fredag 4. februar 2011

Italiensk eleganse

Normalt liker jeg en jakke som er solid i stoffet og som er skåret i et løsthengende snitt. Litt britisk og litt italiensk og litt amerikansk, noe som selvsagt skyldes min kroppsform. Muskuløs og velbygd, med en rank og stolt holdning som ikke etterlater noe tvil om min retthaverske holdning, men samtidig med noen få menneskelige trekk, som f.eks. en hang til å spise mye og godt. Dette har resultert i en bitteliten, eventuelt bitte litt større mave, særlig om høsten og vinteren, ettersom mine lange og strabasiøse fotturer i storm og blæst lett blir forhindret av denne årstidens luner.

Forleden høst, med et klart og koldt lys over byen, gikk jeg til innkjøp av en italiensk tweed-jakke. Det var mitt bidrag til å støtte sesongens moter, med skinnlapper på albuene, og et mer dråpeformet snitt enn tidligere års Corneliani-modeller. Jakken satt som et skudd, både på grunn av det svært kroppsnære snittet, og ikke minst fordi dette var en modell uten for. Da er jakken en affære mellom din hud og snittet, bare avbrutt av skjorteflakenes muldring mellom beltet og den six-packen som strever med å komme frem.

En jakke uten for er vesentlig dyrere enn en jakke med for, fordi en slik modell ikke tillater noen feil når man skjærer ut stoffet eller syr det hele sammen til en jakke. Man må også ha mer enn vanlig av fagkunnskaper for å kunne lage en jakke ut fra dette prinsppet, noe som betyr at det bare er visse merker som tilbyr slike jakker, som har en enda mer uformell eleganse enn de jakkene som er stappet fulle av hestehår og annet stoppemateriale som blir brukt til å gi en jakke struktur og linjer.



En slik jakke føles nokså annerledes ut på kroppen enn en vanlig dressjakke med stopping i skuldrene og for og en indre struktur av canvas som de ulike stykkene er sydd fast til. Det er en hel vitenskap å sy sammen en jakke slik at de ulikene enhetene går opp i en enda mer fulltonende enhet når den er i bruk, og når man står der og fekter med armene i en opphetet diskusjon, skal stoffet igjen rolig og verdig falle på plass når man er ferdig med sine tirader, med eller uten kognitiv dissonans. Det er i det hele tatt litt av skredderkunstens mysterier at noen tøystykker sydd sammen på en spesiell måte fortoner seg så mye bedre enn noe som er sydd sammen omtrent på samme måte, med et helt annet utfall.

Den avbildede jakken har altså et litt mer innsvinget eller dråpeformet snitt enn en rett opp og ned jakke, og på den måten ligner den litt på det engelske snittet, som har tydelige militære forbilder, men som også innebærer litt mer lengde. Denne jakken er kort, men dråpeformet, og bæreren må på egen risiko vurdere om han har en kroppsform som passer et slikt avslørende snitt. Således slipper heller ikke herrer i moden alder unna slike vurderinger som kvinner tradisjonelt holder på med, mens taxien nede står og venter, og kvinnen i ens liv trenger bekreftelse på at valget av kjole var riktig. Det er i slike stunder man må sitte og holde seg fast i en pjolter og late som man er veldig tunghørt og si ja, kjære, du er strålende, hele tiden. Det er livsfarlig å begynne å komme med vurderinger.

Denne jakken trenger den strukturen den har med gjensydde lommer, og etter en liten passiar med ekspeditøren, som insisterte på at lommene ikke burde skjæres opp, har jeg innfunnet meg med at mine rekvisitter skal plasseres i innerlommen. Jeg reiser vanligvis lett, dvs. jeg prøver å få plass til det jeg trenger i lommene, men i en slik modell går ikke dette an.

Blått og grått er egentlig ikke mine farver, såpass må jeg med mine hyllemetre med brun-beige tweedjakker og tattersalls-skjorter i brun og beige og rødt, og grønt. Jeg tilhører vissnok den brune typen, men av og til føler jeg at jeg har blitt farvet inne i et hjørne i farveskalaen, og det var da, i det avgjørende øyeblikket, mens jeg var i beslutningshumør og ikke holdt fast i lommeboken, at jeg så denne høstklare gråfarven tale til meg, med mine blå-grå-grønne øyne. Min hårmanke har blitt litt grå, og i min verden tenkte jeg at, javel, da får jeg begynne å gå med grå-blå-klær. Håpet var selvsagt at med en grå jakke ville jeg  bli en av massen, og kanhende bli lett konservativ, for det har jeg lyst til å bli, og det er jo derfor jeg er opptatt av konservativ engelsk herremote. Dråpeformen representerte i mine øye akkurat det lille snev av mote som jeg der og da følte tale til meg, i andre etasje i den butikken som selger dette merket, i bøtter og spann. Jeg liker Corneliani fordi det representer noe av det ypperste man kan få tak i av italiensk skredderkunst i Norge, men samtidig synes jeg jo at italiensk eleganse ikke er noe for meg. Noen vil vel fremholde at dersom man skal svikte britisk skredderkunst, kan man likegodt dra over dammen og kjøpe sine dresser hos Brooks Brothers på madison avenue.

Bør enhver herremann ha en slik løs og ledig jakke i sine gemakker? Svaret er vel at dersom man har ambisjoner om å være en elegantier på caféer der man sitter og skummer av raseri over lederartikkelen i vatikanets avis, over en dobbel espresso, kan man unne seg en slik. Normalt er ikke nordmenn så elegante at det er noen vits i å kjøpe så flotte klær, og selv jeg, som iallefall har ambisjonene i orden, lurer på om jeg fortjener å gå i denne jakken, som hører hjemme med skikkelige italienske sko, f.eks. Berluti, gjerne i brunt. Så mitt råd er at man skal holde seg unna jakketypen til man er voksne nok til den.  Den hører så definitivt ikke hjemme i en norsk garderobe.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar