Forhutlede ungkarer

De fleste av oss blir på en eller annen måte reddet av kvinnen. Plutselig en dag står hun der, og det tar ikke lang tid før hun er langt inne i din garderobe. Dette må kastes! sier hun bestemt. Denne jakken må du legge opp på ermene, avslører hennes røngtenblikk. Er hun glad i deg, ønsker hun ikke at du skal kle deg som en forhutlet ungkar. De går som kjent rundt i sammenraskede og loslitte klær, med hår strittende ut fra nese og ører, mens de to forskjellige sokkene i skoene sender sine tydelige signaler til eventuelle kvinner. Styr unna! Her kommer det et eksemplar som man kan øve seg på å dressere! Umulig å få gjort noe med! En uslipen diamant!

Jeg har hørt kvinner fortelle om hvordan de vurderer en manns sivilstand og øvrige tilstand i løpet av noen få sekunders blikk på klærne. Og jeg har i ulike perioder av mitt liv vært der selv. Akkurat nå har jeg jaget min indre forhutlede ungkar i evig eksil, mens jeg strever med min indre slubbert og min evne til å være usøkt dårlig kledt. Uansett er gode klær et kraftig signal om at man har kontroll på sitt liv og at man kjenner forskjellen mellom å være upassende kledt og å være utspjåket. Klær skaper folk og sliter man litt med å bli tatt alvorlig i større forsamlinger, er det temmelig effektivt å ta på seg hvit skjort, mørk dress og et tilsvarende mørkt slips, noe de fleste kjeltringer har fått med seg, inkludert de som råder gamle damer til å investere i sammensatte finansprodukter.

Det er sannsynligvis i periodene uten sterk kvinnelig kontroll og påprakking, såvel som påpakking, at man dyrker frem smaken for de slitne klærnes estetikk. Det handler om den gode gamle tweedjakken du er så glad i, eller skjorten du av en eller annen grunn alltid ender med å ta på deg, selv om den er usedvanlig slitt i snippekanten. Jeg har ennå ikke kommet over at jeg en gang lot en vakker kvinne inspirere meg til å kaste min yndlings-tweed-jakke (donegal-tweed). Men dette er jo et spørsmål om man noengang kommer over eller glemmer de kvinner skjebnen har ledet inn i ens utrygge favn. Og det er også nokså feigt å skylde på andre. Ansvaret bør man ta seg og heller prøve å bygge opp stor sjelelig styrke ved å gå kledt i overfladiske moteklær.

Det finnes også en alternativ forklaringsmodell, som altså ikke betyr at man må være et forhutlet ungkar for å bygge opp et tett og usunt forhold til visse klær. Av og til stemmer det bare totalt mellom et par sko og dine føtter, eller mellom en tweed-jakke og dine muskuløse skuldre. Det er som det finnes en egen algoritme inne i den delen av hjernen som styrer klesvalg, og den lever sitt eget liv. Av en eller annen grunn går man derfor med visse plagg til de faller sammen i sine sømmer og kanter, som jo er det steder der klær er mest utsatt for slitasje, i stedet for å variere med andre plagg.

Når jeg er hjemme alene, har jeg lett for å skifte til pyamas. Det må jeg tilstå. Det løse og ledige snittet og  det behagelige stoffet, enten det er silke eller bomull, får meg til å slappe av og bli inspirert til å skrive lange og innsiktsfulle kommentarer og analyser over verdens sammensatte natur. Jeg tror på at man skriver på samme måten som man har det, og for å skrive lett, må man derfor iføre seg lette klær. Jeg kjenner mange menn som kler seg i tunge farver og dresser uten finesse, og ganske så riktig. De skriver tunge setninger, og de leter etter adverbene og de innskutte bisetningene, og de bruker ord som man har lett for å glemme, og enda vanskeligere å forstå. Etterhvert som jeg har skrevet om mitt forhold til klær, har jeg ervervet meg kunnskaper om hvordan man straks kan se om man har en frp-mann foran seg, eller om man har en byråkrat, som jo stort sett har ødelagt sitt språk ved å skrive inn så mange forbehold i setningene at hele mennesket har blitt et eneste stort forbehold eller parantes.

Dette var dagens innsiktsfulle analyse av hvordan klær skaper språk, bare man har iført seg en pyamas fra Derek Rose (det eneste som gjelder). Så får jeg snøre igjen oksymoron-sekken og argumentere for at det finnes en egen sentral i hjernen for favoritt-plagg. En unevnelig del av hjernen som driver narr med deg når du kjøper en skjorte du synes er fin, men som du innerst inne vet at du aldri vil bruke. Det er bare det at du er ikke tilstede innerst inne, der man vet slikt.

Jeg er en ivrig havedyrker som slapper av med å mure stenbed. Dersom jeg skal dyrke blomster-erter, spar jeg opp en stor grøft der jeg nederst legger både kalk og kompost, slik at røttene kan lokkes til å vandre langt, og dypt, for på den måten å være bedre rustet til å klare seg uten vanning i de periodene av sommeren hvor jeg må være utenlands for å få med meg kupp fra sommersalget i London eller New York. Da trenger jeg avlagte klær som egner seg til jord og sten. Det er mitt argument for å beholde klær som forhutlet ungkar-genet til kvinner hadde ført til søppelkurven. Mitt neste argument er at dersom man i perioder av overspising og vellevned går opp en størrelse, er det greit å ha noe å komme inn i. Det er et helt reelt argument, selv om man burde holde en jevn vekt.

Det er også kjekt å utføre havearbeid i et anstendig antrekk, i tilfelle noen kommer på besøk. Med et slitt tweed-jakke av beste snitt fra Bladen og med en slitt tattersallsrutet skjorte fra Cordings og med noen slitte og nedgåtte full-brouge-sko fra Trickers, kan man spasere rett inn i en britisk film, og det er jo noe av selve hensikten med å være opptatt av klassisk herremote. Hvis man ikke har respekt for tweeden, risikerer man at denne mangelen på respekt begynner å jobbe mot en selv, f.eks. at man blir interessert i moter, eller at man begynner å gå i plastklær (gore-tex m.m). Alle de som har sett mennesker omkomme av svette og varme på grunn av at de fulgte medias råd om å gå i moderne tekstiler, vet hva jeg snakker om.

Med dette innlegget håper jeg at jeg har gitt mitt lille bidrag til å rehabilitere de forhutlede ungkarer. De lever ikke forgjeves. De gir begreper som gjør det mulig å analysere hvorfor noen klær med fordel kan spares selv om de er slitte, og selv forsoffenheten kan ha et tilgivende ansikt dersom man er ute i haven og dyrker sine liljer. Det forhutlede gir også mening til det velkledte. Det er først i sammenligning med konfeksjon at skreddersøm oppleves som vesentlig, akkurat som kvinner veldig ofte foredler mannen kles-stil ved å nennsomt overføre prinsipper fra sin egen kles-verden. Et nennsomt råd her og der, og plutselig har en tidligere forhutlet skjel ervervet farvesans og sans for klassisk herremote!