Trench-coaten

Noen ganger føler jeg at min person må strammes opp. Holdningen min er for slapp, og ser jeg ned på skoene, trenger de å pusses. Det er slubberten og vestlendingen i meg som har kommet frem, og da må man til med skarp lut. Et av de beste triksene er å ta seg noen spaserturer iført sin trench-coat. Da kommer offiseren i en gentleman frem, og det stramme og militære snittet, anført av belte og snøringer rundt ermene og muligheter for å justere kneppingen helt opp til halsen, tronet med at man også kan la kraven være oppe, som et vern mot vær og vind og mangelen på et skjerf, får meg til å gå med staute og raske skritt bortover veiene, og ser jeg ned, har jeg iført meg gode sko, og det er like før jeg sette på meg en trilby. Sånn er det å gå med trench-coat.

Denne frakken er en klassiker. En type frakk som har gått fra å være en nødvendighet i garderoben til å bli et tidløst ikon som alltid er stilig og som alltid er moderne. Motemessig går det hele i 10-års-bølger, men det er noe man ikke skal tenke på i det hele tatt. Slike plagg skal man ikke plage med moteforhold eller hva slags fot en eller annen moteguru har stått opp på den dagen man skal ha redaksjonsmøte og lage artikkelen "Dette tiårets motetrender".

Trenchcoaten var opprinnelig en frakk som ble designet til kanonføden i 1.verdenskrig, hvor man gravde seg ned i grøfter og skyttergraver, derav navnet trench. På 20- og 30-tallet gikk stadig flere i denne frakken, og topppunktet motemessig må være sånn rundt 1950. Etter dette har frakken nokså ufortjent blitt marginalisert til fordel for kortere frakker og jakker og i dag må man vel si at de færreste til daglig bruker frakk. Allværsjakken i ulike typer avansert plast laget av olje, har overtatt. For meg er det et tegn på dårlig smak at man velger plast fremfor naturstoffer, og i dette tilfellet en solid og tettvevd bomullsgarbardin. Det finnes mange typer herrefrakker, og trench-coaten er en av dem, og at folk velger bort frakken tl fordel for en jakke, er et tegn på at man ikke har skjønt at frakken hører sammen med jakke og bukse eller dress, i et antrekk der man på en bra dag kan fremtre som velkledt.

I Norge er bruker av frakk gjerne assossiert med et slags gubbe-stempel. Det er lett å gjøre seg til latter på egen bekostning, for en elegant frakk er svært langt fra det å være gubbete, som jeg heller vil koble til dårlig stelte sko, en dressmann-dress og en allværsjakke ytterst. Det er den vanlige norske gubben! Det er ikke bare i England er velkledt herre bærer sin frakk med den største selvfølge og stolthet. Man kan se det samme velkledte fenomen i Roma eller Milano, selv om dressen der er av 140-ull og frakken er av tynneste sort. De to plagg hører likevel sammen, enten som en beskyttelse mot en liten regnskur, eller som det også heter, en støvfrakk.

Det var den engelske manufakturhandleren Thomas Burberry som i 1879 oppfant det spesielt tettvevde bomullstoffet som var vindtett og omtrent vanntett, og begynte å lage frakker av dette stoffet. Roald Amundsen stakk innom hans butikk i Haymarked i London for å få laget anorakker og telt i denne garbadinen til sin ekspedisjon til Sydpolen for å vinne land og ære. Burberry forsynte også ekspedisjonen til Sir Ernest Henry Shackleton i hans Antarktis-ekspedisjon i 1914. Da 1. verdenskrigen brøt ut, og det hele utviklet seg til en søle- og grøftekrig, utgjorde Bruberrys bidrag til å lage en vanntett og praktisk frakk for soldatene og offiserene, en viktig del av de alliertes endelige seier. Derfor har trenc-coaten fremdeles et lett militært snitt, med markerte skuldre, belte, festeanordninger for håndgranater etc, og selvsagt en krage som man skal kunne brette opp som beskyttelse mot regn og storm. Trenchcoaten er konstruert for å beskytte mannen og dressen under, og det gjør det også, dersom man har fått tak i en litt solid variant.

