Seler

Herrer er på ett eller annet trinn i sin livsfase, f.eks. like foran den berømte livsfaseklemmen, uforskyldt offer for at kroppen plutselig over natten endrer form. En dag våkner man opp, omtrent som etter en lang fest, og legger merke til at den muskuløse magen har blitt litt større, f.eks. 10 kilo, og at disse store musklene har lagt seg i et belte på tvers på forsiden av magen.

Stikkordet er altså belte, og det betyr at beltet strammer ekstra mye, og buksen siger lett ned, og må heises opp, og de fine italienske dressene passer ikke så godt lenger.

Man er moden for bukseseler. Fordi man har noen store skuldre, som passer ypperlig til å henge buksene på, hvis man da er av den typer som ikke liker belter som strammer.

Mange vil vel misforstå og tro at bukseseler handler om snobberi. Til det vil en skredder si at det er kroppsformen din, og snittet på buksene som bestemmer om du bør bruke seler i stedet for belte. For min egen del har jeg søkt stor trøst i tyske bukser, og det tyske snitt, tilpasset robuste menn med ølmage. Bukser fra Gardeur og Brax henger fint på min kropp, uten seler, og jeg vandrer glad og lystig bort til den lokale kneipen iført slike bukser, selve garantien for at jeg kommer tilbake med buksene på.

Andre bukser henger og slenger, og prøver man seg frem i butikken, må man  jobbe mer og mer intenst for å finne en bukse som sitter. Og i likhet med de fleste menn, kan jeg ikke fordra å prøve bukser i butikken. Derfor er det viktig å ha kjennskap til gjennomprøvde modeller, enten i jeans eller i penbukser, hva slags betegnelse de har og hva slags merker som er aktuelle. Da kan man faktisk kjøpe bukser uten å prøve dem, i full fart.

Følelsen av å ha på bukseseler er fint. Man vet at buksene sitter som de skal, enten man setter seg ned, eller står beskjedent i bakgrunnen, med en dobbel Lagavullin uten vann. Slike drinker er helt annerledes uten is og vann enn med, og jeg vil som en generell regel anbefale cask strenght. De smaker bedre enn vanlige utvannede.

Bukseseler kommer i alle mulige farver, og ofte i elastikk, med klesklyper i metall.

Slike seler er beregnet på barn, eller voksne som ikke vet bedre.

Bukseseler skal ha knappefester av lær, og som det fremgår av ordet, være tilpasset knapper i bukselinningen. Og de skal være av boxcloth, dvs. et sterkt og uelastisk ullstoff, evnt. silke. Før i tiden ble bukseseler kjøpt inn i korrekt størrelse, men i dag er skikkelige bukseseler utstyrt med elastikk helt nederst i ryggdelen.

Alberth Thurston er en britisk produsent av bukseseler som har holdt på siden 1840. Og det er sånne bukseseler James Bond bruker, selvsagt fordi det er en god produktplasering å markedsføre merket på denne måten. Det finnes mange andre seleprodusenter som også sverger til boxcloth, evnt. silke, og slike seler kan være like gode. Jeg har noen fine røde fra Paul Stuart i New York, og de er stort sett helt like originalen fra Thurston.

Opprinnelig var bukseseler betraktet som noe privat, omtrent som en underbukse, og man skulle aldri la endre enn sin kone få se bukseselene, og derfor hadde man vest over. Etter krigen, dvs. i min alder må jeg presiere at jeg snakker om den andre verdenskrigen, ble det greit å vise seler, men også mest vanlig med belte, i takt med at buksene ble skjært lavere, tilpasset belte strammende om hoftene.

En skredder syr på knappene på innsiden, dersom han ikke utrykkelig har blittb edt om å sy dem på utsiden av buskelinningen. Men det kan være gode grunner for å gjøre dette, knyttet til det behagelige. Et typisk tema for en unyttig klassisk herremotediskusjon, i likhet med f.eks. åpen eller lukket snøring på sko.

 Korrekt bredde, eller avstand mellom seleknappene i ryggen.

 Albert thurston-seler

 Jeg har seler i både grønt og rødt og sort, men har ennå ikke kjøpt meg i hvitt. Jeg forestiller meg at jeg sikkert straks ville ha sølt rødvin på dem. På en fast diett av champagne og hvitvin, som vissnok er en velfungerende slankekur for damene borte på park ave og femte, kan man sikkert leve med hvite seler.

 Man trenger ikke skamme seg over å ha thurstonseler utenpå bukselinningen.

 Dette er en god oppfinnelse. Knapper i metall som man fester i bukselinningen. Det er ikke alltid at man har bukselinningsknapper i rett størrelse for hånden, for ikke å snakke om knappesilke, eller sterk sytråd.

Det eneste stedet jeg vet om som selger disse knappene, er butikkkjeden manufactum i tyskland. de har en utmerket nettbutikk.

Rust og høst

Løvet gulner og faller ned, og høststormene har lekt litt med tidevannet. Det er tid for tweed.

I england sier de gjerne brown out of town, både om sko og om dresser. Paletten i byen er grått og sort og blått, mens man når man trekker seg tilbake til sitt otium for helgen, kler seg i brune sko og brun tweed.

Personlig liker jeg best høstfarvene, orasje, gult, rødt og brunt og alle mulige grønne nyanser. Så mine tattersallrutete skjorter skjærer i disse nyansene, og det gjør også mine tweedjakker. Min kone kaller det for mine farver, og sier at jeg passer denne farvepaletten.

