Et åpenbart valg

Jeg har den siste uken følt forstyrrelser i kraften, men nå er den atter tilbake. Jeg er klar til å kaste terningen og sette over mitt Rubicon. Jeg føler meg frisk og rask og det lette sløret og alle bjelkene jeg pleier ha i øynene, er borte, og nå kan jeg se klart, og rent, og i natt drømte jeg om striper og ruter og prikker og det tar jeg som et tegn på at tiden nå er inne. jeg har gått hvileløst frem og tilbake i mine stuer, og skottet inn mot soverommet, der det står lett henslengt en rad med garderobeskap som jeg ikke helt vet inneholdet av. Jeg håper at min nyetablerte interesse for klassisk herremote har fått skjorter og bukser og jakker til å klumpe seg sammen på samme gardinstang slik at jeg lett kan finne ut hva som passer sammen. Hvis jeg hadde vært klær, hadde jeg gjort det, garantert.

Min vei er lang og tornefull før jeg havner i passende-skjorte-og-jakke-himmelen, der vissnok 72 jomfruer til enhver tid står til disposisjon for å finne ut om skjorten passer. Blant annet. For det er også andre store slag jeg må kjempe, f.eks. mot min egen middelmådighet når det gjelder farver. Det er nemlig slik at man skal kle seg i farver som fremhever ansiktet. Iscenesettelsen av seg selv skal føre tilskueren til å føre blikket mot ditt ansikt og dine sterke øyne, som tilskueren da straks vil skjønne tilhører et fantastisk menneske som man må stå på god fot med for å vinne venner og bli rik. Skjorten og jakken og slipset er alle bare noen trinn i den trappen som skal lede til den gralen som øynene vissnok skal utgjøre. Samtidig skal man passe på at man ikke snubler i trappen, dvs. at farvene og mønstrene på klærne kommer i veien for denne visuelle finalen. Min første tanke da jeg leste om dette, var det burde vært forbudt å skrive noe slikt. Det kan jo ta motet fra enhver slubbert som prøver å forbedre sin indre gentleman.

 Så gikk det som et lyn gjennom mitt grunnende intellekt og jeg skjønte at det er jo dette damene holder på med hele tiden. De står der i butikken eller hjemme på soverværelset og holder blusen opp foran seg, og studerer ansiktet, og ser om det avlange eller runde ansiktet blir forsterket eller trillrundet av den runde halsen på toppen, eventuelt at man heller bør gå for en V-hals. Sammen med farver som står til ansiktets lød og gklød, enten man nå tar sikte på det grelle lyset på kontoret eller man løper med apen farm og barm mot kveldens ball, der det skal glitres og danses og skåles. På 30-tallet fikk datidens trendsetter Duke of Windsor laget seg mørk dress i midtnight blue, siden han skjønte at sort i kunstig lys ikke har noe smell i seg, og går mot en slags gråfarve. Den unike midnight-blue-farven fremstår på den annen side som sort.

Jeg sitter her og sturer, og skjønner ikke helt hvor jeg skal begynne når jeg i dag skal velge en skjorte og en jakke som passer sammen, før jeg plutselig, som et foraninnskutt lyn, får øye på en illustrasjon i en bok om herremote (Alan Flusser, "Dressing the man"). Der er ansiktsfarve og hårfarve ordnet sammen, og leseren får klar beskjed om hva som passer av farver. Akkurat ja. På 30-tallet, som magasinoppslaget stammer fra, skulle folk få kundeveiledning slik at man ikke kledte seg dumt. Det er klesfabrikantene for fine til nå, hvis det ikke da er slik at de synes de tjener mest på at menn kjøper inn upassende skjorter som blir liggende og støve ned i skapet.

For meg, som har et oppfarende gymytt og lett rødfarve i ansiktet, sammen med lett gråfarve i håret, betyr dette at jeg går for alt. 3 fra venstre. Grå hatt, blått slips og gråblå jakke. Min hu står normalt til brune og beige farvevarianter, nærmest en jordpalett, hvis jeg da ikke går for noen knallfarver, som vissnok ikke er tillatt okkesom. Konklusjonen er at dette var et forsøk, som slett ikke var helt vellykket. Derfor iler jeg nå inn i klesskapet, for å snappe opp noen raffe kombinasjoner, som jeg skal fotografere for riksmålsforbundet. Så får tidens og nettets tann avgjøre om disse kombinasjonene passer sammen (trykk på bildene en eller to ganger for å øke størrelsen).

Jeg skal love å komme sterkere tilbake en annen gang, for dette har jeg faktisk aldri gjort før, men det var morsmomt å bruke de to sekundene det tar å velge ut noe som passer sammen (grått til blått og brunt til purpur). Jeg ser på dette som en passende start for min visuelle helbredelse, der jeg nå går inn i skjærsilden for å bli lutret, slik at jeg kan komme enda mere lutret og herdet ut, klar for å foreta farvevalg som er så dristige at jeg risikerer å bli anmeldt av motepolitiet.