Det finnes i dag trenchcoater i alle mulige farver og stoffer. Som vanlig vil jeg anbefale de klassiske engelske merkene som Burberry, Daks eller Hackett, for å nevne noen. Det er verdt å tenke over om man skal ha en sommer-modell i tynt stoff, uten for, eller en mer robust høst-vinter-modell, med for som man kan ta av og på i takt med værets luner. Det er greit å velge klassiske farver til et plagg som man presumtivt skal ha resten av livet sitt (man skal være flink dersom man klarer å slite ut slike frakker, for stoffet er vanligvis av usedvanlig god kvalitet). Jeg har valgt mørkeblått og beige. En frakk for de mer formelle sammenhenger og en for de lyse sommernetter, når kuldeskjæret henger lett og frynsete i boblene i den avtagende champagnerusen, sånn i 3-tiden om morgenen, når solen som er på vei opp ennå ikke varmer mer enn en dram i hvert bein, dersom dette hadde vært aktuelt.

Det store og filosofiske spørsmålet når det gjelder trenchcoater, er hvordan man skal gå med dem. Tilkneppet og tilsnørt? Åpen? Med beltet hengende rett ned eller med lukket belte? Med kragen oppe eller nede? Jeg er i dette spørsmålet tilbøyelig til å la det praktiske hensyn bestemme. I regn og vind er det greit å kneppe igjen og snøre beltet fast, og kragen oppe. Dersom været ikke krever det, er det helt greit å stappe beltet i lommene, og gå med frakken åpen. Så kan de som har sine egne oppfatninger om hva som er det mest korrekte, stå og kle seg opp foran speilet for å finne ut hvordan man skal ha på seg en slik frakk. Slubberten i meg gjør at jeg uansett aldri vil vinne noe mesterskap i eleganse, dresom det da ikke er snakk om skjødesløs eleganse, der har jeg mange sterke fortrinn. Men det er en grei regel, siden dette jo er en frakk med tett og militært snitt, at dersom man er småfeit, bør man enten ha en stor nok frakk, eller allerhelst en annen frakkemodell, eller man bør gå med frakken åpen. Det er ikke flatterende å være litt pluss-pluss og snøre igjen beltet stramt når man har på seg en trenchcoat.

Det kan være lurt å kjøpe en trench-coat med avtagbart for, noe som gjør at man forlenger sesongen utover høsten.

Et annet tips er å unngå å kjøpe Burberry, siden dette merket har en litt merkverdig utbredelse både i Norge og i England. I Norge assosieres gjerne Burberry med litt penger, men tilsvarende mangel på kulturell kapital. Man kjøper ikke en Burberry med gamle penger. Dersom man har et ønske om å unngå å bli assosiert med parvenyer, velger man heller Daks eller det ur-engelske merket Aquascutum. I har Burberry som merkevare hatt en merkverdig utvikling. De såkalte casuals, dvs. litt bøllete Chelsea-fans eller lignende som liker å sloss før eller etter fotballkamp, har tradisjonelt brukt Burberry-ruter som standard kode for at man tilhører denne avarten av de såkalte hooligans. Dette har selvsagt politiet og vaktene på fotballkamper fått med seg, så man kan faktisk risikere å bli nektet servering på en pub dersom man har på seg en slikt rutete skjerf eller bærer en  Burberry-frakk. Merket, som jo opprinnelig var et dyrt merke tilpasset øvre middelklasse world-wide, har de siste ti årene blitt kannibalisert av sin suksess på den måten at merket også har blitt adoptert av den fattigste delen av den engelske arbeidsklassen (white trash). De fleste klarer å kjøpe seg en fake-frakk med disse rutene, og uansett hvor fattig man måtte være, kan man vel ha råd til det originale skjerfet med rutene. En merkevare som delvis kollapser på grunn av sin brede appell, er morsomt. En eksklusiv merkevare er ikke lenger eksklusiv dersom gud og hvermann går med den.