Klassisk gangstermote

I et hjørne sitter det noen elegante kvinner med korte frisyrer og drikker dry martinis av glass som ligner dag-glass for champagne. De har på seg hvite kjoler med polka-dots i blått og rundt halsen er det kledelig dandert perler i lange rader, noe som står godt til deres smilende perlerad litt lenger oppe. Stemninger er høy, og noen kaster seg ut i bassenget, mens en annen kvinne fyrer opp en sigarett med såkalt jazz-tobakk, en vane hun pådro seg da hun hospiterte på Cotton Club i Harlem for noen år siden. Det er sommer over Oslo, og Frognerkilen er tapesert av seilbåter som er ute og prøver å gå i land på Hovedøen, mens Bygdø Allé ligger doven og tom og troner bak Gimlehøyden, der vi nå er, i en av de større leilighetene som er resultatet av jobbetidens transaksjoner, med eller uten spritimport i privat regi. Eieren av boligen står mørk og mystisk i et hjørne, og skuer ut over fjorden, og alle kvinnene i lyse kjoler, og han røker en cigarett, og han setter på grammofonen, og det kommer jazz ut av maskinen, og det blir danset, og noen knuser et glass på eikeparketten, og flere av de andre herrene har tatt av seg jakkene og sitter i skjorteermene iført sine vester, og noen har brede slips og er påseilet og noen har lagt pjekkerten hjemme, og noen har et munnstykke, og noen har lys dress, men de skumle gutta, de som må utføre alle forretningene, de som kjører raske biler og har pistol i innelommen, de står i mørke dresser i et annet hjørne, for politichefens styrker kan komme rasende i en bil fra Drammensveien og omringe stedet, men de er trygge der denne kvelden, for det går rykter om at en større last er på vei innover i fjorden og at store politistyrker er forlagt ute ved Hvaler og Søstrene, og da er man trygge for kvelden her inne i byen.

I dag opplever vi 30- og 40-tallets klassiske motebilde via bilder der Bogart med tungt blikk og en sigarett hele tiden tent, går inn og ut av ulike klassiske filmscener(med lauren bacall påslep). Det blir omtrent som at Ibsen ikke var original, han skrev jo bare sitater. Forretningsgeniet Ralph Lauren slo gjennom på begynnelsen av 70-tallet med å lage kostymene til filmen "den store gatsby". Når man av og til får invitasjon til partys hvor temaet er amerikansk gangsterstil, er det vel 30- og 40-tallet man tenker på, når man står og tenker på hva man skal ha på seg. For det er ikke så mange av de klassiske rekvisittene som har overlevd disse årene.

Trilby eller fedora-hatten, dvs. en vanlig gangsterhatt i sort eller grått, har forsåvidt gjort det. De finnes i omløp, og kidsa, inspirert av nyere amerikansk gansta-og hip-hop-mote, kjøper dem, år om annet, noe som har ført til en strøm av masseproduserte hatter fra india og kina har strømmet inn på markedet. Men man får fremdeles kjøpt skikkelige hatter, selv i oslo (hatteholm), hvor det iallefall er et greit utvalg av borsalino- og stetson-hatter.

Trench-coaten, som ble svært populær etter første verdenskrig, hører også med til denne tidsepoken. Den engelske tv-serien om poirot, fra 30-tallet, er full av slike frakker, selv om hovedpersonen selv foretrekker en crombie-coat. poirot er vel en gammeldags snobb i denne serien, mens hans venn hastings alltid triver tak i sin trench-coat når de skal ut og fange mordere som utfører sine drap i nydelige art-deco-leiligheter i West-End i London.

Det var på 20- og 30-tallet at dagens dress, dvs. jakke og bukse og vest (vesten forsvant rundt mars 1938), ble vanlig antrekk for menn, dvs. middelklassen og oppover. På den tiden var dressene skåret svært annerledes enni dag. Buksene var svært vide, oftest med legg nede, og med høyt liv, omtrent midt mellom navlen og mellomgulvet. I USA har man ennå i dag beholdt noe av denne passformen, men ellers er dette i dag et antikvarisk snitt. Slike bukser krever selvsagt bukseseler (festet med knapper). Jakkene var også vide, uten noe særlig innsving, og gjerne dobbeltspente. Jeg har et par slike 40-talls-dresser i tunge ullstoffer og bortsett fra på gangster-fester, passer de vel ellers kun på jazz- og blues-konserter. Selvsagt med en pork-pie-hatt på hodet (Frank Sinatras foretrukne modell).  Denne sangeren, som vissnok hadde gode gangster-kontakter, var ikke så veldig høy, og valgte derfor hatter med liten brem. Er man to meter, er det helt greit å gå rundt i en bredbremmet fedora fra Borsalino.

På bilder fra  20- og 30-tallet, har omtrent alle menn på seg tofarvede sko, populært kalt two-tones, eller spectators i USA. Vel og merke utendørs, hvor man har på seg en lys lindress eller annet sommerlig. Etter 30-tallet har denne skotypen mistet omtrent all sin popularitet og er i dag kun utbredt innenfor jazz- og blues-musikermiljøet, hvor slike sko signaliserer en slik tilhørighet til show-bitz. Strengt tatt er det et skikanøst brudd på skikk og bruk å ha på seg slike sko om kvelden, og innendørs, men når rammen er gangstermote, kan vel et lite brudd på motelovene aksepteres. Denne skotypen ble opprinnelig laget med brunt og hvitt skinn, og etterhvert også sort og hvitt skinn. Det var vissnok John Lobb som oppfant denne skotypen i 1868. Lobb i London regnes i dag som verdens beste skomaker, dvs. produsent av bespoke sko. I kjelleren i butikken til Lobb, i Jermyn Street, henger det lester til de fleste sksobevisste av de rikeste og mest kjente menn i verden.

Stråhatter var populære på 20-tallet og hører med til sommeren, og lindresser, og two-tones, og til og med gamasjer. Den engelske "boater-hat" eller "strat" var populære på 20-tallet, og etterhvert dukket også den klassiske panama-hatten opp. Den dukket opp via fiffen i USA (via Nassau etc), og har i dag opplevd en liten renessanse i den forstand at enhver mann med lit respekt for seg selv, bør ha minst en slik hatt.