Min reisepute

Når man har gjennomført en reise, har man alltid noe å fortelle, og i dag skal jeg fortelle om min reisepute, som følger med meg som en trofast venn på økonomiklasse på fly, hvor putene ofte ikke er så myke som på business-class. Reiseputen min kan fortelle om så mangt, men dens overflate av egyptisk bomull, er lukket med syv segl, og det er bra, for inni finner man den mykeste dun, og som om ikke det var nok, kan man også lukke den igjen med en glidelås, og dermed har man det mykeste futteral man kan tenke seg til sin datamaskin.

En reisepute er en helt nødvendig artikkel når man er ute og reiser. Jeg kan selvsagt forstå ønsket enkelte har om å komme i nærkontakt med puter andre har åndet inn i (f.eks. dersom man har problemer med kontakt med mennesker), men i mitt tilfelle har jeg intet ønske om å bruke en pute som andre har brukt. Akkurat som jeg ikke låner ut min private hodepute til andre.

Mange vil vel innvende at mine bastante synspunkter på reiseputens nødvendighet kan virke litt overilet. Er det ikke slik at når slag eller kriger skal vinnes, kaller man inn soldater som kun er 18 år, og dermed er villig til å drepe andre i et hvilket som helst navn, fordi de er lettpåvirkelige? Det er vel ingen som tror at man syr puter under armene, eller ermene eventuelt, på soldater? Og da vitner det vel vel om en slapp og giddesløs holdning å foretrekke myk dun fremfor en bajonett i nakkevirvlene? Til dette vil jeg innvende at selvsagt kan man ikke begynne å dele ut reiseputer til hvem som helst. De fleste bør, dersom de er ute og reiser nattestid, avfinne seg med å sovne i sitt ansikts sved, og våkne med stiv nakke. På den annen side deles reiseputer ut i fleng på business-klasse. Når vi sover, er vi alle like, men noen er likere, og det har jeg tatt et grep om.

Siden jeg er tidlig i min utvikling mot en moden forståelse av stil og herremote, gjør jeg ofte store feil når det gjelder å kombinere farver. Brun genser og sort bukse, der har du meg i et nøtteskall. Men nettopp derfor vil min kamp mot min indre slubbert en eller annen gang være kronet med seier. For jeg vet at kjødet er skrøpelig, som vi sier på mine hjemtrakter.

Derfor har jeg selvsagt kjøpt inn pyjamas i samme mønster, og samme merke (den svenske senge- og sengetøysprodusenten Hästens). Jeg vil ikke ha det på meg at jeg sover offentlig med dissonante farvevalg. Min kone er hele tiden etter meg når jeg insisterer på å gå på et kveldsfly eller et kveldstog kun iført pyamas, med en frakk over. Derfor bruker jeg ofte en sort overtrekksbukse over, en slik en man bruker når man spaserer veldig fort, er det jogging det heter mon tro? På den måten kan jeg med en solid høstfrakk, gjerne en trench-coat med høstfôr, f.eks. min mørkeblå fra Daks, lure min kone. Når hun er sovnet, tar jeg av frakken og lar Ole Lukkeøye sørge for meg, mens jeg ligger og småsnorker på min egen reisepute, iført passende pyjamas, med mitt eget reisepledd. Men det er en annen historie.

 puten tar en 13 tommer, men man reiser lettere med en 11 tommers mac, ca en kilo. puten veier nesten ingenting

Pyjamas i samme mønster understreker at den reisende liker blå ruter, som i en elegant dobbelveving fås i tre forskjellige nyanser. Man bør alltid ha pyjamas på når man er ute og reiser, for å unngå å få flekker og skrukker på en sommerlig lindress. Vinterstid, med tweed-dress, trenger man ingen pyjamas, for det eneste stedet man kan sove iført en slik dress, er utendørs, og der får man muligens ikke sove likevel.