En absolutt grense

Jeg vil ikke ha det på meg at jeg er noen liberaler (da er det bedre å bli beskyld for å være libertiner). Når det gjelder klær og klassisk herremote er det imidlertid helt greit at folk viser svakhet og mangel på konsekvens og viljestyrke. Vi er alle offer for det moderne samfunnet, hvor det selges dresser og sko hvor man bruker lim i stedet for søm, og der det tidligere var et krav og en selvfølge for mannen å være propert kledd med frakk og hatt, er det nå tillatt å gå uten denne typen hodeplagg. Forfallet sprer seg til stadig nye områder, og selv innen konservative næringer som shipping går man nå for tiden stadig oftere rundt uten slips. Om det er dagens sosialist-regjering som er årsaken, eller om man kan spore forfallet tilbake til 80-tallet, da man begynte med å bruke altfor mye padding i skuldrene på dresser, er ikke godt å si.

Derfor synes jeg at det er helt greit at dagens ungdom, sporty som de gjerne vil være, ifører seg klær av plastikk og olje, de såkalte fleece-jakker. De kan være anvendelige til sitt bruk, når man går en rask tur for å svette ut gårsdagens inntak av årgangsportvin. Eller når man skal utføre tungt og skittent manuelt arbeid, som jo er meget vederkvegende for sinnets munterhet sålenge man kan velge aktiviteten selv. Skal jeg ut på dypet og luke blant vannliljer og andemat, vet jeg at det blir en skitten sak, og over vaderne, som helst bør være produsert av et engelsk firma, er det helt greit med en fleece. Vann og søle og jord, sammen med grønske, og andre organiske og biodynamiske enheter som har kommet ut fra bakenden av dyr vi spiser eller rir på, passer ypperlig sammen med fleece.

Det finnes imidlertid en absolutt grense man ikke kan gå over når det gjelder klær, dersom man ønsker å bli assosiert med klassisk herremote. Det er dunjakker. Man kan ikke regne seg som en herremann dersom man ønsker å gå i klær som normalt assosieres med barnehagebarn og skolebarn. Klær som selvsagt er varme, det er greit, men har slike sammensydde pølser foret med dun og kunstfiber noe som helst med herremote å gjøre? Svaret er et rungende nei, og jeg regner i min selvgodhet at jeg har mange med meg i dette spørsmålet. En dunjakke får en mann til å se ut som en flyndre på land eller som en polfarer som tror at hverdagen skal takles på samme måte som K2.

Det er selve sviket mot idégrunnlaget til skredderkunsten som berører oog opprører meg mest.Vi er ikke dyr som bare kaster over oss noen tepper eller skinnfeller for å unngå å fryse. Det skal være struktur og utsmykning som har får frem det beste i det legemet vi har, og jeg trenger vel ikke engang nevne at jeg da peker på at dress og jakke og frakk er de hellige graler vi bør tilstrebe oss på å tilbe i denne sammenheng. Det er også den skamløsheten som ligger i at folk går rundt i slike dunpølser, løselig snurpet sammen i en slags jakkeform, uten å skamme seg. De burde ta hettene som ofte følger med disse gjenstandene og gjemme sitt bøyde hode i hetten, og se ned på gaten, mens de sniker seg hjem for å skifte til skikkelige klær.

At disse dunjakkene har blitt så populære at de har blitt gjenstand for merkevarebygging, er også irriterende. En hel generasjon må regnes som tapt for tweeden, og forsåvidt andre vinterstoffer av ull, og det kan nok ta mange generasjoner før tweeden igjen har overtatt førersetet. Det er irriterende å legge merke til at de store klesfabrikanter som før holdt seg for gode til å lage klær av plast og syntetiske stoffer blandet med hønsefjær, nå mener at de som merker eller brands har noe å tjene på å bli assosiert med noe slikt. Veien fra Capitol til den Tarpeiske klippe er kort, og kleshistorien kan fortelle om at mang en klesfabrikant har måttet bite i det sure eplet når  man har prøvd å betjene både kreti og pleti. For å bruke et hjemlig og provinsielt eksempel. Den dagen når Ferner Jacobsen blir nevnt i samme setning som Dressman, er førstnevnte ferdig som forretning. Kanskje bortsett fra nå!

Så vil kanskje den tankefulle leser innvende at dersom dunjakker er praktiske plagg, bør man vel ikke ha noe imot dem? Til det er å si at også jump-suit, eller heldekkende hjemme-alene-kose-plagg, som er så populær blant småbarn og ungdom nå for tiden, kan anses av noen for å være praktiske, i likhet med treningstøy. At noe er praktisk, betyr ikke nødvendigvis at noe har stil. Alle vet jo at opprinnelsen til brogue-skoen var myrene i Skottland, og at man der for mange hundre år siden gjennomhullet sine lærsko slik at de lettere kunne tørke ut mellom slagene (mot pikterne). I dag ligger hullene utenpå læret i slike sko, nettopp fordi dette anses for å være stillig.

Man vil vel hevde at jeg gir uttrykk for forstokkede synspunkter, og det er jo et privilegium alderen har gitt meg, og noe som jeg med glede griper fatt i, akkurat som jeg gjør med den avbildede spaserstokk. Mer om den en annen gang.