Om vinteren, når temperaturen går under ti grader, og jeg skal oppholde meg utendørs, liker jeg å gå med Østerdalslue. Det er fordi dette er den eneste klassiske herreluen som har beskyttelse for ørene, og nettopp derfor er den spesielt godt tilpasset norsk klima. Den klassiske Østerdalsluen må være produsert hos Pedersen i Elverum, og være utført i sort vadmel, med silkebånd foran og en ullknapp på toppen, og inni den skal det etter tradisjonen være en ettøre.
Den unike detaljen ved luen er ikke bremmen, for det har jo de fleste herreluer, og heller ikke utførelsen i vadmel. Det finnes mange varme luer i tweed, men de færreste kan stille opp med nedfellbare ørevarmere i vadmel, påsydd saueullskinn på innsiden. Da kan man overleve en tur i både 20 og 25 kuldegrader, eller en lang ettermiddag som publikummer i Holmenkollen. For ordens skyld vil jeg ikke ha på meg at jeg ikke nevner at det finnes britiske herreluer som også har ørebeskyttere. Den klassiske Deerstalkeren har jo nettopp det, og det er også en lue tilpasset litt kulde. For den uinvidde snakker vi altså om Sherlock Holmes-luen, som var mye mer populær i Victoria-tiden enn i dag. Mange vil mene at denne luetypen har noe alderdommelig over seg, men det er jeg svært uenig i. Akkurat som jeg mener at Østerdalsluen er en moderne klassiker.
Men det hender jeg får slengt etter meg bemerkninger om gubbelue og gubbestil når jeg spaserer avgårde iført min Østerdalslue. Jeg kan forstå at de som ikke vet bedre, bruker slike ord. For i Oslo har sikkert Østerdalen er noe frynset rykte. Man ser for seg østerdølene, der de sitter og sturer i sine Østerdalstuer, mens de spekulerer på hvordan de kan legge ut giftåte for å ta livet av den fredede ulven. Østerdøler sier heller ikke så mye, siden dette er et dalføre hvor det kunne gå både vinter og vår mellom hver gang man så folk. Dette har satt seg i folkedypet, eller hvor nå det setter seg (bak ørene?) og skapt et folkeferd som bare tenker på elgjakt og ulv, og tømmer, og at det synger fra skogene, og nasadråpen som henger frosset fast til kjaken og av og til noen skiløpere som går veldig fort noen år, før de reiser hjem til slektsgården for å overta jakten og da vil det selvsagt henge noen Østerdalsluer på veggen, sammen med elggevirer og i skatollet står det store sølvpokaler som slekten har ervervet på de ulike kåringer og fesjå, med eller uten revkrok og kaffedoktor.
Jeg synes det er urettferdig overfor denne flotte luen at man holder mot luen at den kommer fra et dalføre med et frynsete rykte. Østerdøler kan jo ikke noe for at de opptrer som de har Aspergers syndrom hele gjengen, det er jo naturen og de store avstander som har sørget for den innavlen som har foredlet denne staute forlketypen i en slik retning at de ikke lenger har motepolitiets fulle tillit.
Jeg vil også slå et slag for det eksotiske. Akkurat som dronning Victoria i sin tid, da hun kjøpte Balmoral-slottet på 1860-tallet og satte i gang den engelske overklassens sverming for tweed i alle former. Inntil da var tweed forbehold de fattige og skottene, iført sine klansruter, med eller uten bukser. Man kan jo si at østerdølene i sin fremferd må regnes som eksotiske i norsk målestokk, sett fra Oslo 2 og det nyrike Vestfold (som jeg synes er enda mere eksotisk i all sin smakløshet). Å stemple noen som eksotiske er jo en herskerteknikk, akkurat som bruker av "disse" folkene, er det. Når man skriver om klassisk herremote, er det helt i orden å være nedlatende, siden formålet med slike klær er å klargjøre skikk og bruk.
Personlig synes jeg at Østerdalsluen har hjulpet meg i mange situasjoner hvor jeg har blitt stemplet som en ufarlig gubbe. Man kan snike i køer, man kan oppføre seg som lettere inkontinent på bar og selv lettere indisponert får man servering, siden bartenderen gjerne tror at man står ovenfor et medlem av teknisk gruppe i Skiforeningen. Jeg har et oppfarende gemytt, og tenker meg skjelden om før jeg snakker. Da er det godt å gå rundt med lue som gir ut bestefars-signaler og demente. Det er bare de tøffe gutta som tør gå rundt med en slik praktisk lue, tenker jeg, og forsøker å se enda mer gubbete ut, på min farefulle ferd for å snike til meg en sitteplass på trikken.
Bruken av Østerdalslue, så marginal den enn måtte være, bør alltid være hensynsfull. Det betyr at man bør være velkledt, gjerne i dress, med en vinterfrakk over. Siden luen er et norsk klesikon, bør den ikke blandes sammen med moderne fritidsklær i plastikkstoffer, såsom skidresser eller fleece. Det vil være sjangerblanding av verste sort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar