Seerzucker

Så går man jo der da, midtown eller ikke, som vanlig på vei til Brooks Brothers-butikken på Madison Avenue, og la oss si dette er på sommeren, og det kan bety 35 grader og da er det deilig å komme inn i de kjølige lokalene til denne butikken. Øynene griper lett fatt i trappen som fører opp til etasjen hvor de har alle dressene, eller man rusler nonsjalant bort til et stativ med seerzucker-bukser eller dresser.

Stoffet som aldri har grepet fatt i de svettende masser i Europa. På indisk, hvor denne tøytypen opprinnelig ble produsert, betyr det krøllete.

Det finnes to skoler i USA når det gjelder seerzucker. Begge har sin base i sørstatene, hvor man om sommeren sitter og svetter på sine verandaer og drikker Southern Comfort, mens man tenker tilbake på plantasjetiden. Den ene retningen sverger til at man skal ha hel sommerdress i stoffet, som bortsett fra blåstriper også finnes i rødt og gult og brunt og rosa. Den andre retningen mener at det er upassende å ha hel dress, og at man heller bør velge enten jakke eller bukse i stoffet, og så kombinere dette med et passende antrekk. Dette er jo ikke noe vi skal bry oss med, men man skal vissnok være forsiktig med å bringe temaet på bane dersom man sitter og drikker sammen med en southern gentleman av den gamle skolen.

Personlig har jeg tatt parti for skole II, slik at når det blir varmt i været, når ullgarbadin blir litt i varmeste laget, tar jeg på min seerzucker-bukse, selvsagt kjøpt inn hos Brooks Brothers. Så finner jeg min kjøligste jakke, f.eks. en av lin, og slenger på meg, mens tankene vandrer til en iskald øl og noen ganger tenker jeg at siden det er så varmt at jeg må ta på meg seerzucker-buksen, fortjener jeg en pils selv om det er tidlig på dagen. Det kan derfor være en fordel å kjøpe en slik bukse i en brun valør, dersom man får så varme følelser for buksen at man blir sittende og drikke pils utover ettermiddagen og kvelden. For meg er dette lite relevant, fo jeg tåler dårlig å sitte og drikke pils i store mengder midt i solen. Jeg blir enda mer utflytende og overfladisk enn normalt, og sånne episoder kan lett føre til at jeg begynner å snakke om tweed, eller tykkelsen på stålet man bruker for å stabilisere og stive av hælstykket i en klassisk engelsk randsydd.

Siden det er tale om bomullsstoff, er dette relativt rimelige saker. At vi i Norge, som betrakter engelsk klassisk herremote som eksotisk, ikke bruker denne klestypen, er en selvfølge. Hvis man i Oslo ser en person iført dette stoffet, kan man trygt gå ut fra at vedkommende har bodd i statene, gjerne sørpå eller i WASP-land. Bakgrunnen for at jeg av og til bruker buksetypen, er min indre trang til å være eksentrisk, slik at folk tror at jeg egentlig er republikaner eller tilhenger av te-bevegelsen i USA. Mitt ønske om å være dypt konservativ og forstokket i spørsmål om utenrikspolitikk, veksler med en viss trang til å trekke seg tilbake i ensomhet for å studere renningen i utvalgte tweed-stoffer. Før eller siden vil man alltid vende tilbake til tweeden, selv om den kan føre deg ut på en reise som både er lang og kronglete. Jeg bare nevner det, siden jeg føler at jeg har sviktet tweeden litt når jeg har tatt opp seerzucker-stoffet. men det er jo klart at selv et 300 grams tweed-stoff er for varmt og tykt for sommerbruk. Til sammenligning er den berømte Keepers Tweed (jeg regner med at alle kjenner til den) oppe i 800 gram pr. kvadrat.

Som det vil fremgå av illustrasjonene, har jeg forsøkt meg på å kombinere denne buksen med naturfarvet lin. Som vanlig i spørsmål om farver og stil, stiller jeg meg spørrende til både uttrykket og valget. Jeg har ingen anelse om beige passer til blått, jeg vil tippe at det ikke gjør det. I så tilfelle er jeg nødt til å svippe over dammen og kjøpe meg en seerzucker i beige utførelse. Til de som lurer på hvorfor bakgrunnen til bildet er en tofløyet ramtredør, er svaret at siden en bukse er lang, har den lett for å henge, og den henger jo som oftest nedover, og hva er det som er langt og høyt, og ikke så bredt? Svaret er selvsagt en dør.