er lavere enn i oxford. Denne skjortetypen er ikonisk i forhold til hvordan folk som lytter til bach og skriver avhandlinger, bør se ut. Det er forsåvidt greit nok å være en landsens dyrlege, men dette er jo en uniform for folk som driver med film eller skriver bøker.

Å lage en tagg med barbourmerke, festet med tråder i skjortematschende farver klarer de, men de klarer ikke å lage snippeinnlegg merket med barbour, dvs. de du trer inn på baksiden av snippene når du sender skjorten til vask. Det spiller forsåvidt ingen rolle vaskemessing, siden den som stiver skjorten likevel må ta frem strykejernet, men ut fra en markedsmessig vurdering, burde man bruke anledningen til å kommunisere med markedet. Det kunne f.eks. stått noe slikt som, du er aldri alene med din barbour.

Lestene

I mange år famlet jeg i blinde i min jakt etter sko som er gode å ha på seg. Jeg prøver å være så forfengelig som det er mulig å være med min personlighet, og det er ikke lett, men det avgjørende er faktisk at skoen passer. Det har opp gjennom årene ført til kjøp av sko som ikke har passet mine føtter. Jeg finner heller ingen stor glede i å prøve sko i butikken, og det fører selvsagt til en del feilvurderinger.

Derfor skal jeg i dag fortelle om  det avgjørende øyeblikk da det gikk opp for meg at for fritidssko er det lest 4444 fra Trickers som gjelder, og for pensko er det lest 4537 fra Trickers, i fitting 5, som altså betyr vanlig bredde, det som heter fitting E hos Crockett and jones.

For menn flest er det nokså smart å finne ut hva slags lester, dvs. det stykket med tre som skoen er bygget på, som passer føttene. Vi snakker altså om sko som er produsert på gamlemåten, delvis håndsydd i f.eks. Northampthon i England eller upstate New England for Alden sitt vedkommende, her borte i USA. Alden er nok forøvrig den eneste skikkelige skoprodusenten i USA, mens man for britiske sko kan meske seg med Church, Crockett / Jones (som forøvrig akkurat nå er på salg på Barneys), Trickers, Loake, Barker, Edward Green etc.

Hva slags type sko man liker, og hva slags lærtyper man har en forkjærlighet for, og også om lestene er smale og elegante, som f.eks. C &J, eller mer robuste, som hos Trickers, er en smakssak. Poenget er at lesten må passe dine egne føtter, enter man har brede eller smale, høye vrister eller lave. Noen lester er romslige, og gir god plass til knoker som har kommet litt ut i skjevstilling, mens andre er tilpasset sko som må tas på med skje, og dobbelt skohorn.

Når man har funnet ut hva slags merke man kan kjøpe, og type lest, og vidde, hvor E som oftest er standardvidden, og så eksakt størrelse, som betyr at man må huske på at en UK 8 er en US 9, kan man så shoppe sko over nettet, f.eks. når det er salg i engelske nettbutikker. Jeg anbefaler gjerne www.shoehealer.no.

I USA er det Alden som gjelder, både for shell cordovan-friker, og for de som liker vanlig garvet lær. Alden har mange lester, og man bør bruke tid i f.eks. deres butikk ved Brooksbrothers på Madison 44 for å finne sin egen lest. Så kan man bestille på nettet en annen gang. Det finnes også en del produsenter som har fabrikkutsalg på www.ebay.uk. , f.eks. retricker, dvs. tricker. Her kan man få sko til halv pris året rundt. Bortsett fra at man ikke kan få kjøpt dem i Norge, med mulig unntak for Gunnar Øie i Bogstadveien, som pleier å ha noen få Trickers stående, for å vise hvordan man skal overprise sko.

Selv om de aller fleste sikkert vet det, er det grunn til å minne om at føttene hovner opp og blir litt større utpå dagen. Man kjøper altså ikke sko på formiddag, men helst utpå ettermiddagen.

Så skal jeg spole tilbake, og fortelle om da jeg for første gang fikk satt føttene opp i et par Trickers Henry, pull on boot, med commando sole, med andre ord en vintersko som er tilpasset regn og søle og sno og slaps. Det var en god opplevelse, og jeg kjøpte dem straks, og jeg skjønte at jeg var kommet hjem. En rask og en lang førstegangs gåtur etterlot ikke noen såre føtter eller opphovnet hud. Alt passet, og jeg skjønte at det er slik det er med lester. Når man er i mål, tenker man ikke noe mer på dem, eller passformen, men man kan dra videre ut i den store forbrukerjungelen og finne de prangende skoene i strutselær, eller de speilblanke i patentlær, eller de formsydde i italiensk stil, vel vitende om at man har eliminert en del av den kjedelige prosessen med å kjøpe noe,nemlig prøvelsen ved å prøve seg frem.

Det er forøvrig lett å bli forvirret når det er snakk om lester, En Trickers 4444 lest er jo svært romselig, og selvsagt tilpasset tykkere strømper for vinterbruk. I tillegg er den bred, og rent visuelt virker det nokså naturstridig at den kan passe dine føtter samtidig som en annen og langt slankere lest kan passe dine føtter til pensko , f.eks. Trickers 4537. Men slik er det altså.

Det er grunn til å minne om at selv om man innenfor de fleste skomerker av et visst format, vil finne store forskjeller på lestene, tilpasset ulike kundegrupper, vil det ofte være slik at et merke går for å ha lange og slanke og elegante lester, mens en annen skoprodusent dyrker sitt rustikke og landlige opphav. Slik som Crocket and Jones, med sine slanke lester, og Trickers, med sine brede country brouges-sko.

Som man ser, er dette boots som er laget av Crocket& Jones. De er vanlig E-fitting, men nokså slanke i sitt visuelle uttrykk, sammenlignet med mine Trickers Henry Brogue boots. Disse skoene selges i USA av Brooksbrothers, i deres Peal Collection, som er produsert i England. Skinntypen er shell cordovan, eller naturgarvet hestelær. Kulten rundt shell cordovan kan sammenlignes med kulten rundt trickers broogues. Sært, men viktig for de som er angrepet av sykdommen. Shell cordovansko forbindes tradisjonelt med Alden. Lærtypen utmerker seg med å være holdbar, dvs. skoene blir bare penere og penere med årene, etterhvert som patinaen utvikler seg. De skal ikke pusses med skokrem, men kun med fille eller hestehårsbørste og litt voks. Læret lever sitt eget liv, og forandrer også farve med årene.

Min reisepute

Når man har gjennomført en reise, har man alltid noe å fortelle, og i dag skal jeg fortelle om min reisepute, som følger med meg som en trofast venn på økonomiklasse på fly, hvor putene ofte ikke er så myke som på business-class. Reiseputen min kan fortelle om så mangt, men dens overflate av egyptisk bomull, er lukket med syv segl, og det er bra, for inni finner man den mykeste dun, og som om ikke det var nok, kan man også lukke den igjen med en glidelås, og dermed har man det mykeste futteral man kan tenke seg til sin datamaskin.

En reisepute er en helt nødvendig artikkel når man er ute og reiser. Jeg kan selvsagt forstå ønsket enkelte har om å komme i nærkontakt med puter andre har åndet inn i (f.eks. dersom man har problemer med kontakt med mennesker), men i mitt tilfelle har jeg intet ønske om å bruke en pute som andre har brukt. Akkurat som jeg ikke låner ut min private hodepute til andre.

Mange vil vel innvende at mine bastante synspunkter på reiseputens nødvendighet kan virke litt overilet. Er det ikke slik at når slag eller kriger skal vinnes, kaller man inn soldater som kun er 18 år, og dermed er villig til å drepe andre i et hvilket som helst navn, fordi de er lettpåvirkelige? Det er vel ingen som tror at man syr puter under armene, eller ermene eventuelt, på soldater? Og da vitner det vel vel om en slapp og giddesløs holdning å foretrekke myk dun fremfor en bajonett i nakkevirvlene? Til dette vil jeg innvende at selvsagt kan man ikke begynne å dele ut reiseputer til hvem som helst. De fleste bør, dersom de er ute og reiser nattestid, avfinne seg med å sovne i sitt ansikts sved, og våkne med stiv nakke. På den annen side deles reiseputer ut i fleng på business-klasse. Når vi sover, er vi alle like, men noen er likere, og det har jeg tatt et grep om.

Siden jeg er tidlig i min utvikling mot en moden forståelse av stil og herremote, gjør jeg ofte store feil når det gjelder å kombinere farver. Brun genser og sort bukse, der har du meg i et nøtteskall. Men nettopp derfor vil min kamp mot min indre slubbert en eller annen gang være kronet med seier. For jeg vet at kjødet er skrøpelig, som vi sier på mine hjemtrakter.

Derfor har jeg selvsagt kjøpt inn pyjamas i samme mønster, og samme merke (den svenske senge- og sengetøysprodusenten Hästens). Jeg vil ikke ha det på meg at jeg sover offentlig med dissonante farvevalg. Min kone er hele tiden etter meg når jeg insisterer på å gå på et kveldsfly eller et kveldstog kun iført pyamas, med en frakk over. Derfor bruker jeg ofte en sort overtrekksbukse over, en slik en man bruker når man spaserer veldig fort, er det jogging det heter mon tro? På den måten kan jeg med en solid høstfrakk, gjerne en trench-coat med høstfôr, f.eks. min mørkeblå fra Daks, lure min kone. Når hun er sovnet, tar jeg av frakken og lar Ole Lukkeøye sørge for meg, mens jeg ligger og småsnorker på min egen reisepute, iført passende pyjamas, med mitt eget reisepledd. Men det er en annen historie.

 puten tar en 13 tommer, men man reiser lettere med en 11 tommers mac, ca en kilo. puten veier nesten ingenting

Pyjamas i samme mønster understreker at den reisende liker blå ruter, som i en elegant dobbelveving fås i tre forskjellige nyanser. Man bør alltid ha pyjamas på når man er ute og reiser, for å unngå å få flekker og skrukker på en sommerlig lindress. Vinterstid, med tweed-dress, trenger man ingen pyjamas, for det eneste stedet man kan sove iført en slik dress, er utendørs, og der får man muligens ikke sove likevel.

Kabin-kofferten

Man kan tenke seg at ikke noe er så britisk som en Gladstone-veske i skinn. Det er vel det vi kaller for dyrlege- eller finansminister-veske i Norge (opprinnelig laget til Gladstone i England, han statsministeren du vet). Den passer fint som kabin-veske dersom man ikke skal så langt, eller har så mye å holde styr på. Jeg har de siste årene sverget til en litt for stor ryggsekk som hylle-bagasje, og gitt stor sett f i at dette er med på å redusere min fremtoning til en nordmann på tur. Som reisende har jeg manglet verdighet, og har kommet slengende med mine taxfree-poser, og en stappet 35 liters ryggsekk. Sikkert et skremmende syn, med en norsk fleece-jakke som uniform.

Jeg satte meg ned en dag og filosoferte over om jeg kunne forbedre meg på dette punktet, dvs. kabin-kofferten. Burde jeg gå for noe klassisk i tweed eller lær, noe veldig lett i kevlar, eller noe veldig solid i aluminium og magnesium? Skulle det være en ryggsekk i canvas, kantet med lær, eller en sauegjeterveske fra Alsace? Skulle jeg høre på min kone og kjøpe en gjenstand fra Mandarina Duck (hun er så glad i det merket). Hva slags inntrykk ønsket jeg å gjøre på de andre reisende? Hadde jeg gjort meg noen tanker om slikt?

Slik gikk det til at jeg måtte kartlegge mine preferanser og behov for denne reiseeffekten, som nå alltid følger meg fra fly til fly.

Valget falt tilslutt på en aluminiums/magnesium-koffert fra det kjente tyske merket Rimowa. Det har i visse kretser en ikonisk status, men det viktigste for meg var at denne kofferten talte til meg og traff meg på følgende punkter: Den er vanntett (innholdet forsegles via gummipakning langs kanten), og den tåler mye juling. Den er konstruert for å vare et helt liv, og man kan få den reparert dersom noe går galt. Den er lett å rulle, og håndtaket er langt nok i utstrukket tilstand til at man kan gå med den lett og uanstrengt.

En prat med en hyggelig koffert-selger i Dortmund i Tyskland avslørte at man bør gå for kabin-modellen med to hjul, og ikke den med fire hjul. Grunnen til dette er at fire hjul krever mer feste, og spiser med de samme utvendige mål ca 5 liter plass. Modellen min er altså en 35 liters sak, IATA-godkjent på målene, dvs. kun 200 mm i tykkelse. Man kan som oftest slippe unna med 250 mm, men det er ikke en selvfølge på alle flyselskaper.

Grunnen til at jeg valgte en hard-cace var at jeg alltid drasser rundt på en del fotoutstyr, en ekstra harddisk eler to, og to datamaskiner. Sammen med et rikt utvalg av koblinger, og ladere, og ipoder og iphoner og bærebare høyttalere etc. Tilsammen en passelig dose metall og elektronikk som ikke tåler slag eller press eller fukt.  hard-case gjør det også mulig å sjekke inn kofferten dersom dette av en eller annen grunn måtte være nødvendig, f.eks. på mine ekspedisjoner oppover Canadas arktiske områder.

Modellen jeg valgte har artikkelnummer 92952, heter Topas og har målene 40 x 55 x 20 cm. Vekten er ca 3,5 kg. Den har kodelås, TSA-lås og innebygget veskehenger (en liten utfellbar sak som gjør at du kan henge på en ekstra veske). Den er ikke så sikker som hotellets safe, men nokså mye sikrere enn en vanlig koffert, som jo lett åpnes med kniv i glidelåsen. Med en liten wire-lås til å låse den fast til noe, er man godt utstyrt når turen går til mombasa eller kinshasa. Selv om alle flyselskaper har vektbegrensninger på cabin-bagasje, er denne kofferten konstruert for å tåle opptil 70 kg innhold. Greit for meg, som fort laster den inn med 20 kg. De fleste flyselskaper er jo kjipe med koffert-vekten, men jeg har aldri opplevd at de noengang har veiet min kabin-bagasje. (Hvis man skal reise lett, f.eks. på en weekend til London, anbefales at man reiser i sin Barbour-jakke. Min modell heter Border, og har store innvendige lommer som kan tas ut, og da kan man fylle helle forsiden av jakken innvendig med bagasje. Man ser ut som en idiot, men reiser lett.)

Innvendig er Topasen smart konstruert med skilleavdelinger som det går an å feste og komprimere innhold med via borrelåser. Det betyr at de 35 literne innhold kan utnyttes effektivt, og vil kunne holde for en weekend, dersom man lemper unna litt metall.

Om jeg føler meg som en sviker i forhold til de edle britiske reiseveskene i tweed kantet med lær? Svaret er nei, for som vestlending er jeg vant til regn og snø og sludd og dersom man nå har vært ute for en regnværsdag før, er det godt å vite at iallefall cabinkofferten tåler litt vær.

Det anbefales ikke at man kjøper rimowa topas som innsjekket bagasje, dvs. de store koffertene. De ser bra ut, og er solide, med unntak av at de ikke er konstruert for den harde punkt-belastningen innsjekket bagasje får på rullebåndet. Det betyr at slike kofferter får solide bulker, og liker man det, er det greit. Hvis ikke, bør heller gå for soft-cases i lette kunststoffer.

