Min høstlige sommerfrakk

Nei, det er ikke alltid jeg har lyst til å flanere med trenchen min. Noen ganger er jeg ikke i humør til å flanere lett og elegant, som Bogart eller kumpanene til Poirot, iført bomullsgarbadin og belte, med eller uten spenne. Eller en spasertur i en Crombie-coat, eller en covert-coat (visste du at Eric Clapton for noen år siden kjøpe covert-coat-oppfinneren Cordings?) Eller marsjere målbevisst til et møte med mine kreditorer iført en soldid Chesterfield-frakk, som jeg heller ikke har, i likhet med en lodenfrakk fra Steinbock eller en gummiforet Mac. Det finnes en hel verden av frakkemodeller der ute, sammen med pjekkerter og losjakker og andre sportslige klassiske utendørsplagg beregnet for å beskytte eieren mot kulde og trekk fra en samtid man knapt lenger forstår. Derav min store interesse for fortidens skikker.

Derfor vil jeg slå et slag for den helt vanlige korte sommerfrakken, den du bare kaster over deg når du løper ut av døren, iført en passende dress for en tur på teateret, eller en middag, og du vet at det kan bli litt kjølig utpå natten, men ikke så kjølig at juninatten går over til frost og sludd. Den har først og fremst en praktisk begrunnelse, og man slipper stå til rette for at man ikke har tilstrekkelig med posør-standing dersom man har tatt på trenc-coaten. Samtidig er det noe med en frakk som signaliserer avstand til den gemene hop, som har søkt tilflukt under allværsjakkenes klamme og svettedryppende pustende hylster. Når man tar på seg en frakk, er man en smule velkledt, og man kan dersom anledningne byr seg, avlevere sin frakk til vertskapet, som henger den pent opp. Akkurat som man kan ta på seg sin frakk, og således klart signalisere at man er på vei, hjem, eller ut, eller bort. En frakk sender ut tegn, om avstand og lukkethet desom man har kneppet alle knapper helt opp, eller en viss skjødesløshet dersom man ikke har giddet ta igjen en eneste knapp. Det går et skille mellom de som kaster sine mynter og sendler rett i lommen, og de som pent og pyntelig legger dem i sin lommebok. Akkurat som måten man bærer sin frakk avslører trekk ved personligheten man kanskje ikke visste at man hadde (begge deler). Jeg tilhører den formelle siden av menneskeheten, og er troendes til å legge meg på sofaen, eller allerhelst divaen, og legge frakken over meg i mangel av en dyne, f.eks. hvis jeg er på besøk hos noen med et stort hus, o gjeg er påseilet, og har gått meg vill i vestfløyen, og synes det er fredfullt å sove.

Det høstlige ved min sommerfrakk er tweed-foret. På den måten bevarer jeg min tilknytning til det britiske selv om fabrikatet er østerriksk, dvs. Schneiders. Og jeg har akkurat den lille ekstra varmen som trengs når man hutler seg hjemover fra de natteranglendes forsamlinger.

Bør en slik frakk høre hjemme i en klassisk herregarderobe? Til min store overraskelse er svaret nei. Det bør holde med en vanlig trench-coat fra Daks eller Burberry til sommer og høstbruk. Så bør man selvsagt ha en egen varm vinterfrakk i tykk ull eller tweed. At jeg har en slik sommeraktig høst-frakk, skyldes faktisk at jeg gikk forbi en konfeksjons-butikk i Dortmund i Tyskland en gang de hadde salg, og på en liten, eventuelt større innskytelse, kjøpte jeg frakken, som i utgangspunktet var litt dyr, men som fortonte seg som det røverkjøpet man ikke kan gå fra akkurat der og da.