Shooting jacket

Plaffing heter det vel på norsk, og vi snakker om å gå rundt i skoger og på marker og plaffe ned fasaner, som viltvokteren, samt de andre ansatte på godset, skremmer opp, slik at herrefolket kan skyte på fasanene med sine børser. Det er ennå litt igjen av dette fenomenet i England, mens man i Norge ikke helt vil skjønne denne typen tilrettelagt jakt. Oppå haugen her skal vi slite og gå langt for å komme hjem med noen ryper eller noen kjøttbein av elg. Og man ifører seg gjerne det siste fra Bergans eller Norrøna, lydløs og pustende plastikk som koster minst like mye som en solid shooting jacket eller feltjakke i tweed.

Rammen for disse jakkene er altså at de brukes til jakt, at de nok signaliserer tilhørlighet til engelske landeiere (de som bruker jakt som sosial omgangsform), og at de stort sett er helt fraværende i Norge. Jeg har aldri sett dem i noen butikk i Norge, og det er helt greit, for jeg skriver om klassiske plagg som en mann bør vurdere å anskaffe seg, og da må man gå til kilden, dvs. engelske butikker. De er ikke billige, fordi dette er jakker som er ment å vare et helt liv, og tweed av god kvalitet er heller ikke gratis, og i tillegg brukes det sikkert dobbelt så mye stoff i en slik jakke som i en vanlig sportsjakke i tweed.

Min jakke har jeg hatt i minst 20 år, og jeg bruker den ofte. Slike plagg er uslitelige, og dersom tidens tann setter sine sport på f.eks. ermene (som er det første stedet jeg sliter en ytterjakke), må man takke sin Gud for at man endelig har fått litt patina. Slike plagg skal følge eieren, også når det gjelder det fysiske forfall. Jeg er skjelden med på jakt, og har slett ikke behov for en slik jakke. Jeg kjøpte den først og fremst fordi seg synes den var flott, og passende god og varm, og ikke minst fordi den har store innerlommer som rommer en passelig samling med aviser, og store utenpålommer som har plass til en bok og en middels stor notatblokk.

En slik jakke, selv om den er ment å hamle opp med kulde og regn og vind på en forblåst hede i Nord-England en desemberdag, er konstruert slik at den skal gi eieren maksimalt med muligheter for å bevege armer og skuldre. Dette er jo en jakke man skal bruke når man går rundt med en hagle. Derfor er snittet lett sekkaktig, omtrent som snittet på en oilskinjakke. Snittet er definert ut fra bruken. Mye av de engelske klærne er basert på et kroppsnært snitt, og da er det greit at iallefall noen av de klassiske plaggene har akkurat motsatt tilnærming.

Skal man beskrive et plagg, må man finne ut hva som er helt unikt for akkurat dette plagget. Hva slags finesser er det som er typisk for en shooting-jakke eller feltjakke? (Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv hva jeg skal kalle den på norsk, for den har jo slett ikke noe norsk navn, siden den jo ikke brukes i Norge). Den har skråstilte håndvarmer-lommer foran, i brysthøyde, slik at man kan varme sine forfrosne skytterfingre. Det er ikke unikt. De fleste oilskinjakker har samme typen lommer. Den har en eller to store lommer på innsiden, slik at man kan ta med seg en fasan eller rype hjem. Det er heller ikke unikt. Mange av oilskin-jakkene, som jo også brukes til jakt, har slike lommer.

Den unike lille detaljen i en shooting-jacket er stroppen som er festet inne i håndvarmerlommene, og som normalt ligger der. Dersom man skal ut å plaffe litt, f.eks. hos sine venner i Skotland, tar man ut denne lille stroppen, og knapper enden på knappen på de store lommene. Da er lokket oppe, og man kan lure på hvorfor en slik anordning er viktig. Er ikke det viktigste med en lomme at man har den lukket? Svaret ligger i navnet på jakken, nemlig i ordet shooting, som betyr å skyte med hagle. Hva er typisk for en hagle? Jo, man må hele tiden sette en eller to nye patroner i magasinet. Dette skal jo gjerne skje nokså fort dersom man er inne i en sverm av ryper eller fasaner eller vaktler, og derfor skal det ikke stå på lommekonstruksjonen (har de kloke jakkeprodusentene funnet ut). Hånden nedi lommen, og rett opp igjen. Ingen knepping eller andre lett håpløse lukkemkanismer for lommer.

Dagens shooting-jacket-modeller selges stort sett utført av tweed som er innsatt med teflon. På den måten er de i praksis omtrent vanntette, siden regnet preller av når stweeden er innsatt med slike stoffer. Det finnes jakker av tykk tweed, og det finnes jakker av tynnere tweed. Keepers tweed er en kvalitet som i prinsippet skal kunne motstå en kollisjon med en lastebil. Dette er en gammeldags hverdagstweed som er svært tett vevd, og nærmest må sammenlignes med norsk vadmel. Jeg synes alle tweed-kvaliteter er verneverdige, alt fra Harris eller Donegal eller Hebridene eller hvor nå vevingen har blitt utført. Man bør imidlertid velge et tweedstoff som man kan regne med varer livet ut. Veldig tynne kvaliteter tåler ikke et møte med tornekratt eller kvister og kvas eller hundens klør eller kattens kloring eller en fiskekrok som har lurt seg til hvile under venstre skulder.

