Det er slett ikke så vanskelig å se for seg en mann som vier sitt liv til besøk på barer og bordeller, og ellers fører et lastefullt liv med inntak av både det ene og det andre. Vinanmeldere, som vi jo må ha tillit til, snakker hele tiden om duften av lær og tyrkisk harem i rødviner, sammen med duften av stall og havanacigarer. Historisk sett har djevelen, som ofte konsentrerer seg om å forføre uskyldige jomfruer, vært avbildet med klover, og iallefall iført geiteskinnsbukser. En mann som går slikt kledd, i semsket skinn og med myke sko, og en farvet vest, kan sammenlignes med skogsguden Pan, eller det som verre er. Ikke rart at man i Victoriatidens England assosierte semskede sko med opiumsbuler og haremsbukser som ble vrengt av eieren. Klær og sko som er tilpasset nytelse, og som ikke er underlagt et strengt regime for kroppens og fornuftens opptuktelse, bør vel strengt tatt forbys, tenkte man på den tiden, og det var også slik moten ble praktisert. Siden klær og sko spiller en viktig rolle som sosial markør og rustning for de slag man skal delta i, er det ofte noe strengt og lett militært over klassisk herremote. De fleste av de klassiske plaggene stammer fra de militæres rekker, før de blir vanlig mote, og til slutt havner som basisplagg ute på gaten, langt fra sin fornemme opprinnelse.
På 20-tallet ble sko i semsket lær kalt for bordell-sko, og for en gentleman var det utenkelig å ta på seg et par sko i denne utførelsen. Det ble antatt at kvinner ved å se slike sko, ville få upassende følelser. Derfor levde denne skotypen sin rolige og syndige liv hos de grupper av mennesker som laget sine egne sko, eller fordrev tiden med adspredelser i bordeller eller haremer, enten man lignet på Pan eller ei. Helt til The Duke of Windsor, den store moteløven og trendsetteren på 20- og 30-tallet, en gang i et party dukket opp med semskede sko i et selskap. Det er en forsiktig antagelse at denne kongesønnen, som senere skulle bli tvinget til å abdisere på grunn av lefling med nazismen, sikkert også hadde vært innom tvilsomme etablissementer.
Derfor representerer 30-tallet det store tiåret for semskede sko. De vandret fra et tvilsom plass i skapet til en plass i solen, både som fast inventar på Garden Parties, og som passende fottøy i aftenselskaper. Med årene skjedde det en utvikling i england i retning av at semskede sko er passende på landet, allerhelst i en full Brogue-utførelse. I Norge er det mange som kaller dette en golf-sko, og for de som ikke har større fantasi enn at de tror at det eneste man kan gjøre på landet er å bedrive golf, er jo dette er grei huskeregel. Alle de store og anerkjente engelske skomerkene (Trickers, Church, Chrocket & Jones, Alfred Sargent m.v.) har et par utgaver av denne skotypen i sitt sortiment, stort sett alltid i kategorien Countryside. I Italia, som representerer den andre motpolen når det gjelder kvalitetssko for menn, ser man litt annerledes på det. I Italia er brune semskede sko regnet for å være et absolutt passende tilbehør til båd kontordress og til fritidsdress, mens man i England holder knallhardt på at det er sorte sko i glatt skinn som gjelder i byer, enten man går i operaen eller drar på kontoret.
I Norge regner man med at det som er god sko-skikk, er det som er god sko-skikk i England. Der holder man seg til de tradisjonelle regler om at man skal ha sorte sko til kontor- og formell-bruk og man skal ha brune sko på landstedet i helgen eller når man jakter. Nedover i Europa, og forsåvidt også i USA ser man mer annerledes på dette. Brunt, enten det er semsket eller ikke, brukes om kvelden, og gjerne til både blå og grå og lyse dresser. Min personlige mening er at man må gå inn i seg selv og vurdere om man skal tilpasse seg norsk smak (og få honnør for dette) eller gjøre det som er riktig, nemlig at man om sommeren og til lyse og lette dresser skal velge brunt. Brunt er jo en farve, i motsetning til sort, og mens sort er noe for begravelsesagenter eller de som jobber i show-bitz, er brunt en farve som står godt til de aller fleste farver en dress kan ha. Som det ofte heter. Brown is the new black. Det var en liten digresjon.
Så noen spredte og usammenhengende bemerkninger om dagens avbildede sko, som er av typen Ryder, Church, chukka-boots. Ørkenstøvletter som min bestemor ville ha sagt det. Modellen og benevnelsen stammer fra 30-tallet og har sin opprinnelse i kolonitiden, da britiske soldater som var stasjonert mange steder der det var sand (Levanten, Afrika, India), lokalt fikk sydd seg sko med en solid gummisåle med overlær i semsket skinn. Til ørkenbruk, og ellers vanlig bruk. Årsaken til den solide sålen var selvsagt at ørkensand i tropiske strøk er brennhet. Støvlett-formen ble valgt fordi den gir en viss beskyttelse mot å få sand oppe skoene, og sikkert også fordi dette ligner nokså mye på den klassiske formen for dress-boots (Georgy-boots eller Chelsea-boots) eller rideboots (jodpur-boots).
Med et par chukka-boots fra Church( i brunt eller beige) er man godt og passende skodd, både til fest, og til kontor, så fremt man unngår statsbegraveler eller shipping, der skal man ha sort, og man skal unngå semsket. Men man må selvsagt ha både personlighet og karakter til å gå i sko med en slik tvilsom opprinnelse. Det er som å sende ut et kraftig signal om at man ikke helt er med på de strenge britiske krav til sko-skikk, og at man lefler med italiensk- og sydlansk skikk og bruk. Trenger man å refinansiere et lån på 200 millioner kroner, er det en selvfølge å la slike sko stå hjemme, og heller iføre seg sine Oxford, med lukket snøring.
For den som heller vil bruke sin kapital på å drikke seg gjennom årgangene av portvin, i stedet for å kjøpe de vanlige og nokså dyre engelske chukka-bootsene (de koster ca 3.500 og oppover i England), finnes det mange rimelige modeller. Clarks-desert-boots er jo en klassiker. Ulempen med billige utførelser er at de stort sett er limt sammen i stedet for utført med skikkelige såle som er sydd sammen overlæret (randsydd). Konsekvensen er at mens limte sko stort sett holder sammen en kort tid, vil randsydde sko vare mye lengre, og de kan også repares på en bedre måte enn sko med plastikksåler som er limt sammen.
Det er sikkert kjent for leseren at man skal se ned når man bedømmer en manns stil (og noen vil også tilføye karakter). De fleste kan i et inspirert øyeblikk kjøpe seg en velsittende dress i en passende utførelse. De færreste norske menn bruker noe særlig tid eller penger til å kjøpe kvalitetssko. Litt tøvete formulert kan dressen sammenlignes med huset, og skoene med bilen. En passende bil gir et godt inntrykk. Dårlige sko er iallefall en dårlig vane, og sannsynligvis en dårlig investering. Etter min mening er det bedre å kjøpe færre, men dyre sko enn mange og dårlige, vurdert opp mot hvor lenge man kan bruke skoene. En slik tankegang krever til gjengjeld at man sikter inn mot en klassisk garderobe, og lar moten seile sin egen sjø.
Jeg har i løpet av tiden jeg har brukt til å skrive ned disse spredte betraktninger latt en liten del av lillehjernen få lov til å tenke over om det jeg har sagt om semskede sko er helt korrekt. Resultatet kom akkurat nå. Det er at til engelske bydresser i tradisjonell utførelser er det ikke passende med semskede sko. Slike sko er forbeholdt landlivets gleder med mer røffe tweed dresser. Men har man satset på italienske dresser, er det helt passende med sko i semsket skinn, enten dressen er en tynn og lett sommerdress, eller en tykkere høstlig sak. I italia er stil knyttet til eleganse, mens stil i England er mest knyttet til tradisjon. Jeg velger meg april.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar