Synderens underfulle vei

Man må kjenne synden for å vite om man gjør noe galt eller ikke. Akkurat som de talløse munker og prester i den katolske kirke opp gjennom århundrene, som måtte leve i sølibat. Hva er nå egentlig sølibat? Man kan vel egentlig ikke vite noe om det før man har praktisert begge deler. Slik har jeg det med klassisk herremote. Jeg sverger til de klassiske klesplagg, men ofte får jeg en trang til å bruke plagg som jeg forakter. Det er det eldgamle hore- og madonna-kompleks, spilt ut på et lerret, i mitt tilfelle i tweed. Man trekkes mellom ønsket om å dyrke tweedens vesen, samtidig som man må innrømme at det også finnes moderne veveteknikker og snitt som man tidligere ikke hadde tenkt på.

Det er i dette perspektivet jeg velger å tolke mine sidespang i klesverdenen. Jeg kan ikke nekte meg alt av de moderne plagg dersom jeg skal fornekte dem. Man må prøve dem, og eventuelt forkaste dem en etter en,  omtrent som når jeg tar meg en GT, og så en til. Vil det så smake godt med enda en GT? Vel, det finner man først ut når man har smakt enda en.

Synderens underfull vei, i dette tilfelle for meg, går oppover fjellrabber og knatter og stier, og brattheng og ender alltid på en eller annen topp, iført en grønn ulljakke fra Devold. Sånn har det vært siden 80-tallet, da jeg møtte den klassiske devold-jakken i strikket ull, i vaskbar utførelse, og med vanter ytterst på ermene. En sånn jakke vender man alltid tilbake til, hver gang man skal ut på tur. Det er ingenting som fungerer så bra som ull på tur, enten man vil holde varmen når jakken er fuktig av svette, eller man ønsker å slippe inn i en turisthytte etter noen dager i samme jakke (dvs. vond lukt).

En gang på 90-tallet fikk denne jakken lommer med glidelås, og etterhvert også en brystlomme til mobilen. En norsk klassiker som man vil observere på de fleste turisthytter oppå fjellet, eller til fjells, dersom man foretrekker genetivsformen. På en måte er jo dette en slags norsk tweed, for ullen er jo vevd på en slik måte at den er vindtett og fleksibel, samtidig som den er sterk og er varmende, akkurat som tweed.  Bakgrunnen ligger vel 120 år tilbake i tid, da Devold fabrikker på Sunnmøre fikk tak i en egen veve- og strikkemaskin som laget stoffet til de berømte Blåtrøiene, som fikk sin berømmelse på grunn av at de faktisk var noenlunde vindtette (på grunn av veveteknikken).

Og siden vi nå prøver å nøste opp ulltråden og knytte den sammen med de andre ulltrådene i England, for å å tilgivelse, er det verdt å nevne at også engelsk tweed har blitt produktutviklet. Det tilsettes teflon for å gjøre tweeden vannavvisende og vanntett, og det lages nye veveteknikker som gjør at tweeden er vaskbar på 30 grader. Det er selvsagt jaktmarkedet som har tvunget gjennom en produtkutvikling på dette området, for skal det være skikkelig jakt, må man ha shooting jacket eller dress i tweed, med eller uten nikkers.

Og da tenker jeg at jeg i teorien kan få laget meg en devoldjakke som ser ut som en klassisk engelsk tweed- jacket, men det gidder jeg ikke, for slike kan jeg jo kjøpe i England. Og så, ved nærmere ettertanke, får jeg lyst på en slik tweed-jakke, som man altså kan vaske etter hver tur, og faktisk bruke som en bruksjakke (Barbour har iallefall en slik modell). Da er man plutselig tilbake til 30-tallet, hvor man gikk i tweedjakke og tweed-nikkers på søndagsturen, og da har jeg plutselig funnet den røde tråden jeg innledningsvis lette etter når jeg skulle beskrive norske turvaner i ull, og det må være ullen som den røde norske toppluen er laget av.