Disse jakkene har steget betraktelig i gradene de siste 30 årene. Da jeg kjøpte min første på 80-tallet, såvidt jeg husker første gang jeg var i London, og stakkåndet ble værende inne i min første Barbour-butikk i flere timer, formedelst den liflige duften av bivoks og olje, var denne jakketypen forbeholdt stallgutter og hestejenter og bønder og de som får søle og blod på klærne, i forbindelse med fødsel av føll eller lam, eller avlivning av et dyr som har brukket et ben for mye. Det var derfor dette plagget talte så dypt til meg, endelig et plagg som er britisk og som er tilpasset søle og skitt og jevnlig omgang i vaskemaskinen. Lykkelig var den tiden da jeg vandret rundt i min grønne boblejakke, smårutete, med Barbour-logo, og grønne trykk-knapper foran, og i splittene på hver side bak, i tilfelle man skulle ut på ridetur. Det er det som er så fantastisk med dette plagget, nemlig at man kan legge seg ned på alle fire og klippe ned en hekk, eller man kan anlegge en ny avdeling med høstaudeeng fra monsunsiden av himalaye, med Nomocaris-liljer og en og annen ekte lilje også. (Faktisk har den siste revideringen av lilium-slekten avslørt at Nomocaris faktisk er en ekte Lilium, men dette har ennå ikke blitt gjengs lærdom. Det kan også diskuteres om krone-slekten også hører hjemme her.)
Så har det skjedd dette som ikke skulle ha skjedd, nemlig at et ikonisk plagg har blitt populært utenom de grupper som plagget var ment for. Det har sikkert noe å gjøre med den lavere middelklassens evige hang til å prøve å ikle seg den øvre middelklassens skikker knyttet til hest og landliv. Poloiseringen av Frogner og Ullern, nemlig at forbrukerne der har en sterk trang til å kjøpe slike plagg som Ralph Lauren selger til overpris, er et tegn på dette. Man skal se ut som man kommer rett fra stallen, men man skal ikke lukte svette eller dritt eller ha søleflekker på seg. i dag går gud og hvermann rundt i slike boblejakker og de lages i silke og cashmere, pådyttet merket til alle de store merkevarene.
Product Details
The Sporting Quilt pays homage to Barbour’s sporting history. In a new cracked wax fabric, the jacket re-imagines a combination of Barbour’s classic Liddesdale shape and Country Keeperwear jacket. With a vertical quilted body, suede patches on the shoulders and articulated elbows to prevent wear and tear, the Sporting Quilt also features upper chest patches, inspired by Barbour’s shooting quilts, button fastening and a smart cord collar, bringing the countryside to the city.
Slik var det at jeg en en dag i februar vandret glad og fornøyd gjennom oslos gater, etter å ha lest alle dagens aviser på cafe, og stinn av koffein og nyheter måtte jeg bare stikke innom vintersalget til en av byens bedre herrebutikker, som jeg faktisk ikke visste førte Barbour. For det var dette som skjedde, og nå er jeg helt sannferdig, og lett blyg, for det var som å miste dyden sin for fjerde gang, eller hva man nå sier når man blir så begeistret at man bare må få av seg klærne.
Slik hendte det, og slik ble jeg medlem av en bevegelse som jeg forakter, nemlig de som går rundt med boblejakker som ikke er egnet til bruk. For der hang den så stille og forstandig i et hjørne, med 70 prosent rabatt, og ingen hadde sett den, og ingen likte den, før jeg kom forbi og reddet den fra en grim og grum skjebne innerst i skapet til noen fra montebello (du vet det området i oslo vest der de nå bygger nytt flykningsmottak).
Selv med 70 prosent avslag var den dyr, men absolutt verdt pengene, for jeg hadde fått tak i en spesialmodell, nemlig en limited edition fra Barbour Beacon Heritage Line, omdefinert av den japanske designeren Tokihito Yoshida, populært kalt To Ki To. For å bekrefte mitt forbrukervalg (dette er bare for økonomer), dro jeg straks hjem for å finne informasjon som støttet mitt valg av jakke, og som jeg kunne lese (og som du nå kan lese), hentet Barbour inn denne designeren for tre år siden for å raffe opp (en hilsen til de som går i slacks) merkevaren Barbour. I praksis, nytolkninger av en del klassikere, solgt i et lite antall i noen få butikker worldwide. Derfor min entusiasme, siden jeg liker å gå i noe som ingen andre har, elelr kan få tak i, og også min opprinnelige entusiasme. For uten å vite noe om jakken, hadde mitt møte med den vært fullt av sødme og kjærlighet, særlig fordi den hadde lærbesetning både på ermene (hvor jeg alltid sliter jakkene), albuene og over skuldrene, hvor jeg bærer min veske fylt av elektronisk utstyr, hver og især med sin egen lader, og lader for laderne, og alle usb-hubene, med eller uten SSD.
Den er grønn, og stoffet er den klassiske egyptiske bomullen satt inn med bivoks og olje, og denne gangen sydd i lange striper. Jeg slapp altså fornedrelsen med å gå i boblejakke slik som de svermene som kommer joggende nedover Frognerveien og Løkkeveien har en tendens til å gjøre. Jeg liker også godt, dvs. det talte til min indre designer-djævel, at de to store lommene foran har en besetning av skinn. De to lommene er akkurat som slike lommer skal være, store, med ventiler for overflødig vann nederst, med god plass til både kuler og krutt og annet edelt metall, og med avislommer innvendig, på begge sider. Det at vi taler til hverandre, dvs. er sterkt knyttet til behovet for å gå med store mengder aviser på seg, eller en bok, og at man derfor må ha store indre lommer, gjør at jeg setter denne designeren høyt, selv om jeg satte han lavt da jeg innså at jakket var tilpasset noen som var slanke og veldig høye. Heldigvis var modellen et nummer for stor, noe som medførte at jeg måtte levere inn jakken til skredder for å sy opp ermene, men det må man jo stort sett alltid.
Jakkens mystiske kvaliteter, slik jeg følte det der og da, har fortsatt å leve i mitt sinn, slik at det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen er ikke å gjøre min morgengymnastikk (tyve minutter med planken) eller ringe The Harris Tweed Commision for å plage dem med mine henvendelser om å få oppgitt serienummeret til de beste veverne (det står alltid på stoffet dersom det er ekte vare). Nei, nå tenker jeg på å gå meg en tur, iført jakken, den skal jeg ta på meg, og jeg håper på et lett duskregn, slik at jakkens værmessige kvaliteter kan spille seg opp mot en gråkald Akershus Festning, hvor jeg har en hang til å henge rundt. Gråkulden kommer nemlig ikke inn til meg lenger, for selv om jakken ikke er en vinterjakke, er vatten varm og lett, og selvsagt vattenfast, som de sier i Sverige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar