Min Zegna

Etter drøyt to månender med klassisk herremote til frokost og til kvelds, er jeg nokså fornøyd med min utvikling fra slubbert til elegant gentleman. Av og til svinger det såpass at jeg klarer å ta på meg en skjorte som passer jakken uten at jeg har tenkt på det. Min kamp har vært kronet med seier, og som den kloke feltherre jeg er, må jeg også sikre mine flanker for angrep fra slubbertene, slik at jeg ikke faller sammen i en eneste orgie av dressmann-jakker og joggebukser og fleece-jakker, hvor jeg ligger sovende på sofaen med fjernkontrollen i den ene hånden, mens restene etter en kebab ligger spredt utover det umatchende skjorteflaket, hvor dressingen har inngått en ny og varig forbindelse med det billige ullstoffet som kjenntegner dressmann-jakkene.

En av mine forsvarslinjer mot forfallet er å inngå elegante og uansvarlige løse forbindelser utenfor den trygge favnen av tweed, som jo i min verden representerer tryggheten hvor man kan dampe ut det meste av stoffet, hvis man har en god kveld alene med strykejernet, og i samme omgang tar en del av skjortene og slipsene. Farlige forbindelser er i min verden det italienske, med helt fantastisk vakre og elegante sko, på samme måte som både dressene og jakkene og skjortene. Mens det engelske representerer det litt pripne og korrekte og snusfornuftige, forteller en italiensk dress eller jakke noe om de litt pralende og selvbevisste funksjonene til klær. De skriker ikke ut budskapet, men de forteller tydelig at her kommer jeg og stoffet i jakken er blandet inn med den dyreste cashmereull, og snittet er løst og elegant, og denne jakken er ikke bygget for å være solid, men heller for å signalisere velstand og at man har sans for å være litt elegant spradebasse. Et italiensk slips koster gjerne noen tusen, men det er laget i de mest utsøkte ullkvaliteter og det skal bare være mulig for de med avansert smak å kunne legge merke til kvaliteten. Akkurat som min Zegna-jakke føler helt riktig på kroppen, den veier nesten ingenting, den er skåret slik at stoffet faller lett nedover min, i denne jakken, perfekte kropp. En av de tingene som skiller godt og dårlig skrederhåndtverk er måten klærne sitter på kroppen. Selv om en billig dress kan være laget av et helt ok ullstoff, er det som om det er noe galt med hele dressen, og det går noen ganger før man skjønner at denne følelsen er det samme som dårlig snitt og dårlig håndtverk. I praksis betyr det limte sammenføyninger i steder for stikninger og at man har kuttet ut arbeidskrevende syteknikker.

Zegna-merket er i Norge relativt dyrt, og stiller i samme klasse som Armani og Corneliani, og forsåvidt også Rene Lezard. Altså i klassen over Hugo Boss, som jo i mange sammenhenger representerer den aspirerende middelklassens permanente toppforestillinger om klær. Jeg har også en Zegna-skjorte, og den liker jeg også svært godt. Den har akkurat de samme lett metafysiske kvalitene som jakken min, og som man bare kan forstå ved å ta den på seg. Det skal heller ikke underslås at italiensk herremote har utviklet seg mye de siste 20 årene når det gjelder snitt tilpasset lett småfete, men dog høye nordmenn. Italienske dresser er i dag tilpasset diabetes 2-generasjonen av den øvre middelklassen, du vet de som trener tre ganger i uker, men som drikker som en svamp hele helgen, mens man prøver å spise mengder av grønnsaker i uken, uttøyd med noen urtedrikker.

Som medisin mot det snusfornuftige britiske, og mot slubberten, fungerer min Zegna-jakke ypperlig. Min holdning får en helt annen og bedre reisning når jeg tar den på, og min vanligvis blyge flørting med kvinnene på min vei antar mer frekke former. En slik jakke får en mann til å rette blikket mot kvinnens bryster, for deretter å løfte blikket opp til henens ansikt, for å se om hun rødmer lett og kvinnelig. På mange måter burde langt flere menn unne seg italiensk eleganse i klesveien, for vi trenger ikke slike tynne klær på grunn av klimaen, og vi trenger dem neppe fordi Jante-loven anbefaler oss å stikke oss ut, men norske menn hadde sikkert hatt godt av å bli bedre med blikket. Kvinner som ikke blir nok sett, og begjært, begynner etterhvert å kle seg sjuskete, og blir til slutt sjusker, og noe slikt vil på sikt kunne true nasjonaløkonomien.

Som vanlig vil jeg fraråde bruk av Zegna dersom man ikke har vilje til å iføre seg et par matchende sko, dvs. elegante og ikke nødvendigvis randsydde (fordi italienske sko oftere limes enn sys, for å sikre tynnere og mer behagelige såler). Gjerne italienske, eller f.eks. Chrocket & Jones fra Northampton, som regnes som de engelske randsydde som har de mest elegante lestene.

Min Zegna representerer for meg et komplett enigma, for det brungrå stoffet har også noen blå striper, som jeg lett kan hente opp i en tilsvarende skjorte, etter noen timers funderinger. Det skal ikke være lett å finne farver som passer sammen, men det er jo også noe av de utfordringene klassisk herremote gir, for denne jakkens vedkommende uten åpne lommer. Normalt liker jeg å kunne ha et helt arsenal av rekvisitter i dresslommene, omtrent som jeg kjører rundt på en slagmark i en pansret vogn, men akkurat for denne elegante og lette jakken blir dette helt feil. Denne jakken er ingen rustning, det er forestillingen om den som representerer verdien.