Duffel-coaten

Klassisk herremote handler om stil, og snitt, og nøyaktige stikninger og klær som man helst skal ta på seg med et skohorn. Hver gang jeg har mesket meg med god mat og drikke, tenker jeg at jeg må fornye min garderobe, avdeling britisk. Det britiske snittet er kroppsnært og er beregnet på folk har sin egen skredder som kan sy ut buksene og vesten i januar, og sy dem inn igjen i april, når julefettet har forsvunnet.

Heldigvis finnes det en britisk klassiker som slett ikke er preget av et trangt snitt, og det er duffel-coaten. Det er den med horn-kneppingen og hetten og det løse snittet. Det veldig løse snittet som vel nærmest kan sammenlignes med en sekk. Historisk sett ble duffelen laget til den engelske marinen som et plagg som skulle beskytte gastene når slagskipene patruljerte i Atlanterhavet i storm og sno og sne og fokk, første gang for ca 100 år siden. Det var firmaet John Partridge som laget første modellen, og stoffet, som er et dobbeltvevd tykt ullstoff, stammer fra den belgiske byen Duffle, derav navnet.

Under andre verdenskrigen (jeg kjenner allerede hvordan den begynner å verke i den kulen jeg har sittende i venstre hofte) ble duffel-coaten populær på den allierte fronten, og general Montgomery ble ofte avbildet i en slik frakk. Etter krigen ble duffelen ofte benevnt som en monty innenfor den britiske kulturkrets. Da krigen var slutt, fant millioner av disse duffelene veier til de militære overskuddslagre, og til fattige studenter, som etterhvert tok sine doktorgrader og ble professorer og dosenter. På 50- og 60-tallet var det å gå med en duffel-coat et slags tegn på at man tilhørte den opplyste del av samfunnet, og man ikke drev med motefrakker. Så har det siden den gang kommet noen motebølger dann og vann når det gjelder denne frakken. Av og til er den mote og av og til ute. Uansett er dette en klassiker som hører hjemme i garderoben til enhver som synes at ledig eleganse også kan parres med vindtett og varm beskyttelse mot snø og sno. Dette er et plagg som passer bedre i Norge enn i England,selv om stoffet også tåler litt fuktighet.

Min duffel-coat er av merket John Partridge, siden jeg både prøver å være snobb og purist på en gang. Det er ikke så farlig hva slags merke man kjøper, så lenge det er engelsk og av rimelig god kvalitet. Alle de store klesmerkene i England har en slik i sitt produktspekter, f.eks. Hackett eller Burberry eller Barbour, for å nevne noen kjente aktører. I Norge er de ikke alltid så lette å få tak i, men siden dette er et løstsittende plagg, er det helt kurant å kjøpe saken over nettet, f.eks. i januarsalget, slik at man får halv pris. De fleste duffelcoater er romslige i snittet, men enkelte merker (som f.eks. Hackett), har jo tradisjon for et tettere snitt på alle sine klær, så man bør ta seg tid til å se gjennom størrelsestabellen på nettsiden. Det avgjørende når det gjelder størrelsen, er at man får plass til en dressjakke eller tweedjakke under. Man kan godt vurdere å gå en størrelse opp (det gjorde jeg), slik at man kan få en ekstra genser under, noe som kan være svært passende når temperaturen går ned mot minus 15.

Man bør ikke gå i begravelser eller andre mer formelle begivenheter i et slikt kostyme. Da velger man heller en sort ullfrakk. Men til alt det andre passer duffelcoaten, og det er nettopp dette som gjør den så anvendelig. Den signaliserer stil og smak, men også uformell eleganse. Når jeg blir pretensiøs, og det skjer veldig ofte, pleier jeg å si at duffeloaten representerer det beste av mitt forhold til 2 verdenskrig. Duffelcoaten er heldigvis umote stort sett alltid, og er derfor en verdig representant for de dyder jeg prøver å dyrke (når ikke slubbert-djevelen har tatt bolig i meg da). Den passer fint sammen med en tweed-lue, siden hetten er tilpasset bruk med hjelm. I likhet med den klassiske trench-coaten, som altså er en grøfte-frakk, er den ved sitt snitt tilpasset det militære, slik at det alltid er plass til noen håndgranater og slikt under. I dag vil vi vel heller drasse rundt på en ipad eller lignende på innsiden.

Jeg har sett menn gå på cafe med sin kone eller elskerinne, og sogar sine løse forbindelser, iført dette plagget, og likevel signalisert verdighet og elganse, noe som er vanskelig å klare med vanlig konfeksjon, og man må derfor bøye seg ned i sneen (dette er et vinterplagg) og gi duffelcoaten den nødvendige respekt. Den er en tøffing, og den vet at den har stil, og derfor kan den tillate seg å ligge henslengt på en cafe-stol, fordi den vet at den har vært med på å vinne to store kriger. Og den vet at den har vært ikonet for en hel generasjon intelektuelle, som riktignok tapte slaget etter andre verdenskrigen, men som likevel ikke gav opp, der de spankulerte rundt i sine baskerluer og kjempet mot urettferdigheten i verden, i eller utenfor togene, eller i redaksjonene, eller i fanget på hovedfagsstudinene, som senere skulle invadere forlagene.

Takk, kjære lesere, jeg føler nå at i løpet av disse minuttene det har tatt å skrive disse hastige linjer, har jeg fått avklart mitt forhold til duffel-coaten, og når jeg nå snart skal skride ut i de snebelagte gater, skal jeg tenke tilbake til alle disse krigene, og profil-generasjonen i Norge på 60-tallet, og vandre stolt rundt, mens himmelen er opplyst av salgsplakater (vi skriver januar). Jeg tror ikke jeg finner noen duffel-coater på salg, for de er skjeldne i Oslo, men jeg trenger bare en, for jeg har fått et forklaret syn på kvaliteten på slike plagg. Sålenge jeg lever, kan jeg regne med at min duffel-coat fra John Patridge er der, som en gammel og trofast venn, alltid der når man trenger ham. Ikke påtrengende, men heller ikke borte vekk (som en silkefrakk på Karl-Johan når regnet kommer), eller irrelevant, som enformell Chesterfield-frakk på nærbutikken.

Det finnes lange, og det finnes korte modellen av duffel-coaten. Min er lang, og det vil jeg faktisk anbefale, for snoen i Oslo kan være kald, og får man gikt i knærne (dvs. leddbåndskader etter litt for mye løping på asfalt), trenger man den lunende varmen som melton-stoffet kan bidra med. Jeg synes den originale kamel-farven er mest stilriktig, men jeg innser at sort også kan være passende, særlig for dem som ikke er så flinke til å sette sammen farver, men velger sort til alt, for å være på den trygge siden. På den annen siden burde ikke et plagg som har vært med og vunnet to verdenskriger, bli båret av feiginger.