En jakke av oljet lerret

På engelsk heter det "my barbour". Sånn går det når merkevaren har blitt så populær og innarbeidet i dagliglivet at en regnjakke får et eget alternativt navn. Omtrent som 501-buksen har gått inn i språket. For det var John Barbour som engang på 1890-tallet begynte å lage regnjakker av voks-impregnert bomull. Etterhvert er en oilskin-jakket blitt mer eller mindre synonymt med Barbour, selv om det finnes en rekke andre produsenter som lager like gode jakker. Barbour er ikke bare kjent, men er utstyrt med 3 kongelige "warrants", noe som har vært til uvurderlig hjelp i markedsføringen av disse jakkene. En Barbour er knyttet til jakt og sport og kongelig utendørsliv, og den jevne middelklasse og oppover i England, såvel som i en rekke andre europeiske land, har tatt etter. Barbour må i en merkevare-sammenheng betraktes som en geni-strek. Markedsføringen er å ikke drive markedsføring, fordi det er så fin jakke at bare de utvalgte kan gå med dem.

En Barbour-jakke får etter noen år en egen personlighet, i takt med rifter og slitasje, og eieren vil normalt føle seg knyttet til jakken. Det er ikke snakk om at man kjøper en ny en når jakken er veldig sliten. Nei, da skal den leveres til skredderen, som syr sammen rifter og sår og som sørger for at den blir reimpregnert. Jeg har en Barbour- og en Pardtridge-oilskinjakke, og jeg er ikke helt sikkert på hvilke av de to jeg er mest glad i. Uansett får man man et sterkt forhold til en slik jakke, som man både bruker på søndagsturen, såvel som utenpå dressen på vei til en eller annen anledning.

Det finnes en rekke ulike modeller av Barbour-jakken, og hver og en må finne frem til sin indre barbour for å velge korrekt modell. De finnes i tykke og tynne og supertynne stoffer, og med lommer i alle mulige varianter. De fleste har håndvarmer-lommer på brystet, og de mer rustikke modellene, dvs. de som har lengs historie og som er beregnet på jaktbruk, har store innvendige lommer, ofte med poser som man kan ta ut, og vaske (såkalte viltposer beregnet til en blodig rugde eller tiur eller hare). Disse lommene er jeg spesielt glade for, ikke minst fordi jeg ikke kan fordra å bære på en veske når jeg drar et sted. I en vanlig Barbour får man plass til 3-6 vinflasker, sammen med et par bøker, eller en ipad, eller en six-pack, sammen med lørdagsavisene. Da er det greit å følge med på besøk til noen, og mens kvinnen i ens liv sitter og koser seg med sin venninne, kan man selv trekke ut på terrassen, og forgripe seg på fludium og aviser og pad, og da går timene fort, alt takket være at en Barbour-jakke er beregnet på røff bruk, i alle ordens valører. Siden dette er en jakke beregnet på skitt og søle og regn, kan man helt uten å tenke seg om, ta opp en hundevalp på fanget når man har på seg en slik jakke, akkurat som man kan rote litt rundt i haven, og stjele stiklinger og avleggere.

Min modell av Barbour heter Border, og dens kjennetegn er at den rekker nesten til knærne. Nesten som en regnfrakk, og det er slik jeg bruker den, over en tweedjakke, og med for som jeg kan ta av og på, passer den nesten hele året. De fleste oilskinsjakker er skåret over en praktisk lest, dvs. de er laget for bevegelse, både til jakt og fiske, og til marsjering. Det betyr at de nærmest har fasong som en sett, med tydelig utsvingende profil fra skuldrene og nedover. Det betyr at man får en grei ventilasjon under den voksede egyptiske bomullen, og det er jo også meningen med akkurat dette snittet.

Min andre oilskin-jakke er en John Partridge, og den hører til en mer forfinet familie, med sin krave av tweed, og sine lærkantede ermer (med innendig tweed-for). Akkurat dette er en veldig praktisk detalj, og verdt å lete etter, for de fleste sliter sine jakker mest på ermene. For jakker som er ment å vare livet ut, kan det være lurt å velge en solid modell. Derfor vil jeg fråråde at man velger modeller med veldig tynt stoff. Det er nesten å regne som et angrep på modellen for å eie en Barbour, nemlig livet ut.

Det er altså slik at en Barbour blir finere og finere jo eldre den er og jo mer slitt den er (som det heter i reklamen -"member since...-"). Det er fordi den har blitt en markør for det innforståtte eierskap til sosiale koder, inkludert at man driver med friluftsliv iført klassisk britisk eleganse. En slitt Barbour vil i mange tilfeller være en grei portåpner inn til det bedre borgerskap. Sånn er det jo ofte med pene ting som ikke er så lette å få tak i for hvem som helst, som f.eks. skreddersydde dresser eller håndsydde sko (laget på eierens egne lester). Moralen må derfor være at man kjøper seg sin Barbour, og så har man den resten av livet. I en klassisk herregarderobe hører den så definitivt hjemme, for selv om man ikke driver et intenst friluftsliv, vil man alltid få bruk for et elegant antrekk en regnværsdag. Det holder ikke med den paraplyen du fikk av banken din, får er det en skikkelig bank, vil den kreve paraplyen tilbake dersom det dukker opp en regnværsdag.

Den oppmerksomme leser vil muligens på dette tidspunkt, også etter å ha lest noen av de øvrige epistler, få inntrykk av at jeg, skriveren, kleskronikøren, må være besatt av å ha klær eller sko som er ment å vare livet ut. Det er helt riktig. Klassisk herremote handler om det som skal vare livet ut. Det er både praktisk og i det lange løp mye billigere, samtidig som man ved et slikt valg sender ut signaler om stil. Selv om man har noen rifter i sømmene i Barbour-jakken, slik det sømmer seg.