Her i byen er det ofte 20 grader til langt ut i novewmber, før det plutselig blir 3 grader og en iskald blæst fra østriveren, dvs. min lokale east river. Manhattan er kald på denne tiden pga. all fallvinden fra høye bygg, og alle andre slags merkverdige lokale vindforhold.

Det er ikke ofte jeg får ros for mitt klesvalg, for siden jeg ikke er ettertenksom av natur, har jeg en tendens til å hive på meg et plagg som ikke passer helt inn. En blå lue til en grønn tweedjakke eller slikt. Og siden jeg utelukkende skriver dette til meg selv, slik at jeg kan forstå mine tanker, slik at tankene til slutt påvirker slubberten inni meg, slik at jeg blir mer moderert og mer en spradebasse, skal jeg nå nøye gå gjennom akkurat dette antrekket, punkt for punkt. Jeg gjør i billedtekstene, enten bildene er uklare eller klare. Bildene er nokså store, dersom du trykker en eller to ganger på dem.

 Frøbelg fra en Magnolia.  Denne familien utgjør noe at det mest primitive som finnes innenfor de blomstrende plantene, og er selvsagt den eldste slekten vi har. Akkurat denne farven liker jeg ikke, men jeg tar den med for å prøve å appellere mest mulig til flest mulig av mine 7 faste lesere.

 Desember i Girona, som er kjent for sine gamle hus med gilde og avdempede farver.

 Sånne farver liker jeg. De som lager tweedstoffer, liker også sånne farver.

 Sånn malapropos, så har Girona en veldig bra argentinsk restaurant, som serverer helt fantastisk argentinsk kjøtt. Den ligger i nybyen, men navnet har jeg glemt.

 En tweedjakke, eller teknisk sett en ulltwill jakke fra engelske cordings of picadilly, kombinert med en vanlig barbourskjorte. Her har jeg virkelig vært heldig med farvevalget, hvor de oransje og røde stripene i jakken dukker opp i tattersallmønsteret på skjorten.

 Et litt uskarpt bilde, som likevel får frem at farvene passer sammen. Sånne jakker har ofte morsomme djevler og nakne damer avbildet på foret, det er en liten detalj som forteller at djevelen sitter i detaljene.

 Cordings har en fin nettbutikk, og har en fin butikk i nærheten av jermyn street. Her selger de tweed og annet landlig kledebon. F.eks. bukser i mange rustne eller skarpe farver, tilpasset høsten og jakt.  Rustikk herremote er vel et passende begrep for denne butikken. De selger elegante klær som er så solide at de kan gå iarv i generasjoner.

 Oransje fløyelsbukser. Legg merke til hvordan den oransje stripen i tweeden harmonerer nokså bra med farven på buksene. Gjengivelsen av farver er ikke helt riktig. Djevelen i dette tilfellet heter kelvin og farvetemperatur.

 Til et slikt høstlig antrekk passer et par full brogue trickers godt. Legg merke til at brunfarven på skoene går igjen i jakken, jeg jobbet mye med den detaljen.  Modellen er en keswick, på den brede og behagelige 4444 -lesten. Siden dette er sko tilpasset bybruk, dvs. jeg later som jeg er på landet, er sålene microfoam og ikke en grov commandosåle.  Rødfarven inne i skoene harmonerer bra med min nese, og selv om det bare er jeg som får glede av akkurat denne farvekombinasjonen, i den grad jeg står og soler meg i glansen fra mitt antrekk foran et speil, uten skoene på, synes jeg dette er godt jobbet. Denne modellen har en ufarvet stormrand, dvs. welten rundt skoen, noe som skaper et spesielt rustikkt og høstlig inntrykk med varme hudtoner som rammer inn lestens spenstige, men dog brede atributter.

 Trickers er kjent for en annen brunfarve enn denne, nemlig tan C. Jeg tenkte jeg måtte nevne det, siden de også er kjent for en annen brunfarve som jeg ikke husker navnet på. Det er et helvete å få tak i riktig skokrem til slike farver, og derfor velger jeg med lærfett og voks i stedet, type nøytral, og så kan farven på skinnet få leve sitt liv alene så lenge at den får patina, mens læret kan kose seg med lærfett to-tre ganger pr. år. Det er et godt tips å sette sine beste sko inn med lærfett dersom man bor andre steder enn vest-sahara, hvor det vissnok ikke regner.

Dette bildet er tatt om sommeren, i juli, men som en frempeker har jeg valgt å ta et bilde av noen oransje blomster i en vase, nærmere bestemt en oransje variant av Gloriosa superba. Det er en klatrelilje som kommer fra sentrale strøk i Afrika, og som er rimelig enkel å dyrke. Jeg har den i tre røde farver, en gul og en oransje, samt en mer brunviolett. Knollene har en tendens til å plassere seg nokså dypt, så dagens gode råd er å plante dem i store krukker, på f.eks. 30 liter. Krukkene tas inn før frost, og oppbevares tørt og frostfritt over vinteren. Vinen til venstre er en riesling, mener jeg bestemt, og selv om jeg først og fremst drikker vin i stedet for å lese meg opp på vin, vet jeg at slik vin passer bra til asian fusion etc. God riesling får frem det beste hos kvinner, har jeg erfart.