På mine daglige reiser på kryss og tvers i Oslo, via trikken, er det ofte at man må stå, i stedet for å sitte og la tankene vandre banelangs. Å holde seg med en hånd i en stang nær taket, er befordrende for tankens munterhet såvel som skulderens leddbånd, men har man en trang jakke på seg, kan dette føre til at man gjør en merkelig figur. For en mann som har gult og oransje og rødt som favorittfarver, kan det jo virke rart å beklage seg over at man gjør en merkelig figur. Men det kan jo hende at man en dag reiser inkognito eller sammen med sin kvinne, og da må man jo oppføre seg pent og dannet.
Derfor har jeg anskaffet meg en egen trikkejakke, i engelsk tweed, og sydd med en spesiell detalj, nemlig action back. Jeg viser til det rike billedmaterialet som ligger vedlagt, men vi snakker her altså om jakker som er spesialdesignet for shooting, dvs. plaffing på fasaner. Slike aktiviteter krever at man kan få opp armen og geværet, dvs. haglen, faderlig fort, og da holder det ikke engang med raglan-ermer. Det går over min forstand å forstå hva jakkefabrikanten har gjort med skuldrene på jakken, men det er altså en innsydd ekstra fold som gjør at bevegelsesevnen i armene er mye bedre enn i en vanlig jakke. ( i løpet av den tiden det tar å trykke på avtrekkeren, kan jeg ta min arm opp og ned fire-fem ganger).
Jeg betrakter normalt produksjonen av en tekst som et forsøk på å klargjøre hjernen til mer vesentlige ting som selsskapsdans eller fletting av pilekurver, men jeg innser at denne gangen burde jeg ha drukket flere kopper kaffe. Under tvil kan det tenkes at det å beskrive hvorfor akkurat denne jakken passer så godt til trikketurer foreløpig ikke har vært vellykket, der jeg henger oppi taket festet til min arm, eller var det ermene? Eller var det action-back-bakstykket til haglen, eller var det fordi skulderstykket til tweeden, dvs. jakken, var festet på en spesiell måte? Nå er det like før jeg drar frem min fraseringstabell for å finne passende fraserte fraser, men altså:
En slik jakke, en tweedjakke med action back, tilpasset jakt, passer ypperlig til urban bruk for klassiske gentlemen som ikke lenger har anledning til å ha egen sjåfør, men må ta trikk. Riktignok iført sko fra Trickers, men det er en annen sak, som ikke har noe med action back-jakker å gjøre, hadde det ikke vært for at det korrekte tilbehør på jakt iført en slik jakke nettopp er jaktstøvler fra engelske Trickers, etablert i 1829-ish.
For å utfylle informasjonsbehovet til lesere som vurderer å dra på jakt med Trickers-jaktstøvler, som regnes som så solide at de gjerne går i arv fra generasjon til generasjon, bør det nevnes at slik støvler skal være innvendig foret med rødt kalveskinn, slik at man ikke er i tvil om at man er på jakt, dersom man våkner på posten etter å ha innhalert altfor mye dram eller whiskey eller tilsvarende. Den røde farven signaliserer på tvers av alle grenser at man er på jakt, og at man er et menneske som ikke bør skytes på, slik som marsvin, rev, mår, grevling, hjort og elg må unngjelde.
Når jeg stolt og glad står lett henslengt på Røa-trikken, med min høyre arm festet i en stang opp under taket, og lar tankene flomme over det solbelyste vårlandskapet der ute, mellom lavblokker og villaer til 10-12 millioner, og registerer at folk her på vestkanten ofte er litt selvhøytidlige og sure, noe jeg tror har sammenheng med at de har så mye utgifter på vedlikehold av alle sine hus og hytter, da kjenner jeg velbehaget strømme gjennom kroppen min, og den vanlige smerten knyttet til ermene mine, eller armene, eller skulderens strammning mot kanten av ermet, er borte. Da er det fint å være til (dette er strengt tatt en Anita Hegerland-sang fra 60-tallet), og min action-back-jakke gir meg holdningen som passer til den lykke det er å kunne nyte et urbant liv, med noen små turer ut i suburbia og de stedene som får meg til å elske enda mer inderlig dypt det å bo midt i sentrum, med min samling av tweedjakker og hawai-skjorter (en ypperlig kombinasjon dersom man har sans for sjangerblanding).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar