Min reisepute

Når man har gjennomført en reise, har man alltid noe å fortelle, og i dag skal jeg fortelle om min reisepute, som følger med meg som en trofast venn på økonomiklasse på fly, hvor putene ofte ikke er så myke som på business-class. Reiseputen min kan fortelle om så mangt, men dens overflate av egyptisk bomull, er lukket med syv segl, og det er bra, for inni finner man den mykeste dun, og som om ikke det var nok, kan man også lukke den igjen med en glidelås, og dermed har man det mykeste futteral man kan tenke seg til sin datamaskin.

En reisepute er en helt nødvendig artikkel når man er ute og reiser. Jeg kan selvsagt forstå ønsket enkelte har om å komme i nærkontakt med puter andre har åndet inn i (f.eks. dersom man har problemer med kontakt med mennesker), men i mitt tilfelle har jeg intet ønske om å bruke en pute som andre har brukt. Akkurat som jeg ikke låner ut min private hodepute til andre.

Mange vil vel innvende at mine bastante synspunkter på reiseputens nødvendighet kan virke litt overilet. Er det ikke slik at når slag eller kriger skal vinnes, kaller man inn soldater som kun er 18 år, og dermed er villig til å drepe andre i et hvilket som helst navn, fordi de er lettpåvirkelige? Det er vel ingen som tror at man syr puter under armene, eller ermene eventuelt, på soldater? Og da vitner det vel vel om en slapp og giddesløs holdning å foretrekke myk dun fremfor en bajonett i nakkevirvlene? Til dette vil jeg innvende at selvsagt kan man ikke begynne å dele ut reiseputer til hvem som helst. De fleste bør, dersom de er ute og reiser nattestid, avfinne seg med å sovne i sitt ansikts sved, og våkne med stiv nakke. På den annen side deles reiseputer ut i fleng på business-klasse. Når vi sover, er vi alle like, men noen er likere, og det har jeg tatt et grep om.

Siden jeg er tidlig i min utvikling mot en moden forståelse av stil og herremote, gjør jeg ofte store feil når det gjelder å kombinere farver. Brun genser og sort bukse, der har du meg i et nøtteskall. Men nettopp derfor vil min kamp mot min indre slubbert en eller annen gang være kronet med seier. For jeg vet at kjødet er skrøpelig, som vi sier på mine hjemtrakter.

Derfor har jeg selvsagt kjøpt inn pyjamas i samme mønster, og samme merke (den svenske senge- og sengetøysprodusenten Hästens). Jeg vil ikke ha det på meg at jeg sover offentlig med dissonante farvevalg. Min kone er hele tiden etter meg når jeg insisterer på å gå på et kveldsfly eller et kveldstog kun iført pyamas, med en frakk over. Derfor bruker jeg ofte en sort overtrekksbukse over, en slik en man bruker når man spaserer veldig fort, er det jogging det heter mon tro? På den måten kan jeg med en solid høstfrakk, gjerne en trench-coat med høstfôr, f.eks. min mørkeblå fra Daks, lure min kone. Når hun er sovnet, tar jeg av frakken og lar Ole Lukkeøye sørge for meg, mens jeg ligger og småsnorker på min egen reisepute, iført passende pyjamas, med mitt eget reisepledd. Men det er en annen historie.

 puten tar en 13 tommer, men man reiser lettere med en 11 tommers mac, ca en kilo. puten veier nesten ingenting

Pyjamas i samme mønster understreker at den reisende liker blå ruter, som i en elegant dobbelveving fås i tre forskjellige nyanser. Man bør alltid ha pyjamas på når man er ute og reiser, for å unngå å få flekker og skrukker på en sommerlig lindress. Vinterstid, med tweed-dress, trenger man ingen pyjamas, for det eneste stedet man kan sove iført en slik dress, er utendørs, og der får man muligens ikke sove likevel.

Kabin-kofferten

Man kan tenke seg at ikke noe er så britisk som en Gladstone-veske i skinn. Det er vel det vi kaller for dyrlege- eller finansminister-veske i Norge (opprinnelig laget til Gladstone i England, han statsministeren du vet). Den passer fint som kabin-veske dersom man ikke skal så langt, eller har så mye å holde styr på. Jeg har de siste årene sverget til en litt for stor ryggsekk som hylle-bagasje, og gitt stor sett f i at dette er med på å redusere min fremtoning til en nordmann på tur. Som reisende har jeg manglet verdighet, og har kommet slengende med mine taxfree-poser, og en stappet 35 liters ryggsekk. Sikkert et skremmende syn, med en norsk fleece-jakke som uniform.

Jeg satte meg ned en dag og filosoferte over om jeg kunne forbedre meg på dette punktet, dvs. kabin-kofferten. Burde jeg gå for noe klassisk i tweed eller lær, noe veldig lett i kevlar, eller noe veldig solid i aluminium og magnesium? Skulle det være en ryggsekk i canvas, kantet med lær, eller en sauegjeterveske fra Alsace? Skulle jeg høre på min kone og kjøpe en gjenstand fra Mandarina Duck (hun er så glad i det merket). Hva slags inntrykk ønsket jeg å gjøre på de andre reisende? Hadde jeg gjort meg noen tanker om slikt?

Slik gikk det til at jeg måtte kartlegge mine preferanser og behov for denne reiseeffekten, som nå alltid følger meg fra fly til fly.

Valget falt tilslutt på en aluminiums/magnesium-koffert fra det kjente tyske merket Rimowa. Det har i visse kretser en ikonisk status, men det viktigste for meg var at denne kofferten talte til meg og traff meg på følgende punkter: Den er vanntett (innholdet forsegles via gummipakning langs kanten), og den tåler mye juling. Den er konstruert for å vare et helt liv, og man kan få den reparert dersom noe går galt. Den er lett å rulle, og håndtaket er langt nok i utstrukket tilstand til at man kan gå med den lett og uanstrengt.

En prat med en hyggelig koffert-selger i Dortmund i Tyskland avslørte at man bør gå for kabin-modellen med to hjul, og ikke den med fire hjul. Grunnen til dette er at fire hjul krever mer feste, og spiser med de samme utvendige mål ca 5 liter plass. Modellen min er altså en 35 liters sak, IATA-godkjent på målene, dvs. kun 200 mm i tykkelse. Man kan som oftest slippe unna med 250 mm, men det er ikke en selvfølge på alle flyselskaper.

Grunnen til at jeg valgte en hard-cace var at jeg alltid drasser rundt på en del fotoutstyr, en ekstra harddisk eler to, og to datamaskiner. Sammen med et rikt utvalg av koblinger, og ladere, og ipoder og iphoner og bærebare høyttalere etc. Tilsammen en passelig dose metall og elektronikk som ikke tåler slag eller press eller fukt.  hard-case gjør det også mulig å sjekke inn kofferten dersom dette av en eller annen grunn måtte være nødvendig, f.eks. på mine ekspedisjoner oppover Canadas arktiske områder.

Modellen jeg valgte har artikkelnummer 92952, heter Topas og har målene 40 x 55 x 20 cm. Vekten er ca 3,5 kg. Den har kodelås, TSA-lås og innebygget veskehenger (en liten utfellbar sak som gjør at du kan henge på en ekstra veske). Den er ikke så sikker som hotellets safe, men nokså mye sikrere enn en vanlig koffert, som jo lett åpnes med kniv i glidelåsen. Med en liten wire-lås til å låse den fast til noe, er man godt utstyrt når turen går til mombasa eller kinshasa. Selv om alle flyselskaper har vektbegrensninger på cabin-bagasje, er denne kofferten konstruert for å tåle opptil 70 kg innhold. Greit for meg, som fort laster den inn med 20 kg. De fleste flyselskaper er jo kjipe med koffert-vekten, men jeg har aldri opplevd at de noengang har veiet min kabin-bagasje. (Hvis man skal reise lett, f.eks. på en weekend til London, anbefales at man reiser i sin Barbour-jakke. Min modell heter Border, og har store innvendige lommer som kan tas ut, og da kan man fylle helle forsiden av jakken innvendig med bagasje. Man ser ut som en idiot, men reiser lett.)

Innvendig er Topasen smart konstruert med skilleavdelinger som det går an å feste og komprimere innhold med via borrelåser. Det betyr at de 35 literne innhold kan utnyttes effektivt, og vil kunne holde for en weekend, dersom man lemper unna litt metall.

Om jeg føler meg som en sviker i forhold til de edle britiske reiseveskene i tweed kantet med lær? Svaret er nei, for som vestlending er jeg vant til regn og snø og sludd og dersom man nå har vært ute for en regnværsdag før, er det godt å vite at iallefall cabinkofferten tåler litt vær.

Det anbefales ikke at man kjøper rimowa topas som innsjekket bagasje, dvs. de store koffertene. De ser bra ut, og er solide, med unntak av at de ikke er konstruert for den harde punkt-belastningen innsjekket bagasje får på rullebåndet. Det betyr at slike kofferter får solide bulker, og liker man det, er det greit. Hvis ikke, bør heller gå for soft-cases i lette kunststoffer.

Skotre

Her er jeg tilbake, med siste motenytt ang. klassisk herremote fra Manhattan. Jeg har nettopp startet mitt nye liv her borte, og siden mine dager er lange, betyr det også at jeg skal spasere hastig rundt i gatene, ikke bare iført min nye uniform hawaiskjorte og shorts, men også innimellom penklær og skikkelige sko. Da snakker vi selvsagt om engelske randsydde, og mitt ennå eneste par pensko, siden containeren med flyttelasset først ankommer om en måneds tid. Men jeg rakk akkurat å kaste i kofferten et par nyinnkjøpte Chrocket & Jones-sko, type oxford, med gummisåler. Faktisk hadde jeg en lengre samtale med innehaveren av butikken i Jermyn Street (omtrent vegg i vegg med den sagnomsuste Trickers-butikken). Temaet var selvsagt om jeg, som det utemennesket jeg pleier å omtale meg som, bør satse på slike såler i stedet for lærsåler. Hans svar var bekreftende. Blir man kjørt på kontoret i bil med egen sjåfør, er det helt greit å satse på lærsåler, men siden samfunnsutviklingen har vært ond på dette området, og fratatt store deler av øvre middelklassen anledningen til å ha egen privatsjåfør, er det gode grunner til å satse på pensko med gummisåle, eller som det heter i dette kvalitets-segmentet, danite-såler.

Jeg skal utførlig anmelde og beskrive dette nye paret senere, og gi rapport om dette er en skotype som passer for New York. Men siden regnskyllene kan være voldsomme på denne tiden, tror jeg at jeg har hele kvalitets-sko-norge med meg når jeg påstår at danite-sålen er grei å ty til. Dette var dagens innledning, for temaet i dag er noe helt annet, men nokså beslektet. I dag beskriver jeg mitt nye par skohorn, i cedar, innkjøpt for en halvtime siden hos Brooks Brothers på Madison Avenue 44th . Der ligger ur-butikken, og den liker jeg best.

Jeg er nå kommet inn i rådgiver-fasen av mitt liv, og øser gjerne av min erfaring om livet, og klær, og sko, og skohorn. Mitt råd er at til randsydde sko med bindsåle av lær, altså sko som med godt stell kan ha en levetid på 20 år, så kjøper man skotre. Av to grunner. For det første for å sørge for å holde på formen. Uten skohorn tipper skotippen lett litt opp, og man begynner å ligne på Robin Hood og slike, som på 1300-tallet ga slike sko et ansikt. Jeg sier ikke at det er noe galt med slike robin-hood-sko, jeg bare nevner at slike sko slett ikke passer alle. De passer ikke meg.

Den andre grunnen til å ha skotre er at cedaren både tilfører litt vellukt og at treet absorberer fuktighet. Det er de færreste som er utstyrt med den nådegaven at de aldri svetter på føttene.

Jeg skal ved en senere anledning komme tilbake med en vurdering av om den andre skotre-modellen til Brooks-Brothers, den uten messingknapp, er bedre eller verre. Dagens innkjøpte modell, til ca 40 dollar, synes jeg er et kupp. Skotre er investeringer som går i arv fra generasjon til generasjon, og det er vanskelig å forestille seg noen som klarer å slite ut skotre, men dersom man er av den iherdige typen, er det jo godt å vite at man kan pusse messingen, sånn hvert tiende år, dersom dette skulle være aktuelt.

Som tre-ekspert ble jeg forresten litt forvirret, for i USA omtaler man gjerne Thuja som western -red -cedar (f.eks. Thuja plicata, som på vestlandet oppfører seg pent som skogstre, men som kanskje tar vel mye av som parktre. Vekstraten kan jo være opp til en meter i året, men det får jeg heller drøfte i hagebloggen min, for sjangerblanding bør man jo holde seg for god for). Er disse skotre-typene laget av libanesisk cedar eller eventuelt atlas-cedar eller cedar fra himalaya? Jeg bare reiser spørsmålet, for alle vet jo at innholdet av de stoffene som dreper bakterier og som sørger for vellukt fra treet, jo er forskjellig fra art til art. Jeg bare nevner at stoffet thujon, som jo er en av bestanddelene i absinth, slett ikke bare har positive virkninger.

Så var det dagens råd om herremote. Det er at det er lov å bryte alle regler for bekledning dersom man har rygg til å bære alle de fornærmende og inkompetente rådene man får fra folk som tror blindt på andres råd. På manhattan, i 40 grader, og med tropiske regnskyll som sørger for at man blir gjennomvåt de gangene man ikke er gjennomvåt av svette, er det nemlig helt greit å farte rundt i shorts og t-skjorte. Så får man kle seg litt bedre når været blir litt mer forsonlig.