Et mørkt kapittel

Det var på den tiden da jeg vandret rundt i Oslo, iført min eneste og beste ola-jakke, og det kunne vel være at jeg hadde en gammel frakk kjøpt på Fretex til bruk når kulden satte inn og nettene ble lange. Ellers var jeg forfriskende ung i klesvalget, og foretrakk å bruke alle mine penger på bøker og reiser.

Og så dør den første av dine venner og du skjønner at uskyldens tid er over, og at det man jakter på, er forgjengelig. Foran begravelsen gikk det opp for meg at en slik anledning ikke bare er trist og alvorlig, men også preget av symboler. Man går ikke i begravelse i sort dress fordi man synes det er flott, men fordi det er passende, og faktisk det eneste passende antrekk i en begravelse. Sort er i vår kulturkrets dødens farve, og etterhvert som man drikker av livets bitre beger, skjønner man at dødsfall er noe av det sikreste man kan regne med. Begravelsene kommer, og da er det like greit å innrette seg på å ha antrekket klart.

Min første begravelse som voksen var et avgjørende møte med kleskodeksen, og jeg fikk i all hast lånt en sort dress. Rødmende av skam innså jeg at hvit skjorte og sort slips også var en del av det hele, og ikke bare en rød skjorte med hvite prikker. Derfor ble en sort dress, sammen med hvit skjorte og sort slips, kjøpt inn etter dette møtet med tradisjonen, som jeg lettbent og på ungdommelig måte hadde oversett. Det gikk opp for meg at det var ikke hva slags klær jeg personlig likte som var det avgjørende i situasjonen, men heller at jeg skulle kle meg i respekt for den avdøde og de rammene begravelser normalt foregår under. Dersom det hadde falt i mitt lodd å begrave Gram Parsons, hadde han sikkert syntes det hadde vært greit at jeg hadde på meg krokodilleskinnsboots under Yucca-treet han ble gravlagt. Hvordan det etterpå har blitt til Josua-tre, må skyldes Bonos manglende botaniske kunnskaper.

Så om jeg ikke kan kokettere med at jeg er besatt av døden, var det iallefall døden som satte igang min interesse for klær og sko. Av den grunn at jeg undersøkte litt hva som var av klassiske sko og dresser, og at jeg da, i den tilstand av klesmessig enfold jeg var, ble ledet av tilfeldighetene til de beste butikkene i Oslo for dresser og sko, nemlig Agnar Hagen i Bogstadveien og Ferner i Stortingsgaten. Mange vil vel hevde at Gunnar Øye på Majorstuen er bedre, men jeg har aldri hatt sansen for betjeningen der. I en skikkelig butikk skal betjeningen være hyggelig og usnobbete og ha faglig tyngde. Akkurat som betjeningen i mine yndlingsbutikker i f.eks. Jermyn Street. Hvis man satser på nedlatende kundekontakt, blir man ikke lenge i bransjen.

Derfor ble min første skikkelige dress en tre-knapps Oscar Jacobsen-dress, og mine første  ordentlige sko ble randsydde engelske Church, sort oxford med lukket snøring og lærsåler, som jeg siden fikk satt på sparesåler av gummi. Grunnen til at jeg ikke liker lærsåler, er at jeg synes det i regnvær kan bli vel glatte, samt at det er mye mekk å impregnere sålene med f.eks. den utmerkede collan-oljen, som i Norge blir solgt under merket "Blåtind".

Så nå henger dressen der i skapet, klar til bruk som alltid, for døden kommer skjelden beleilig på besøk, og det har jo hendt at det har vært tungt å hente den frem og jeg har vel ikke noen gode minner knyttet til den heller, men uansett er den der, som en god forbundsfelle når skjebnen krever sort dress. Derfor har mørk dress på invitasjonen for meg hittil betydd mørk blå, eventuelt smoking, men jeg får vel etterhvert stålsette meg såpass at jeg kan gå ut i verden, til hverdag og fest, også i sort dress.

Mine sorte oxford av typen Church Consul har jeg fått mer nytte av. I løpet av 20 år har de også deltatt i ball og bryllup, og dersom skjebnen skulle utfordre meg, hadde de også vært gode nok for statsbesøk eller det som verre er. Et par sorte oxford må regnes som helt nøvendig basisvare i en herregarderobe, og dersom man kjøper engelske randsydde laget i Northampton, vil disse med normalt godt stell vanligvis vare livet ut. Det heter seg at man skal bruke like mye på skoene som på dressen, og det er prislappen på slike sko, men til gjengjeld får man en god følelse tilbake når man vet at sannsynligheten for at andre nordmenn i en selskap har like fine sko er under to prosent. Da føler man at snobberiet gir tilbake en viss gevinst. Det subtile med slike sko, er at de aller færreste vil se forskjell mellom et par Church, eller Trickers, av denne typen, og langt billigere utgaver. Så kan man heller køpe billige loafers eller joggesko, siden dette jo er skotyper man sliter ut etter en sesong eller to.