Fluen

Å bruke sløyfe er noe mer enn selve handlingen man utfører når man knytter sløyfen rundt halsen. Å bruke sløyfe i dag må regnes som en anakronisme forbeholdt en liten gruppe menn som er lite opptatt av å følge den brede vei når det gjelder bekledning. Sløyfen signaliserer selvbevissthet og en glede ved å stikke seg ut fra det gemene selskap prydet med slips. Mytene skal ha det til at det er først og fremst levemenn og professorer og eventuelt menn i de frie yrker som bruker fluen, både til hverdag og fest. Black or white tie skal jeg ta for meg en annen gang, det hører sammen med smoking og kjole og hvitt, og er et innviklet emne selv for de innviklede.

Dersom man skumleser en vanlig amerikansk skikk-og-bruk-bok om menn og klær og business, er inntrykket man sitter tilbake med at man aldri blir tatt alvorlig i forretningslivet dersom man blir observert med et avlangt pent knyttet silkestykke i halsen. Dersom målestokken er å opptre som en del av flokken, enten man jager flotiljer av supertankere eller man sitter i et støvete departementskontor, er det bare å glemme fluen, den sender ut altfor mange signaler om selvstendighet til at den passer i miljøer der selv en lys grå dress på dagtid virker altfor flamboyant. Akkurat dette er en stygg sak, for jeg liker å gå med lyse dresser og brune sko om sommeren, og man er akkurat like velkledt i en slik habitt som i den vanlige mørkeblå dressen. Det oppgjøret skal jeg ta en annen gang, når jeg har samlet opp en tilstrekkelig mengde injektiver som kan passe i min krig mot fantasiløshet og konformitet.

Nettopp derfor elsker jeg sløyfen, og dersom jeg er i champagnebrusende humør, dvs. at jeg er fri fra fysiske plager (den kulen i venstre hofte som jeg fikk under krigen, og som ved en inkurie har blitt sittende), nylig har lest en god bok, og ellers er klar for å prate ned hvem som helst rundt meg, da finner jeg frem fluen, og straks jeg har fått den på meg, og studerer røffheten, og slendrianheten i knutens form, blir jeg i godt humør. Det fantastiske med fluen er at man kan sette sitt eget preg på knuten, og dermed på en enkel måte signalisere hvordan man forholder seg til stil og tradisjon, uttrykt med et stykke silke.

Så kan man jo innvende at jeg skriver lett nedlatende om innadvendte og forstokkede og tradisjonstro menn når det gjelder skillet mellom slipsbærer og fluebærer. Ja, det gjør jeg, fordi det er så enkelt å sette opp dette skillet mellom noen som bærer sitt skjortesilkestykke hengende nedover, og det som knytter det slik at silkestykket reiser seg og kneiser på hver side av adamseplet, som en liten fanfare både til hverdagens pris, og til festen, og til bordet, og til det overstrømmende, som jeg her velger å angi med store brett med boblevin, som bobler og spretter og som i mitt sinn henger sammen med fest og morro.

Jeg vil likevel påpeke at det finnes håp for de sjenerte menn, de som aller innerst har lyst til å være festens midtpunkt, og bare trive tak i den peneste damen i den mest florlette kjolen og ta et tak med henne ute på dansegulvet, eller andre steder. Det er håp for alle, og et sted må man begynne, og da kan man like greit begynne med fluen, f.eks. en som har akkurat lik farve som skjorten. Det er ikke sikkert at folk legger merke til hva man har rundt halsen, men neste gang kan man jo få tak i en med dots, og så kan man gå videre på løpet, en reise som i mange tilfeller kan føre en mann til steder der han i utgangspunktet slett ikke hadde tenkt seg.

Jeg viser til håndbøker om knytting av slips og flue når det gjelder hvordan man knytter en sløyfe. Når man først har lært seg det, går det helt automatisk, akkurat som en gentleman uten å tenke seg om festen et tørrflue på fortommen, der han tenksomt står ute i elven med sin splitkane-stang og snelle fra Fenwick. Det er heller ikke så vanskelig å lære å knytte en snute. De fleste klarer å lære å knytte sine skolisser, og en sløyfeknute er i prinsippet det samme.

Den avbildede sløyfen er fra Brooks Brothers i New York og dukket opp i mine gemakker som en gave. En veldig hyggelig gave (takk Susan!) og det er slik man må betrakte sløyfene, ikke som en dyd av nødvendighet (som et mørk forretningsslips når man skal oppnå noe ved å ikke støte de mest konservative innenfor businessen), men heller som noe minner om maskeradeball eller garden-parties. Det er en god leveregel å drive med kognitiv preging, slik at når man tar på seg sløfe, asossieres dette med fest, mens slipset er knyttet til arbeidet. Akkurat som det er en fest å sitte å skrive ned løse tanker (slik som uavhengige intellektuelle gjerne gjør, eller de som har de såkalte frie yrker) iført sin flue, enten man har tatt sin doktorgrad eller ikke. Det er forsåvidt greit å legge til at teknisk sett er man like velkledt med sløyfe som med slips, både til dobbelspent og enkeltspent jakke. I Norge har man lett for å tolke noe slikt som at det ikke er passende å bruke sløyfe til formelle anledninger, akkurat som en smokingjacket i fløyel (dinnerjacket), ville vekke oppsikt i et norsk brullup, selv om dette også er korrekt (sammen med matchende fløyelsespumps med monogram).

Kan man gjøre tabber med flue? Svaret er at det er veldig enkelt. For meg er det bare å åpne munnen. Men man kan begrense skaden ved å tenke seg eller forestille seg at en flue gir visuelle konnotasjoner til ansiktets form. Har man et veldig smalt og høyt ansikt, og velger en sløyfe som er veldig bred, vil dette føre til at den smale ansiktsformen oppfattes som enda smalere. Hovedregelen er at bredden på sløyfen ikke skal være større enn snippene på skjorten og de ytterste øyenkroker.

Den endelige pine, og det stedet hvor mannens karakter og omdømme står på spill, er selvsagt valget av mønster og farve på sløyfen. Det er fint dersom man kan hente opp farven på vesten, dersom man har en på, eller jakken, men det kan være like greit å kjøre etter et prinsipp om at sløyfen skal være prikken over i-en, eller det utropstegnet man eventuelt ønsker å ha like ved snippen. Da kan man tenke sterke farver som står i kontrast til den vanligvis grå-blå-sorte-jakken man har på seg. Jeg er mest glad i sterke farver og en rød flue passer meg ypperlig. En blå-polka-dot-sløyfe til blådress kan også være passende. Som en novise på området hva som passer til hvilke farver, må jeg erkjenne at jeg som oftest konsulterer kunnskapen i hjemmet, og det er kvinnen. For de fleste kvinner er kunnskap om hvilke farver som passer sammen, ikke minst til ansiktsfarve, og sesong, helt elementert. Har man en slik kunnskapsressurs i huset, bør man bruke den. Selv om man bør prøve å forstå og tenke farver selv. Selvsagt finnes det mange menn med utsøkt farve- og formsans, men tross alt er slike i stort mindretall. De fleste menn, inkludert meg selv, er i stand til i løpet av noe minutter (når man helt tilfeldig tar hånden inn i klesskapet og henter en dress og skjorte) å gjøre de mest utsøkte feil når det gjelder farvekombinasjoner. Som jeg har vært inne på før. Det burde vært påbudt med klesskap med et eget idiotsikkert system for farvekoder, hvor klær henger sortert etter sin evne til å kombineres med de ulike plagg.

Siden jeg akkurat har avsluttet min lesning av A. Jenkins biografi om Winston Churchill (den som kom ut i 2009 i Norge), vil jeg nevne at denne mannen, som ofte fortrakk fluen, og som absolutt var typen til å gå med flue, fikk sine sløyfer sendt kassevis fra det engelske firmaet Thurbull & Asser, som antageligvis er verdens beste og mest prestisjefylte når det gjelder skjorter og tilbehør.