Siden dette er jakker som er beregnet til løs og ledig bruk, holder det med vanlig dress-størrelse. Har man sine skuldre i norsk 54, velger man en tilsvarende engelsk størrelse (44). Det er plass til både en julemave og en stor kalaskule under en slik jakke. Det er med andre ord helt greit å bestille en slik jakke på nettet og får den servert via et budfirma rett på kroppen som det heter nu for tiden. Jeg vil som alltid anbefale Cordings (of Picadilly) i London. De har nettbutikk og har holdt på med å levere klær til godseierklassen i England siden 1839. Butikken er et kapittel for seg selv, og man føler at man går tilbake nokså mange år når man stikker innom. Men de tar amex.

Like rundt hjørnet ligger også Farlows, som har tilsvarende varer, samt mye mer for fiske og andre landlige aktiviteter. Det er også en gammel og fin butikk med god historie i veggene. Skal man holde seg på den opptråkkede veien, kan man sjekke hjemmesidene til Barbour eller tilsvarende. De har mange jakker innenfor denne sjangeren.

Så kan man jo lure på om dette er en jakke som passer inn i Norge? Hva vil de andre si? Kommer politiet løpende for å arrestere en for tweed-blasfemi? Har man i Norge lov til å gå i et plagg som skiller seg ut? Vil bekledningsnemden for jaktklær rykke ut og ta affære, akkurat som de passer på å avlive en påkjørt elg? Vil tilsynsrådet for landlig livstil stå frem i avisene og fortelle om at man kun bærer tweed på landet?

Mitt svar til slike bølger i tidens tann er at alle slike påstander, enten de er grunnløse eller fundert i halvfordøyd skumlesning av den norske skikk og brukboken fra 1960, må betraktes som vås og tull. Man velger de plagg man liker og synes er praktiske. I Norge bruker man vanligvis allværsjakke i begravelser, det er heller ikke helt takt og tone, men det aksepteres. Men jeg innrømmer at bruken av en shooting-jacket sammen med en flosshatt eller morning-coat, slett ikke er helt passende. Hodeplagget bør enten være en six-pence-type lue, eller en deer-stalker.

Vanligvis fører jeg min kamp mellom min indre slubbert og den spradebassen jeg aldri klarer helt å bli (så det vil vel heller være snakk om en tilbaketrukken snobb). Jeg ønsker også intenst å tilrane meg god smak når det gjelder hva slags farver som passer sammen, men jeg innser, sammen med millioner av nordmenn, at dette er et langt prosjekt. Så, aldeles uventet, dukket det snusfornuftige opp i meg, noe jeg vanligvis skammer meg over. Man bør ikke være snusfornuftig i et land som dyrker langrenn mer intenst enn å lese bøker (fordi det et sunt å komme seg ut i skog og mark). Man bør heller stå frem på hvert et torg og tog og skrike ukvemsord mot snusfornuften i dette landet. Uansett innså jeg nettopp at jeg også har blitt påvirket av snusfornuften. Jeg tilstår rødmende, og skal nå trå frem i vitneboksen. Her kommer min bekjennelse:

Ja. Jeg tilstår at jeg er snusfornuftig ytterst skjeldent, men det skjer. Jeg har kjøpt avtagbart for til min shooting-jacket. Det gjør den ytterst anvendelig om vinteren, når det er ekstra kaldt. Det samme foret kan jeg bruke i en oilskin-jakke av samme typen. Veldig praktisk. Det finnes ikke noen grenser for min snusfornuft i dag. Jeg tilstår at jeg liker merket og fabrikanten john partridge. De lager country clothing og ikke noe annet. De vet hva de holder på med, og på min gamle oilskinjakke fra John Partridge har de til og med satt på lærkanting ytterst på ermene. Det er det stedet hvor jeg sliter alle jakker. Derfor synes jeg at disse folkene hvet hva de holder på med. De vet at man bare kjøper et slikt plagg en gang i livet. De vet at en slik jakke skal utgjøre en nøye gjennomtenkt konstruksjon. De vet at eieren heller bruker en formue på reparasjoner enn å kjøpe en ny. Sånt liker jeg. Kanskje det er nerden inne meg som også smyger seg frem. Jeg trodde ikke jeg var nerd, men nå er jeg i tvil. Er man i tvil, må man være beredt (ikke berett, det er et hodeplagg), og godt kledt, og det er jeg, iallefall i dag, her jeg sitter foran peisen iført min shooting jacket, for å bli besjelet av tweedens natur, og renningen i stoffet, og tidens tann, eller skyttelen som har ført ulltråden mellom renningen. Eller rennene, som i dette tilfelle er damelangrenn kl. 1130 og herrerennet, som starter kl. 1430. Nå må jeg skru på min TV.