Skotre

Her er jeg tilbake, med siste motenytt ang. klassisk herremote fra Manhattan. Jeg har nettopp startet mitt nye liv her borte, og siden mine dager er lange, betyr det også at jeg skal spasere hastig rundt i gatene, ikke bare iført min nye uniform hawaiskjorte og shorts, men også innimellom penklær og skikkelige sko. Da snakker vi selvsagt om engelske randsydde, og mitt ennå eneste par pensko, siden containeren med flyttelasset først ankommer om en måneds tid. Men jeg rakk akkurat å kaste i kofferten et par nyinnkjøpte Chrocket & Jones-sko, type oxford, med gummisåler. Faktisk hadde jeg en lengre samtale med innehaveren av butikken i Jermyn Street (omtrent vegg i vegg med den sagnomsuste Trickers-butikken). Temaet var selvsagt om jeg, som det utemennesket jeg pleier å omtale meg som, bør satse på slike såler i stedet for lærsåler. Hans svar var bekreftende. Blir man kjørt på kontoret i bil med egen sjåfør, er det helt greit å satse på lærsåler, men siden samfunnsutviklingen har vært ond på dette området, og fratatt store deler av øvre middelklassen anledningen til å ha egen privatsjåfør, er det gode grunner til å satse på pensko med gummisåle, eller som det heter i dette kvalitets-segmentet, danite-såler.

Jeg skal utførlig anmelde og beskrive dette nye paret senere, og gi rapport om dette er en skotype som passer for New York. Men siden regnskyllene kan være voldsomme på denne tiden, tror jeg at jeg har hele kvalitets-sko-norge med meg når jeg påstår at danite-sålen er grei å ty til. Dette var dagens innledning, for temaet i dag er noe helt annet, men nokså beslektet. I dag beskriver jeg mitt nye par skohorn, i cedar, innkjøpt for en halvtime siden hos Brooks Brothers på Madison Avenue 44th . Der ligger ur-butikken, og den liker jeg best.

Jeg er nå kommet inn i rådgiver-fasen av mitt liv, og øser gjerne av min erfaring om livet, og klær, og sko, og skohorn. Mitt råd er at til randsydde sko med bindsåle av lær, altså sko som med godt stell kan ha en levetid på 20 år, så kjøper man skotre. Av to grunner. For det første for å sørge for å holde på formen. Uten skohorn tipper skotippen lett litt opp, og man begynner å ligne på Robin Hood og slike, som på 1300-tallet ga slike sko et ansikt. Jeg sier ikke at det er noe galt med slike robin-hood-sko, jeg bare nevner at slike sko slett ikke passer alle. De passer ikke meg.

Den andre grunnen til å ha skotre er at cedaren både tilfører litt vellukt og at treet absorberer fuktighet. Det er de færreste som er utstyrt med den nådegaven at de aldri svetter på føttene.

Jeg skal ved en senere anledning komme tilbake med en vurdering av om den andre skotre-modellen til Brooks-Brothers, den uten messingknapp, er bedre eller verre. Dagens innkjøpte modell, til ca 40 dollar, synes jeg er et kupp. Skotre er investeringer som går i arv fra generasjon til generasjon, og det er vanskelig å forestille seg noen som klarer å slite ut skotre, men dersom man er av den iherdige typen, er det jo godt å vite at man kan pusse messingen, sånn hvert tiende år, dersom dette skulle være aktuelt.

Som tre-ekspert ble jeg forresten litt forvirret, for i USA omtaler man gjerne Thuja som western -red -cedar (f.eks. Thuja plicata, som på vestlandet oppfører seg pent som skogstre, men som kanskje tar vel mye av som parktre. Vekstraten kan jo være opp til en meter i året, men det får jeg heller drøfte i hagebloggen min, for sjangerblanding bør man jo holde seg for god for). Er disse skotre-typene laget av libanesisk cedar eller eventuelt atlas-cedar eller cedar fra himalaya? Jeg bare reiser spørsmålet, for alle vet jo at innholdet av de stoffene som dreper bakterier og som sørger for vellukt fra treet, jo er forskjellig fra art til art. Jeg bare nevner at stoffet thujon, som jo er en av bestanddelene i absinth, slett ikke bare har positive virkninger.

Så var det dagens råd om herremote. Det er at det er lov å bryte alle regler for bekledning dersom man har rygg til å bære alle de fornærmende og inkompetente rådene man får fra folk som tror blindt på andres råd. På manhattan, i 40 grader, og med tropiske regnskyll som sørger for at man blir gjennomvåt de gangene man ikke er gjennomvåt av svette, er det nemlig helt greit å farte rundt i shorts og t-skjorte. Så får man kle seg litt bedre når været blir litt mer forsonlig.

Min kamp er kronet med seier!

Jeg har vært fortvilet fordi jeg har sovnet på sofaen i dress. Jeg har fått påpakning for å kaste klær på gulvet. Det har skjedd verre ting også, som knapt nok egner seg innenfor familiens luner. Men langsomt og umerkelig har min klesstil endret karakter. Mens jeg i vinter og vår var en famlende kopi av britisk herremote i mine bedre øyeblikk, og en latterlig figur i andre sammenhenger, har jeg nå stått frem som den verdenmannen jeg er. Verdensmannen i meg har kommet frem, og hilst på meg og sagt at vi nå skal gå videre. Jeg er beredt!

Det var jobben som stadtsflanør på upper west, avd. sutton place, som var ledig, og jeg tok den, uten betenkningstid. Manhatten er ikke bare flanering, og jeg tenkte som så at vel kan det være slitsomt å flanere i en slik millionby, men innimellom kan jeg stikke på sommersalget på Brooksbrothers på Madison, og finjustere hva slags bekledning som passer den evige vandringen mellom 16 grader innendørs aircond og de 32 gradene utendørs. Tweeden vil nok bli hengende i mange måneder før jeg kan vandre gatelangs, iført mine beste fullbrogues fra Trickers, opp og ned avenuene, eller sittende bistert på en benk i Central Park.

Vi drar i midten av august, og jeg er selvsagt bekymret for at leiligheten ikke får noen vestfløy, der jeg kan vederkvege meg med mine studier og mine skoskap og min sans for staffelier og slikt. Men i løpet av de fire årene jeg skal slite mine randsydde såler i new york, regner jeg med at jeg også kan erverve meg sunnere interesser, slik at jeg slipper å stå hver kveld og brette mine skjorter og stryke mine slips og lage tellekanter på buksebenene. jeg ser frem til å kaste meg på rullebrett nedover gatene, eller sykle farefullt ute i trafikken, mens alle sjåførene tuter, mens de bruker bilhornet.

Sånn i ettertid er det vanskelig å sette fingeren på hvilket blogginnlegg og hva slags klesplagg som var det avgjørende og definerende momentum som gjorde at jeg fikk muligheten til å bosette meg i New York. Jeg har skrevet litt, og nokså uentusiastisk om seer-suckeren, som jo er en slags summerdress-ikon for New Yorkere, før de hiver på seg sine nantucket-reds-bukser i bilen ut til marhas vineyard og slike mondene seilersteder ute i nantucket-bukten og derover. Men jeg tror ikke slikt var avgjørende for min personlige utvikling. Jeg liker forøvrig ikke rosa og går aldri i rosa bukser(nantuckets reds), slik som ekte new-yorkere kan gjøre for å symbolisere at de har gamle penger.

Når jeg tenker meg om, er det vel heller på grunn av min standhaftige bruk av tattersalls-skjorter og tweed og landige brogues. Skriverens uniform. De tenksomme menns overall. Oppviglerens ruter. Fritenkerens caps, som han bærer akkurat så mye på snei at man signaliserer at man gir f i hva andre mener, samtidig som man er yttest anstendig kledt, og klar for en runde på puben.

Hvis det finnes en Gud for de velkledte, tror jeg han har tenkt på dette for meg, og bestemt at jeg er utsendt til the big apple for å fortelle moteslavene der borte at det ikke er så nøye, så lenge man er i bevegelse, og det er aldri et problem i new york, men man kan alltid tilføre litt engelsk stil.

De motemessige prøvelsene jeg skal igjennom, er selvsagt å spise fet og usunn amerikansk mat og legge på meg 15 kilo, slik at jeg er nødt til å gå rundt i sekker av lerret (jeans etc). Jeg kommer tilbake med utførlig rapport.

Bekledning tilpasset Chelsea Flower Show

Akkurat som det kreves sorte oxford-sko i en begravelse, kreves det også en bestemt type bekledning på Chelsea Flower Show (CFS). Vi snakker om verdens største og mest prestisjetunge messe for havedesign, med proffer fra hele verden til stede for å få med se de siste havetrender (se havebloggen min for utfyllende kommentarer), samt representanter for den landlige middelklasse og oppover i England. En del av dem som går rundt på CFS, har hatt gartnere ansatt i flere hundre år, på sine gods og herregårder, mens andre må grave i jorden med sine egne hender, iført crocs eller wellies.

Siste uken i mai i London kan være kjølig, eller varm og klam. Jeg har erfart Chelsea i både regn og kulde og sommerlig varm, med damene i lyse sommerkyser og kjoler som har motivkrets hentet fra blomstrenes verden. Siden dette er en anledning som er på linje med Ascot og tilsvarende sosietets-begivenheter, er dette definitivt stedet å være og bli sett og lagt merke til, sammen med prinsen av Wales, som alltid åpner utstillingen. Dette er et sted man viser sin klasse og størrelsen på haven gjennom valg av klær heller enn hvor mange latinske navn man klarer å uttale etter noen flasker med pimms.

For en herre er de ingen ulempe å gå rundt her i en lindress med noen flekker av jord på, sammen med den kjære stråhatten eller panama-hatten. Det er en selvfølge at man har en podekniv i lommen, og flekker av podevoks på ermene, sammen med den lett sjanglete gangen som kommer av intim omgang med plantevernmidler som ikke lenger er i alminnelig salg. Haveentusiaster er heller ikke som andre mennesker i dress, og legger seg gjerne ned på knærne for å studere nærmere en liten iris fra Cashmir eller et av de stan-landene som har så mange arter av tulipaner, scilla, iris, chinodoxa, frittiliaria, eranthis, galanthus, eller det som verre er.

Havemennesker kan gjerne ha jord og flekker på lindressen, i motsetning til de som later som de er interessert i det som blir stilt ut på CFS.

Jeg blir i godt humør av å gå rundt på messen, for damene har hatter på, og sommerkjoler som lyser av syriner og violer og volanger og rysjer og selv om de er vakkert kledt og klare for en aften med champagne og perfekte plener og charleston-dans, ser man på det våte blikket de får foran salgsbodene med lærstøvler fra Dubarry og hjemmesmidde haveverktøy at de også driver med stauder og økologiske tomater, samt den grenen av blomstererter som er spesielt sterkt duftende. En god del av mennene har også et farverikt silketørklede i halsen, og lyse sko, og skum av øl i barten, eventuelt med rester av fish & chips på håndbaken.

Går jeg for tattersall-rutete skjorte, eventelt en vest i samme mønster, under en landlig tweed-jakke, med røde eller skarpt grønne, eventuelt sennepsgule cordbukser? ønsker jeg å være en del av det klassiske landlige engelske bekledningsideal eller går tankene heller til den mer frivole delen av havebesitterne, som bruker minst halvparten av tiden sin ute i haven til å sitte og drikke hvitvin iført en gammel lindress, før de spar seg gjennom et felt med gunnera manicata med full dødsforakt?

Alan Titmarsh, en av england mest kjente havebokforfattere og haveprofiler i radio og i tv, sverger til det førstnevnte. I fjor observerte jeg han iført en kledelig tattersall-rutete vest under en tweedjakke. Samtidig må man ta høyde for at det kan bli nokså varmt å spankulere rundt i slike ullkvaliteter. Min hemmelige plan i år (ifjor var også jeg iført tweed, men det var altfor varmt), er å ta på seg en enkel linjakke, og bevege seg bort fra den intellektuelle tvangstrøyen som tattersall-rutene representerer og heller ta på seg en tynn by-skjorte med striper i farver så grelle at jeg blir i godt humør, og resten av selskapet proteserer til skjortefarverådet i jermyn-street.

Så vil jeg muligens gå rundt i lette og sommerlige sko, i stedet for tunge og solide country-brogues fra Trickers. Terrenget er hovedsaklig grus og asfalt og da er det forsåvidt ikke strengt tatt nødvendig å sko seg for tunge tak mellom de ulike gradene av søle, skitt, våt leire, tør sand, silt, og mose som er tråkket i stykker av overfladiske turister fra Tyskland eller Eiksmarka.

I Norge, dette forblåste landet hvor det regner og stormer ustanselig og hvor nasjonaldyden er å holde ut og gå lenge i kulde og blæst, går jeg ofte med tweed-caps. På CGS er dette for varmt. Jeg får se over hattehyllen min om jeg finner en lue i silke eller bomull, eventuelt en boater. Når jeg tenker meg om, er det feil å gå i lue av tweed på et sted som dette.

Dersom man har ambisjoner om å profilere seg som eksentriker, gjerne med stokk og lorgnett, er Chelsea flower Show helt feil sted å gjøre dette. Eldre havemennesker, med kne- og hofteledd formet av slitasjegikt i flere generasjoner, bruker gjerne stokk, de finner man i store populasjoner, omtrent som svermer av brunsnegler om natten i juli, etter en periode med varme og mye regn, og de kan også observeres med krakk-stokk, dvs. en stokk som kan sås ut til en liten krakk. Dette gjelder altså havefolkene.

Etterpå er det selvsagt High Tea på Ritz eller Fortum & Mason, sånn i fire-fem-tiden, og da er det greit at man har litt pene klær, dvs. ikke sneakers og denim og det som er like ille, for da slipper man ikke inn på slike steder. Noe av poenget med å kle seg litt dannet, er jo å slippe inn på slike steder, selv om man sliter litt med dannelsen sånn tl hverdags.

Jeg velger meg lin, og dersom jeg nå drikker og spiser  litt for mye på Ritz, da vet jeg at clotted cream, som jo er noe av hovedinnholdet i en slik seremoni,  ikke setter så store merker på lindressen som på min tweed, og jeg føler meg også mer bekvem med å nyte et glass champagne iført lindress. Tweed er mer for det landlige, og en god flaske portvin.

Klassisk gangstermote

I et hjørne sitter det noen elegante kvinner med korte frisyrer og drikker dry martinis av glass som ligner dag-glass for champagne. De har på seg hvite kjoler med polka-dots i blått og rundt halsen er det kledelig dandert perler i lange rader, noe som står godt til deres smilende perlerad litt lenger oppe. Stemninger er høy, og noen kaster seg ut i bassenget, mens en annen kvinne fyrer opp en sigarett med såkalt jazz-tobakk, en vane hun pådro seg da hun hospiterte på Cotton Club i Harlem for noen år siden. Det er sommer over Oslo, og Frognerkilen er tapesert av seilbåter som er ute og prøver å gå i land på Hovedøen, mens Bygdø Allé ligger doven og tom og troner bak Gimlehøyden, der vi nå er, i en av de større leilighetene som er resultatet av jobbetidens transaksjoner, med eller uten spritimport i privat regi. Eieren av boligen står mørk og mystisk i et hjørne, og skuer ut over fjorden, og alle kvinnene i lyse kjoler, og han røker en cigarett, og han setter på grammofonen, og det kommer jazz ut av maskinen, og det blir danset, og noen knuser et glass på eikeparketten, og flere av de andre herrene har tatt av seg jakkene og sitter i skjorteermene iført sine vester, og noen har brede slips og er påseilet og noen har lagt pjekkerten hjemme, og noen har et munnstykke, og noen har lys dress, men de skumle gutta, de som må utføre alle forretningene, de som kjører raske biler og har pistol i innelommen, de står i mørke dresser i et annet hjørne, for politichefens styrker kan komme rasende i en bil fra Drammensveien og omringe stedet, men de er trygge der denne kvelden, for det går rykter om at en større last er på vei innover i fjorden og at store politistyrker er forlagt ute ved Hvaler og Søstrene, og da er man trygge for kvelden her inne i byen.

