Retten til å vekke oppsikt

På min lange og omrissømme ferd mot å bli en velkledd herremann, står det mange farer i veien. Det er i hverdagen slubberten i meg bor, og det er så lett å stå opp og ta på seg jeans, og en tilfeldig skjorte, og en sort fleece-jakke. Siden jeg ikke er særlig våken når jeg står opp sånn ved 7-tiden, har jeg en dårlig vurderingsevne hva gjelder form og farve, og de mest uhyrlige kombinasjoner av skjorte og bukse kan opptre. Med til dette hverdagshelvetet hører det at jeg slett ikke har noen velutviklet farveharmonisans. Slett ikke, og det som i løpet av en 4-sekunders vurdering fortoner seg som et godt valg, tåler ofte hverken dagslys eller halogenpærer (som er nokså likt dagslys faktisk).

Jeg tenker med gru på den dagen jeg på skrive litt om hvilke farver som passer sammen, og om jeg er en høst-type eller ei. Såvidt jeg har skjønt, finnes det farvediagrammer for slikt, hvor den enfoldige gentleman kan se at man skal ha brune sokker til brun dress. Etterhvert som jeg har blogget meg gjennom min garderobe, som jeg på ingen måte vet hva inneholder, skal jeg gå løs på dette for meg følsomme kapittelet. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å vekke oppsikt.

Det betyr å kjøpe en knall rød bukse eller skjorte, eller gå rundt meg en intens oransje vest, eller en neongrønn vinterjakke. Da kommer de løpende alle sammen, og sier vær så snill, du kan da ikke gå i slike farver, og de fremholder at det er dårlig smak, og at jeg ikke passer slike farver, og at de går dårlig sammen med sorte sko, og den hvite snøen, og da tar jeg dem. For selv om farvene ikke passer sammen, står de helt greit til sorte boots og sneen som falt i fjor (vi skriver februar).

I bunn og grunn handler dette om at det i Norge hersker en kultur der man ikke skal skille seg noe særlig ut. Jante-loven er dypt nedfelt i vår kultur og den gemene hop, kledt i duse jordfarver, ispedd litt grått og blått, ser med dyp skepsis og redsel på at noen få velger å heve seg over middelmådighetens tyranni (ja, det er vel pompøst å bruke en slik frase). De mer faglig orienterte når det gjelder klær, fremholder at sterke farver krever sterkt lys, som man selvsagt bare finner i tropene, der folk ganske riktig går i intense farver. Jeg godtar ikke at resten av verden skal leve i et slags mørke på grunn av at jorden er rund og at jordaksen heller litt. Det må være lov å velge sterke farver sålenge man er kar for å bære dem!

For akkurat som finans-,  shipping- og advokat-næringen står knallhardt på grå og blå dresser med sorte sko, for å være på den sikre siden (det er de kolde i hjertet som forvalter pengene i et samfunn), må det være lov å kle seg i sterke farver dersom man har et noe lysere syn på tilværelsen. Følger man tankegangen, viser det seg at det faktisk er lov å gå kledt i sterke farver, men da må man være litt gal kunstmaler eller tilsvarende (grafikere med koldnål kler seg vel sikkert utelukkende i sort). Min teori er litt mangelfull, for stikker man innom steder der kunstnere vanker (sammen med sine kuratorer som alltid går i sort), ser man at også kunstnere har valgt den litt late strategien å kle seg i sort. Men jeg kjenner da faktisk kunstnere som kler seg i glade farver, og da får vi si at teorien holder, såvidt. Nemlig at helt marginale, og selvsagt svært upålitelige grupper av befolkningen, såvidt får lov til å kle seg i farver. Men de bør vite at dette er å regne som en gapestokk de selv lenker seg fast til.

Det kan også være redselen for å ta regi, eventuelt tanken på at andre gjør det, som avholder folk flest fra å kle seg i knall rødt. Det er en kjensgjerning at rødt i vår kulturkrets har vært maktens farve, og også farven for erotikk. Forskning har vist at oppmerksomheten dras mot mennesker kledt i sterke primærfarver som rødt. Det er ingen tilfeldighet at kvinnelige topp-politikere alltid har en knallrød blazer hengende i skapet, til bruk når budsjettdebatten tilspisser seg. Rødt er for folk som mener alvor, eller iallefall for damer som vil danse, og som får danse.

Når jeg kler ut av min rolle som velkledd engelsk gentleman, synes jeg det er en sann svir å kle seg i sterke farver. Det er selvsagt fordi jeg har en viss glede av å skille meg ut, og styre iscenesettelsen av meg selv på den måten, men også fordi jeg genuint liker farver, og blir i godt humør av å både kle meg i dem, og studere dem på andre. På fest er det bare å styrte bort til damen som er kledt i rødt, og da får man danse.

Prislappen for å kle seg i farverike gevanter er at man ikke blir tatt helt seriøst. I andre land har man kulturelle tradisjoner som tilsier at en forfatter som foretrekker å gå i rødt, skal bli vurdert etter hva han skriver og sier heller enn farven på hans røkejakke. I Norge, hvor man mange steder for hundre år siden bodde i jordhytter, har man forenklet denne måten å forholde seg til mennesker på. Det blir for tungvint å utsette seg for kognitive sjokk av typen "han skriver godt og klart, men det er hendene hans som gjør, og ikke hodet". Så derfor er mennesker som går kledt litt utenom det vanlige, upålitelige og sikkert også særdeles lite lojale, for en som ikke er lojal mot den grå hverdag, kan vel heller ikke være lojal mot bedriften man er ansatt i.

Bildene viser en vinterjakke og en vest i denim. Begge to taler til meg, og var sikkert mote en eller annen gang (regner med de er ca 20 år gamle). Siden de begge er av merket Diesel, som etablerte seg som motemerke gjennom reklamekampanjer som betonte det opprørske og litt rockete, talte de selvsagt sterkt til meg, ung og naiv som jeg var, der jeg sto lett henslengt i baren på Barbeint i Oslo og lyttet til bråkete musikk, mens det skjedde unevnelige aktivitet både på bakrommet og rett foran meg. Det var tidlig 90-tallet det.