Lindressen

Dette er om de lange og lyse sommernetter, hvor kvinnene går rundt i florlette kreasjoner som overlater lite til fantasien, og hvor herrene har trukket i lindressen. Vi snakker om sommer, chanpagne og hvitvin, og om båtturer på fjorden og soloppganger. Når man skal skrive om lindress, er det like før jeg begynner å berette om de hvitvinene jeg setter spesielt pris på, f.eks. de fra Galicia, eller om Austin-roser, eller Skagen-malerne, som ofte ble avbildet i sine malingsbeflekkede lyse dresser av lin. Jeg tenker på det spesielle lyset som man finner ute mot kysten, og den forbrytelsen mot naturen det må være å ikke gå kledt i lys dress når naturen byr opp til en slik dans som den nordiske sommernatten utgjør. Jeg skriver dette en gråkald morgen i januar, og det er klart at jeg velger ut de beste minnene fra de lyse sommernetter, og ikke de regnvåte og forblåste dagene hvor man tar frem tweedjakken.

Lyse sko, og klær har tradisjonelt alltid vært den minst formelle bekledningen man kan velge, og derfor skal man jo se an forholdene før man ifører seg sin lyse dress i lin. Å gå i en naturfarvet lindress er på mange måter et statement. Det er lov å slå ut håret i en slik dress, og det er lov å rangle noen dager i en slik dress, slik at den må sendes på en grundig rens etterpå. I en lys dress av lin kan man danse natten lang, og man kan stå der, iført sin Panamahatt (etter min mening den eneste korrekte hatten til en lys lindress) og snøvle usammenhengende en ode til nattens bris, eller pris, eller komme med lange og lyriske sammendrag av den siste stortingsmeldingen man leste. I en lindress blir man ikke tatt alvorlig, og det er nettopp hensikten med å iføre seg slike gevanter. Den tilhører kunstnerne, og de som sitter desperate på en café og snakker om meningen med livet, og som i neste øyeblikk bryter ut i latter, fordi det ble plassert en ny flaske med chablis på bordet.

Lindressen passer på bordell, og på garden-parties hvor det spilles poker med større insats på bakrommet, og hvor man ikke er sikker på om man får med hjem ekteviven. Det er ikke måte på hva slags utsvevende livsførsel som passer med en lindress, og derfor er det tvingende nødvendig for alle menn å ha en slik dress i skapet, for de anledninger man skal slå ut håret. Et passende fotfølge for en slik dress er two-tones-sko. Dette er en skotype som tilhører plenene, og sommerdagene, og som man strengt tatt ikke skal gå med om kveldene, men i Norden har vi lov til å gi blaffen i slikt, for sommernatten er jo lys hos oss, og ikke mørk og dyp som i de sydligere land. De fleste engelske skofabrikanter har et par two-tones i sortimentet, både i beige og brunt, og sort og hvitt. Mine er såvidt jeg husker fra Alfred Sargent. Denne skotypen var svært populær på 20- og 30-tallet, men har nå mistet helt taket på både massemarkedet og markedet for den diskriminerte forbruker (som det heter på engelsk, og det betyr sikkert at dette er en konsument som er opptatt av kvalitet, men som ikke finner noe).

Two-tones kalles også Spectator-sko, og i dag er det vel først og fremst jazz-musikere som bærer dem til hverdags. Dersom man vil slappe av med å drikke drinker og danse på ettermiddagen, er slike sko absolutt påkrevet. Jeg har engang vært på midtsommernattsdans på Lincoln Center på Manhattan for å danse lindy og swing, og da husker jeg at det var overraskende mange menn som hadde funnet frem lindressen og two-tones.

Min lindress kjøpte jeg inn i den berømte butikken til Brooks Brothers på Madison Avenue på Manhattan. Derfor er den litt mer baggy enn en engelsk lindress, for i USA har man en litt annen tankegang når det gjelder snitt enn i Europa. Det skal heller ikke underslås at amerikanske menn ofte er feite, i likhet med deres koner og døtre. Uansett var det en stor fornøyelse å handle der, i en butikk som nærmest oppfant den moderne masseproduserte dressen (sack-suit) på 30-tallet. Det er alltid en glede å handle slike steder hvor skredderen kommer frem og tar mål av deg, slik at dressen blir justert etter dine egne mål. Brooks Brothers har forresten størrelser i både par og oddetall, noe som gjør det litt enklere å finne en passende modell. Personlig ligger jeg mellom 54 og 52, dvs. 53, men det finner jeg ikke i noen butikker i Europa.

Jeg synes det er upassende å iføre seg en lindress uten vest. Følger det ikke med vest til dressen, er dette en ypperlig anledning til å iføre seg brocadevest eller noe annet ekstragavant. Når man ifører seg sin lindress, deltar man ikke i NM for å smigre sin konservative og forstokkede sjef. Det er lov til å finne frem sin indre dandy og dyrke frem spradebassen i seg seg. Alle farver passer til lin, fordi lin signaliserer det motsatte av en blådress. Skal man være stilriktig, passer det med sløyfe. Det avgjørende når man bruker sløyfe, er at den er håndknyttet, slik at man kan tilføre sløyfen litt av ens egen skjødesløse stil. Å ha silkeskjerf og et fargerikt lommetørkle i brystlommen, hører også med til lindressens karakter. Gjerne sammen med en Gardenia eller nellik på jakkeslaget. Den observante leser vil her legge merke til at jeg bruker stor bokstav om førstnevnte, men liten bokstav om sistnevnte, og det er fordi nellik på latin heter Dianthus. ssp, hvis jeg skal være vanskelig.

Er det andre rekvisitter som passer til en lindress? Spaserstokk selvsagt. Og kanskje hvite gamasjer.

Hvordan var det for meg? Svaret er at det var godt å skrive seg opp på linsommerlig lykke og fred og lange netter. Jeg har denne korte stunden holdt slubberten i meg unna, og jeg grøsser ved tanken på at noen menn helt bevisst nekter seg lykken ved å eie en linsommerdress, med ekte kvinnetårer på jakkeslaget, og flekker som hver og en er et kjært minne om en flaske man såvidt rakk å drikke opp, mens man jaget solen og kvinnene og øyeblikket, og replikken.