I dag opplever vi 30- og 40-tallets klassiske motebilde via bilder der Bogart med tungt blikk og en sigarett hele tiden tent, går inn og ut av ulike klassiske filmscener(med lauren bacall påslep). Det blir omtrent som at Ibsen ikke var original, han skrev jo bare sitater. Forretningsgeniet Ralph Lauren slo gjennom på begynnelsen av 70-tallet med å lage kostymene til filmen "den store gatsby". Når man av og til får invitasjon til partys hvor temaet er amerikansk gangsterstil, er det vel 30- og 40-tallet man tenker på, når man står og tenker på hva man skal ha på seg. For det er ikke så mange av de klassiske rekvisittene som har overlevd disse årene.

Trilby eller fedora-hatten, dvs. en vanlig gangsterhatt i sort eller grått, har forsåvidt gjort det. De finnes i omløp, og kidsa, inspirert av nyere amerikansk gansta-og hip-hop-mote, kjøper dem, år om annet, noe som har ført til en strøm av masseproduserte hatter fra india og kina har strømmet inn på markedet. Men man får fremdeles kjøpt skikkelige hatter, selv i oslo (hatteholm), hvor det iallefall er et greit utvalg av borsalino- og stetson-hatter.

Trench-coaten, som ble svært populær etter første verdenskrig, hører også med til denne tidsepoken. Den engelske tv-serien om poirot, fra 30-tallet, er full av slike frakker, selv om hovedpersonen selv foretrekker en crombie-coat. poirot er vel en gammeldags snobb i denne serien, mens hans venn hastings alltid triver tak i sin trench-coat når de skal ut og fange mordere som utfører sine drap i nydelige art-deco-leiligheter i West-End i London.

Det var på 20- og 30-tallet at dagens dress, dvs. jakke og bukse og vest (vesten forsvant rundt mars 1938), ble vanlig antrekk for menn, dvs. middelklassen og oppover. På den tiden var dressene skåret svært annerledes enni dag. Buksene var svært vide, oftest med legg nede, og med høyt liv, omtrent midt mellom navlen og mellomgulvet. I USA har man ennå i dag beholdt noe av denne passformen, men ellers er dette i dag et antikvarisk snitt. Slike bukser krever selvsagt bukseseler (festet med knapper). Jakkene var også vide, uten noe særlig innsving, og gjerne dobbeltspente. Jeg har et par slike 40-talls-dresser i tunge ullstoffer og bortsett fra på gangster-fester, passer de vel ellers kun på jazz- og blues-konserter. Selvsagt med en pork-pie-hatt på hodet (Frank Sinatras foretrukne modell).  Denne sangeren, som vissnok hadde gode gangster-kontakter, var ikke så veldig høy, og valgte derfor hatter med liten brem. Er man to meter, er det helt greit å gå rundt i en bredbremmet fedora fra Borsalino.

På bilder fra  20- og 30-tallet, har omtrent alle menn på seg tofarvede sko, populært kalt two-tones, eller spectators i USA. Vel og merke utendørs, hvor man har på seg en lys lindress eller annet sommerlig. Etter 30-tallet har denne skotypen mistet omtrent all sin popularitet og er i dag kun utbredt innenfor jazz- og blues-musikermiljøet, hvor slike sko signaliserer en slik tilhørighet til show-bitz. Strengt tatt er det et skikanøst brudd på skikk og bruk å ha på seg slike sko om kvelden, og innendørs, men når rammen er gangstermote, kan vel et lite brudd på motelovene aksepteres. Denne skotypen ble opprinnelig laget med brunt og hvitt skinn, og etterhvert også sort og hvitt skinn. Det var vissnok John Lobb som oppfant denne skotypen i 1868. Lobb i London regnes i dag som verdens beste skomaker, dvs. produsent av bespoke sko. I kjelleren i butikken til Lobb, i Jermyn Street, henger det lester til de fleste sksobevisste av de rikeste og mest kjente menn i verden.

Stråhatter var populære på 20-tallet og hører med til sommeren, og lindresser, og two-tones, og til og med gamasjer. Den engelske "boater-hat" eller "strat" var populære på 20-tallet, og etterhvert dukket også den klassiske panama-hatten opp. Den dukket opp via fiffen i USA (via Nassau etc), og har i dag opplevd en liten renessanse i den forstand at enhver mann med lit respekt for seg selv, bør ha minst en slik hatt.

Trikkejakken min

På vestkanten, hvor jeg tilfeldigvis bor fordi jeg liker å bo mest mulig sentralt, heter det trikk, enten vognen ligner på T-bane (som det heter øst for  Ila) eller ligner på de leddede bussene på skinner, som får sin strømforsyning oventil, og ikke nedentil. Dette språklige skillet avslører fort om du har bodd lenge på vestkanten, eller er tilflyttet nylig. Som språklig og kulturell markør stiller den i samme klasse som bruken av ordet slacks på Ullern.

På mine daglige reiser på kryss og tvers i Oslo, via trikken, er det ofte at man må stå, i stedet for å sitte og la tankene vandre banelangs. Å holde seg med en hånd i en stang nær taket, er befordrende for tankens munterhet såvel som skulderens leddbånd, men har man en trang jakke på seg, kan dette føre til at man gjør en merkelig figur. For en mann som har gult og oransje og rødt som favorittfarver, kan det jo virke rart  å beklage seg over at man gjør en merkelig figur. Men det kan jo hende at man en dag reiser inkognito eller sammen med sin kvinne, og da må man jo oppføre seg pent og dannet.

Derfor har jeg anskaffet meg en egen trikkejakke, i engelsk tweed, og sydd med en spesiell detalj, nemlig action back. Jeg viser til det rike billedmaterialet som ligger vedlagt, men vi snakker her altså om jakker som er spesialdesignet for shooting, dvs. plaffing på fasaner. Slike aktiviteter krever at man kan få opp armen og geværet, dvs. haglen, faderlig fort, og da holder det ikke engang med raglan-ermer. Det går over min forstand å forstå hva jakkefabrikanten har gjort med skuldrene på jakken, men det er altså en innsydd ekstra fold som gjør at bevegelsesevnen i armene er mye bedre enn i en vanlig jakke. ( i løpet av den tiden det tar å trykke på avtrekkeren, kan jeg ta min arm opp og ned fire-fem ganger).

Jeg betrakter normalt produksjonen av en tekst som et forsøk på å klargjøre hjernen til mer vesentlige ting som selsskapsdans eller fletting av pilekurver, men jeg innser at denne gangen burde jeg ha drukket flere kopper kaffe. Under tvil kan det tenkes at det å beskrive hvorfor akkurat denne jakken passer så godt til trikketurer foreløpig ikke har vært vellykket, der jeg henger oppi taket festet til min arm, eller var det ermene? Eller var det action-back-bakstykket til haglen, eller var det fordi skulderstykket til tweeden, dvs. jakken, var festet på en spesiell måte? Nå er det like før jeg drar frem min fraseringstabell for å finne passende fraserte fraser, men altså:

En slik jakke, en tweedjakke med action back, tilpasset jakt, passer ypperlig til urban bruk for klassiske gentlemen som ikke lenger har anledning til å ha egen sjåfør, men må ta trikk. Riktignok iført sko fra Trickers, men det er en annen sak, som ikke har noe med action back-jakker å gjøre, hadde det ikke vært for at det korrekte tilbehør på jakt iført en slik jakke nettopp er jaktstøvler fra engelske Trickers, etablert i 1829-ish.

For å utfylle informasjonsbehovet til lesere som vurderer å dra på jakt med Trickers-jaktstøvler, som regnes som så solide at de gjerne går i arv fra generasjon til generasjon, bør det nevnes at slik støvler skal være innvendig foret med rødt kalveskinn, slik at man ikke er i tvil om at man er på jakt, dersom man våkner på posten etter å ha innhalert altfor mye dram eller whiskey eller tilsvarende. Den røde farven signaliserer på tvers av alle grenser at man er på jakt, og at man er et menneske som ikke bør skytes på, slik som marsvin, rev, mår, grevling, hjort og elg må unngjelde.

Når jeg stolt og glad står lett henslengt på Røa-trikken, med min høyre arm festet i en stang opp under taket, og lar tankene flomme over det solbelyste vårlandskapet der ute, mellom lavblokker og villaer til 10-12 millioner, og registerer at folk her på vestkanten ofte er litt selvhøytidlige og sure, noe jeg tror har sammenheng med at de har så mye utgifter på vedlikehold av alle sine hus og hytter, da kjenner jeg velbehaget strømme gjennom kroppen min, og den vanlige smerten knyttet til ermene mine, eller armene, eller skulderens strammning mot kanten av ermet, er borte. Da er det fint å være til (dette er strengt tatt en Anita Hegerland-sang fra 60-tallet), og min action-back-jakke gir meg holdningen som passer til den lykke det er å kunne nyte et urbant liv, med noen små turer ut i suburbia og de stedene som får meg til å elske enda mer inderlig dypt det å bo midt i sentrum, med min samling av tweedjakker og hawai-skjorter (en ypperlig kombinasjon dersom man har sans for sjangerblanding).

En jakke for linn sommerblæst

Jeg vil dra op og gå, og gå mot vest
for sommeren er sval der av linn blæst
og ingen steder lyser marken grønn

som der. For der er regn og sol, sol og regn
og stumme stille fjæll og urgrå stein
der tiden står og står som sto den still

fra tidegry – inntil med ett: et skrik
av lom som letter ut en øde vik
lar ekko rulle fjæll i mellem, tungt

og vildt. Og der er ørn og hjort og mår,
og tropelys hvor revebjellen står
giftig skjønn. Og hvor er høiet krydret

søtt som der? - Ingen steder! Ingen klang
av sommersjø mot skjær og lukt av tang
som ut i vest - i dønningsus og tidevann.

En sånn jakke man kunne tenke seg Claes Gill hadde på seg da han kom hjem som en boms fra Argentina, klar til å debutere som poet. Eller en slik jakke som man gikk med om sommeren på 30-tallet, mens man funderte på hvor synderne i sommersol som Hoel hadde skrevet om, var. Iallefall kvinnene. Hvor var alle de falne kvinnene, ville sikkert Claes Gill, rett fra bordellene i Buenes Aires, tenke, iført denne jakken av lin.

Det var derfor jeg måtte ha meg en slik jakke, nærmest skreddersydd for å fange vindens skygger når solgangsbrisen utpå ettermiddagen løyer av og man kan gå i underskogen i de grønne liene vesterut, og ta inn duften av ramsløk og se etter om kusomen har den samme bleke gulfarven som i fjor, og plutselig trakke inn i et felt med liljekonvall, som varsler søtt at dette er giftige blomster, der hvor furutrærne blir smale og lave og krokete, og bakken tørr, slik den må være i vestlandets fjordlandskap, skapt på restene av fyllitten som ble skapt av leire og havbunn  for 450 millioner år siden, og som nå også gir næring til revebjellene, som står der giftigrøde i lange aks fra august av, mens vivendelen sprer sine lange ranker i krattet, og sender sin linne duft ut om natten, for å fange nattsvermere av alle slag.

Slik er denne jakken. Av lin, og det var derfor jeg måtte skaffe meg en sommerjakke i naturfarvet lin, vevet i herringbonemønster i to nyanser, basert på en tysk-østerriksk sommervandrerjakkemodell, muligens inspirert av thomas bernard, iallefall en modell han kunne ha gått rundt med, og med plass til injektiver på innerlommen, og med de romslige lommene utenpå, skåret og sydd slik at de kan utvide seg dersom mengden av metaforer i lommene står i skade for å bule ut. F.eks. dersom de ikke ble brukt.

Herrenjackett Jägerleinen
Hervorragende Paßform und Charakter zeichnet dieses hochwertige Herrenjackett aus, das seine Herkunft aus der fein(er)en Jägerbekleidung nicht verleugnet: ein Jägerleinen aus Österreich, in Wien von einem auf hochwertige Uniform- und Trachtenstoffe spezialisierten Unternehmen im Familienbesitz aus erstklassigem europäischem Langfaserflachs hergestellt.

Das eher feine Fischgratgewebe erhält seinen edlen Warencharakter durch die Verwendung von drei verschiedenfarbigen Garnen in Naturtönen. In der Kette werden grünes und rostbraunes Garn, im Schuß ein beiges Garn verwendet; Gewebegewicht 280 g/qm. Das macht einen alles andere als kommerziellen, in der Hitze kühlenden Stoff mit einer Farbigkeit jenseits der Mode(n).

In Deutschland gefertigt. 
Das Jackett mit Schlitz in der hinteren Mitte ist auf drei Knöpfe hochzuschließen. Der komplett aus Jägerleinen gefertigte Kragen kann hochgeschlagen vorn mittels Riegel geschlossen werden.

An Schulter- und Rückenmittelnaht Kragen und vorderen Kanten gibt es einen breiten, hand-
stichartigen AMF-Stepp; die geräumigen, aufgesetzten Taschen mit Quetschfalten und Patten sind mit Echthornknöpfen zu schließen.

Der funktionstüchtige Ärmelschlitz ist zu knöpfen, wobei das untere Knopfloch noch nicht geöffnet ist, um eine Längenanpassung zu ermöglichen; die Ärmelflicken sind aus Rindveloursleder. Sehr hochwertig und haltbar wurden die Innentaschen in Brusthöhe in Oberstoffzungen eingearbeitet, eine von ihnen kann mit einem Knopf geschlossen werden. Gefertigt wird das gute Stück von der Firma Kastell nahe Aschaffenburg.

Fischgrat Natur. In Deutschland gefertigt. Fischgratgewebe. 100% Leinen. Gewebegewicht 280 g/qm. Echthornknöpfe. Innenfutter 100% Viskose. Größen 46-60. Derzeit nur in Normalgrößen, ab April auch in den extralangen Größen 94–114 erhältlich. 

Min modell er sydd i Italia, men det er slett ikke sikkert at linstoffet er italiensk, for alle vet jo at den beste linen vanligvis kommer fra Irland. I motsetning til jakken i tekststykket som er klippet inn fra den tyske butikkkjeden manufactum, har min jakke lyst skinn på albuene, og i det svært kritiske stykket på undersiden av overstykket på lommene, og akkurat der dette stykket berører lommens nedre del. Jeg tror det må være akkurat denne detaljen som var avgjørende for at jeg anskaffet med denne jakken, hvis det da ikke var for at kragen på innsiden er kantet med lyst semsket skinn, i tilfelle det dukker opp en linn blæst og man er på nippet for å skutte seg i den plutselige og avkjølende vinden, således at man knepper opp kraven. På høyre siden av kragen, på innsiden, er det med to knapper festet et trekantet stykke tøy, på innsiden av linlerret, og på utsiden av skinn. Meningen er at man skal kunne kneppe igjen kraven, dersom det blåser opp, selv om det er sommer og det bare var linn bæst da man gikk ut i skogen for å vandre avsted.

Hvis jeg skulle vært kritisk, noe jeg normalt aldri er, fordi jeg ikke har akkurat dette lynnet, kunne man påpeke at jakken hadde stått seg på at knappehullene hadde vært kantet med skinn. En slik detalj kan ofte heve en jakke fra det storslåtte til det sublime, men på samme måten som å forkaste en jakke bare på grunn av brunfarven til kanppene, ville dette kunne karakteriseres som unødig detaljorientering. Det heter jo at djevelen sitter i detaljene, og sånn sett passer det jo bra at dette er en jakke i Thomas Bernards ånd, og gjenfunnet i minnet til den norske poeten Claes gill, fra Sauda i Ryfylke.

Den engelske sportsjakken

Det hadde regnet lett, men ikke så meget, og igrunnen akkurat nok til å binde støvet i gaten, der vi travet fra Jermyn Street, hvor jeg hadde hatt en runde i alle sko- og skjorteforretningene gaten er verdenkjent for. En god følelse, omtrent som å ha tatt kvelden første GT sånn klokken 19 i stedet for 18. Et par brune brogue-sko fra Trickers, med grovrastet såle beregnet på det landlige liv, lå trygt forvart i den mørkeblå skoesken som merket er kjent for, inni de mørkeblå skoposene, ved siden av en skjorte fra Thomas Pink, som også har utsalg i denne gaten. Jeg hadde mettet min innkjøpsiver, og dopaminen som følger med slik aktivitet, hadde fyrt av i hjernens synapser og lå nå og koste seg med frontallappene, omtrent som jeg hadde satt et skudd, og det var jo noe slikt som skjedde, for vi var ennå ikke ferdige med denne hedonistiske runden, for like foran oss, en ti minutters spasertur, lå Picadilly 19, stedet hvor ånden til alle britiske tweedjakker, samt den originale covert-coaten, i brunt stoff slik at hestehår ikke synes så lett, bor. Litt i butikken på gateplan, hvor de selger damemodeller, men allermest nede i kjelleren, hvor  alle tweedjakkene til Cordings henger, på rekke og rad, i duse grønne og brune og sennepsgule nyanser, mens det i det andre hjørnet henger rekker av bukser i moleskin og cawalry twill i sterke farver, beregnet på jakt og et landlig liv med blod og søle på kledebonen.

Dette var mitt første møte med Cordings, vissnok en av de eldste klesbutikkene i London (1839-ish), et av de få stedene der man får kjøpt den originale engelske tweed-jakken slik den skal være. Innsvinget, med en splitt bak, med skråstilte lommer, med en ekstra pengelomme på høyre side, og selvsagt treknapps.

Jeg gikk resolutt bort til stativet med tweedjakker, tok frem en jakke, hvorpå min oppmerksomhet ble ledet mot betjeningen, som gjerne ville hjelpe til. Anterert som jeg var av mitt første møte med den virkelige tweed-verdenen, viklet jeg meg inn i en samtale om action-back-snitt, eller hvorvidt en jakke med denne lille detaljen, som innebærer litt mer rom for bevegelse i skulderpartiet, beregnet for jakt, krever at man går en størrelse opp. Svaret er ja. Har man 44 regulær, som mine skuldre krever (det er først og fremst skuldrene som definerer hva slags størrelse du skal ha, fordi alt det andre kan man sy inn eller ut), skal man ha 46 med action-back.

Min blamering i denne butikken (jeg velger å være åpen om dette, slik at nordmenn ikke skal få et ufortjent dårlig rykte hos Cordings), besto i at jeg spurte ekspeditøren om man kunne få jakkene med to ventiler, dvs. vents, dvs. splitter bak. "No sir, we dont want our customers to look like americans" var svaret.

Så var det gjort, og jeg hadde fått min første ekte engelske tweed-jakke. Jeg traff aldri Eric Clapton, som kjøpte denne butikken for noen år siden, fordi han mente både butikken og klærne var verneverdige. Men hvis du henger rundt i strøket, og kanskje også stikker innom Farlows like rundt hjørnet, dersom du skal ha deg en original splitcane-stang, kan det jo hende du møter gitarlegenden, halsende på vei til sin High-Tea på Ritz, som ligger i strøket, og som er et godt og tradisjonelt sted for slike sysler med te og agurksandwicher og clotted cream.

En Cordingsjakke bør helst brukes sammen med en Cordings-waistcoat i farver som passer bærerens ansiktsfarve etter inntak av noen flasker portvin. Typisk for firmaets vester er at man har beholdt slagene og den opprinnelige formen til en slik vest. Det burgunderrøde element i vesten hentes her opp i stripene i tweeden.

En skikkelig jakke skal ha nøyaktig tilpassede mønsteroverganger ved sømmene.

Cordings-jakkene har ermeknapper som kan kneppes opp. Dette er normalt en detalj som er forbeholdt skreddersydde jakker. Hvis man treffer en jakke i selskapslivet hvor den første ermeknappen er knappen opp, er forklaringen at bærerer gjerne lett diskret vil signalisere at man har en skreddersydd jakke på seg. Et slikt signal er bare for de innvidde, siden de færreste kjenner til akkurat denne detaljen.

Jeg nevner det bare i forbifarten. The odd-jacket. Hacking-jacket. Norfolk-jakken. Spesialtilfellene som jeg har tenkt å vende tilbake til en annen gang.

Min Zegna

Etter drøyt to månender med klassisk herremote til frokost og til kvelds, er jeg nokså fornøyd med min utvikling fra slubbert til elegant gentleman. Av og til svinger det såpass at jeg klarer å ta på meg en skjorte som passer jakken uten at jeg har tenkt på det. Min kamp har vært kronet med seier, og som den kloke feltherre jeg er, må jeg også sikre mine flanker for angrep fra slubbertene, slik at jeg ikke faller sammen i en eneste orgie av dressmann-jakker og joggebukser og fleece-jakker, hvor jeg ligger sovende på sofaen med fjernkontrollen i den ene hånden, mens restene etter en kebab ligger spredt utover det umatchende skjorteflaket, hvor dressingen har inngått en ny og varig forbindelse med det billige ullstoffet som kjenntegner dressmann-jakkene.

En av mine forsvarslinjer mot forfallet er å inngå elegante og uansvarlige løse forbindelser utenfor den trygge favnen av tweed, som jo i min verden representerer tryggheten hvor man kan dampe ut det meste av stoffet, hvis man har en god kveld alene med strykejernet, og i samme omgang tar en del av skjortene og slipsene. Farlige forbindelser er i min verden det italienske, med helt fantastisk vakre og elegante sko, på samme måte som både dressene og jakkene og skjortene. Mens det engelske representerer det litt pripne og korrekte og snusfornuftige, forteller en italiensk dress eller jakke noe om de litt pralende og selvbevisste funksjonene til klær. De skriker ikke ut budskapet, men de forteller tydelig at her kommer jeg og stoffet i jakken er blandet inn med den dyreste cashmereull, og snittet er løst og elegant, og denne jakken er ikke bygget for å være solid, men heller for å signalisere velstand og at man har sans for å være litt elegant spradebasse. Et italiensk slips koster gjerne noen tusen, men det er laget i de mest utsøkte ullkvaliteter og det skal bare være mulig for de med avansert smak å kunne legge merke til kvaliteten. Akkurat som min Zegna-jakke føler helt riktig på kroppen, den veier nesten ingenting, den er skåret slik at stoffet faller lett nedover min, i denne jakken, perfekte kropp. En av de tingene som skiller godt og dårlig skrederhåndtverk er måten klærne sitter på kroppen. Selv om en billig dress kan være laget av et helt ok ullstoff, er det som om det er noe galt med hele dressen, og det går noen ganger før man skjønner at denne følelsen er det samme som dårlig snitt og dårlig håndtverk. I praksis betyr det limte sammenføyninger i steder for stikninger og at man har kuttet ut arbeidskrevende syteknikker.

Zegna-merket er i Norge relativt dyrt, og stiller i samme klasse som Armani og Corneliani, og forsåvidt også Rene Lezard. Altså i klassen over Hugo Boss, som jo i mange sammenhenger representerer den aspirerende middelklassens permanente toppforestillinger om klær. Jeg har også en Zegna-skjorte, og den liker jeg også svært godt. Den har akkurat de samme lett metafysiske kvalitene som jakken min, og som man bare kan forstå ved å ta den på seg. Det skal heller ikke underslås at italiensk herremote har utviklet seg mye de siste 20 årene når det gjelder snitt tilpasset lett småfete, men dog høye nordmenn. Italienske dresser er i dag tilpasset diabetes 2-generasjonen av den øvre middelklassen, du vet de som trener tre ganger i uker, men som drikker som en svamp hele helgen, mens man prøver å spise mengder av grønnsaker i uken, uttøyd med noen urtedrikker.

Som medisin mot det snusfornuftige britiske, og mot slubberten, fungerer min Zegna-jakke ypperlig. Min holdning får en helt annen og bedre reisning når jeg tar den på, og min vanligvis blyge flørting med kvinnene på min vei antar mer frekke former. En slik jakke får en mann til å rette blikket mot kvinnens bryster, for deretter å løfte blikket opp til henens ansikt, for å se om hun rødmer lett og kvinnelig. På mange måter burde langt flere menn unne seg italiensk eleganse i klesveien, for vi trenger ikke slike tynne klær på grunn av klimaen, og vi trenger dem neppe fordi Jante-loven anbefaler oss å stikke oss ut, men norske menn hadde sikkert hatt godt av å bli bedre med blikket. Kvinner som ikke blir nok sett, og begjært, begynner etterhvert å kle seg sjuskete, og blir til slutt sjusker, og noe slikt vil på sikt kunne true nasjonaløkonomien.

Som vanlig vil jeg fraråde bruk av Zegna dersom man ikke har vilje til å iføre seg et par matchende sko, dvs. elegante og ikke nødvendigvis randsydde (fordi italienske sko oftere limes enn sys, for å sikre tynnere og mer behagelige såler). Gjerne italienske, eller f.eks. Chrocket & Jones fra Northampton, som regnes som de engelske randsydde som har de mest elegante lestene.

Min Zegna representerer for meg et komplett enigma, for det brungrå stoffet har også noen blå striper, som jeg lett kan hente opp i en tilsvarende skjorte, etter noen timers funderinger. Det skal ikke være lett å finne farver som passer sammen, men det er jo også noe av de utfordringene klassisk herremote gir, for denne jakkens vedkommende uten åpne lommer. Normalt liker jeg å kunne ha et helt arsenal av rekvisitter i dresslommene, omtrent som jeg kjører rundt på en slagmark i en pansret vogn, men akkurat for denne elegante og lette jakken blir dette helt feil. Denne jakken er ingen rustning, det er forestillingen om den som representerer verdien.

Jaktvester for bøker- barbør

Sesongvis får jeg det for meg at jeg bare skal gå kledt i en farve, hovedsaklig nyanser av grønt. Vi snakker ikke om en avklart og godt begrunnet beslutning. Det gjør vi ikke i det hele tatt. Det bare virker som om en del av hjernen min tar overhånd og da kler jeg meg i mosegrønne nyanser dag etter dag, og dyrker solen, og de lange spaserturene under de lysegrønne lindealléene, mens jeg fantaserer om å investere i en ny grønn tweedjakke. Slik kan dagene gå, og da vet jeg at det stunder mot vår, eller har blitt vår, og sommer, for selv om Robin Hoods venner gikk i grønne tricotbukser hele året, så er det hovedsaklig om våren og sommeren jeg dyrker grønt som min favortittfarve.

Sammen med min trang til å bære med meg noen bøker og en notisbok og noen penner og noen gang en ipad eller noen aviser, samt en sterk og vedvarende trang til å kjøpe nye bøker hele tiden, har dette ført meg inn i en situasjon hvor jeg må velge klesplagg som kan brukes til å transportere ting. Jo flere lommer, jo bedre. Gi meg kniven, sier jeg alltid stengt og bydende til ekspeditøren bak herreekviperingens disk, der jeg først antyder at lommene på den nette italienske jakken må sprettes opp, noe som stort sett alltid resulterer i at man får mer eller mindre klare hint om at dette ikke er tilrådelig.

Det er min skjebne å ødelegge jakker med å ha noe i lommene overhodet, og som alle vet, ødelegges den fine strukturen i snittet og linjene i jakkeforet når belastningene blir for store for de små og håndsydde stingene som holder foret på plass, eller skuldrene, som får det vanskelig når vekten av noen bøker i lommene presser ned slagene på den ene, eller begge sider, dersom man har fordelt reisebiblioteket på begge siders lommer. Jeg skal ikke plage leseren med detaljer, men en god herrejakke, gjerne i tweed, har mange lommer tilpasset kniver og penner og lommebøker og notatbøker og iphoner og minst en god reiseroman (minn meg på å ta noen bilder av et typisk innerlomme-interiør på slutten av denne beretningen, er du snill, hvis du leser dette).

Lommene skal brukes fordi de er til, og så får man heller kjøpe nye klær når jakkene er utbært og utslitt av tyngden av bøker og metall og plast og små lommelerker, og faktisk (det liker jeg veldig god) er det noen jakker som har plass til en god flaske portvin eller vanlig rødvin på innerlommen. Det kan være et problem at de typiske innerlommer er for grunne, men det kan skredderen din ordne.

Uansett er det ultimate klesplagg når man først har havnet på dette kjøret, nemlig å gå i grønt, og med en sterk og vedvarende trang til å slepe rundt på bøker, å kjøpe en shooting waistcoat. Gjerne i boblet eller kviltet utgave. En slik skytevest har gjerne store lommer foran, beregnet på haglepatroner, og med viltlommer bak (eventuelt med vaskbare poser, slik som på enkelte Barbour-jakker, f.eks. modellen Border, som jeg har i grønt). Kort sagt det ideelle antrekk for å vandre rundt gatelangs og dyrke det urbane liv, fra café til kaffistova, med filosofisk lynne innabords, og en dram i hvert bein, og med en lommelerke trygt plassert mellom en stor og en mindre notisbok(linjert), sammen med en bok eller to, og med arbeidsnever, dvs. blekkklattete fingre på grunn av den strengt praktisk begrunnede bruken av billige penner, som man strengt tatt ikke burde bruke, men dersom man har en tendens til å glemme dem overalt, kan man få avlat for dette gjennom å skrive en bok om tingenes melankoli eller lignende.

Når jeg tenker meg om, og det bør man gjøre når man skal disponere sitt stoff, har jeg flere bærevester. Ikke for å være sær, men jeg tror jeg vil fremheve min boblete eller kviltede grønne Barbour, kjøpt inn i London en gang jeg hadde vært på bokhandelen i Kew Gardens og ennå hadde langt igjen til hotellet. Når sant skal sies, er faktisk den bokhandelen verdens største og beste når det gjelder havelitteratur.Når man har travet rundt i parken en dags tid, og har tømt kontoen for å kjøpe bøker i bokhandelen, er det en stor nytelse å sette seg ned utenfor med en kanne te og scones med clotted cream og jordbærsyltetøy, og vite at noen av de tyngste bøkene skal få hvile i jaktvesten man for anledningen har med seg.

Hører slike grønne jaktvester hjemme i en klassisk garderobe?

Svaret er nei, dersom man da ikke har for vane å bli invitert på fasanjakt hos venner i England. Det er de færreste forunt, og dersom man jakter i Norge, vil man ofte foretrekke noe litt mer vannfast. Men selvsagt, til gåse- og andejakt kan vel alltid denne vesten duge.

Jeg har nå prøvd å nå frem til leseren gjennom logos, ethos og pathos, og trenger strengt tatt bare et budskap (det er at det er veldig praktisk å ha mange lommer). Det poenget har jeg smuglet inn i overskriften, for som kjent vil sånne som meg alltid jakte på bøker, og da vil det alltid finnes egne vester for slikt. Logikken er knyttet til passasjen om robin hood. Han stjal fra de rike og gav til de fattige, og det er slik jeg også opplever en tekst, eller en bok. Etikken ligger i at man alltid bør ha noen bøker med seg, i tilfelle man får tid til å lese litt, noe annet ville vært dypt uansvarlig både på egne vegne og for samfunnet som helhet. Den samfunnsmessige kostnad ved f.eks. en togstans der folk sitter og kjeder seg uten å ha noe å lese på, er som kjent betydelig. Pathos knytter jeg til det patetiske. Det er jo klart at det er litt patetisk å gå rundt med en fin tweedjakke og ødelegge lommene på grunn av at man har en sterk og vedvarende trang til å bære med seg småbøker.

Så tilbake til jaktvesten, min bok-barbour. Den kan likegodt brukes til annen shopping, som f.eks. en tur på polet eller lørdagshandelen sammen med de kjære, eller tilbake med tomgodset på en mandag. Det er jo et klesplagg som åpner flere muligheter enn det lukker, og derfor anbefaler jeg det varmt. En smule eksentrisk vil du vel si, men da sier jeg nei. Tror faktisk jeg anbefaler det som et must for alle som har sans for bøker.