Rutene

Når jeg bruker ordet klassisk herremote, står jeg i fare for å bli beskyldt for å være en moteløve. Eller en værhane som snur sin kappe (av det mest moteriktige slaget) etter samtidens smak og behag. Eller en latterlig figur som hver sesong stormer til butikkene for å få med seg sesongens mansjettknapper og skjorter og dresser, i akkurat de farver som gjelder, og i de snitt som har blitt avbildet i de internasjonale magasiner.

Jeg grøsser ved tanken på å følge moter, og tidens luner. Det overlater jeg til yngre mennesker, som i sin usikkerhet trenger all den støtte et moteriktg plagg kan gi for at de skal føle seg inne i flokken, sammen med alle de andre, som sikkert er kledt på nøaktig samme måte.

Klassisk herremote for meg er tidløse plagg, som er knyttet til engelsk og amerikansk tradisjon og kultur. For meg er herremote klær som er skapt til å bæres innenfor en spesiell kontekst, og som etterhvert har vandret ut i de vanlige samfunnet som aktverdige kostymer eller rustninger for å gå ut i tidens ståk eller måk (det snør ute akkurat nå).

Mine refleksjoner rundt dette er selvsagt ikke originale, jeg støtter meg til en lang tradisjon hvor måtehold og respekt for tradisjoner står sterkt, og allerede platon skrev om akkurat dette. Man skal ikke tøyse altfor meget med slikt, men klassisk herremote er altså tidløse plagg som man kan bære med hodet høyt hevet hele livet. Man finner sin stil, og så varierer man rundt den.

Som kjent er det engelske snittet kroppsnært, det amerikanske tilpasset levemåten der borte (litt for mye mat) og det italienske løsere og etter manges mening mest elegant. Jeg er enig. Alt til sitt bruk. Jeg har en Brooks Brothers-lindress, kjøpt en varm 35 graders sommerdag på Manhattan. Den er veldig løs og ledig i snittet, og passer perfekt til sommerselskaper med løs snipp og panamahatt og større mengder champagne. En engelsk dress oser av business, og militær bakgrunn, mens en Zegna-dress signaliserer at man slett ikke vil virke formell, men at man bare ikke kan forhindre at ens naturlige eleganse kommer frem. Det er noe med italienske dresser og skjorter og sko som får en til å tenke på fortau-caféer og kvinner som går forbi i sensasjonelle kreasjoner som både overlater alt til fantasien samtidig som ganglaget til disse kvinnene forteller at de ønsker noe mer en bare en kjole. Alt til sin tid.

Uansett er det grunnleggende prinsippet bak en herredress at den er konstuert slik at en vanlig herre skal ta seg best mulig ut. Selv med noen kilo for mye og alt det vanlige. Det er den militære uniformen som er bakteppet for en moderne dress. og så har 100 år med skredderkunst funnet ut av litt av hvert. F.eks. at korte menn med fordel kan holde seg unna ruter, mens veldig høye menn kan gå med rutede dresser (som altså bevirker til optiske illusjoner om bredde). Det er derfor med en viss ondskap man kan si til de som ikke liker dress eller jakke og bukse, men istedet sverger til flecejakke eller genser. Man kan gå i hva som helst dersom man ser ut som en filmstjerne. Vi andre må prøve å gjøre det beste ut av det vi har. Å gå i genser eller fleecejakke krever at man må ha en viss sjarme som eventuelt kan kompensere for den litt store magen. Har man tilstrekkelig med penger, gjelder selvsagt andre regler, men det er et faktum at de som er gode for noen hundre millioner, stort sett alltid spanderer på seg noen skreddersydde dresser. De ser ut som alle andre dresser, men man ser litt bedre ut i dem, nettopp fordi skrederen har tatt hensyn til en skjev skulder, en bulende mave, eller tynne ben, eller alle de andre skavankene som man ikke bør ha, ifølge avisene, og konene.

Som den naturlige slubbert jeg selv er, drages jeg daglig mellom ønsket om å ta på meg en fleecejakke og ønsket om å gå rundt med en viss eleganse, dvs. en jakke eller dress med frakk, dersom det passer seg slikt. Det er derfor jeg skriver disse linjene, for å uttrykke min indre kamp for å sette min indre slabbedask sjakk matt. Jeg har et dypt og inderlig ønske om å bli pertentelig, og flink med å sette sammen farver. Jeg nærer et intenst ønske om å komme så langt i min menneskelige utvikling at jeg automatisk henger opp dressjakken på en henger når jeg kommer inn i min bopøl. Men foreløpig kan jeg bare drømme om dette. Jeg jobber mot min natur. Jeg skriver om herremote for å se om utviklingen med det kommer meg i møte. Kanskje jeg en dag skal våkne opp med et intenst og brennende ønske om å kle meg i matchende skjorte og slips og jakke, med et frekt lommetørkle brettet på en utfordrende måte i brystlommen.

Dagens tema (etter disse innledende fraser, som på mange måter representerer oppvarmingen), er landlige skjorter fra England, tilpasset et kjølig klima. Vi snakker om engelsk tradisjon, jakt, dyrleger, lærere på Oxford, folk i frie yrker, det landlige liv. I London er det bannlyst å ha slike skjorter på jobb, dersom man da ikke tilfeldigvis er på besøk i London, på vei fra sin megler til sitt herresete, da er det greit med Tattersall-ruter. Det er altså det vi kaller dem, disse rutene, oppkalt vissnok etter et spesielt hestemarked i London, og de hestedekkene som de brkte der. Jeg er faktisk ikke helt sikker, og velger å gjøre meg høy og mørk og mystisk akkurat når det gjelder opprinnelsen.

Disse skjortene er normalt i bomull, i ulike duse jordfarver. Den engelske tradisjonen tilsier også at man kan ta i bruk friskere farver som rødt og lilla og rosa. Det skyldes det faktum at rødt er jaktfarven, tilpasset ønsket til de som bærer jakken eller vesten, om ikke å bli skutt, eller påskutt, under revejakten.

Disse rutene hører sammen med en tweed-dress, gjerne 3-piece. I Norge har vi andre tradisjoner enn i england når det gjelder hva man kan tillate seg av bekledning på kontor, og her på haugen regnes tweedjakke og ruter som svært passende. Man kan gå i begravelse med ruter i Norge. I England blir man spurt om hva man jakter på. Jeg bor selv i Oslo, og kunne ikke tenke meg å måtte dra ut til Hakadal for å være propert antrukket når jeg tar på meg tweed. I Norge er tweed ok også i byen. Men rutene passer ikke på kontorer hvor man risikerer å møte folk fra andre land, f.eks. shipping. I offentlig sektor kan man kle seg i hva som helst, og det gjør man da også.

Viyella. Mitt favorittstoff om vinteren. Det er ikke slik at eldre getlemen sitter foran kaminen i sin kamelhårscardigan. Kamelhår er slett ikke så varmt som f.eks. cashmere. Viyella er en over 120 år gammel oppfinnelse, selvsagt fra England, hvor selve tråden er spunnet av 20% ull og 80% bomull. Det betyr at skjortene er varme, men ikke så varme som de som er laget av hel ull, samt at man kan vaske dem på vanlig måte. Har man prøvd dette skjortestoffet, ønsker man ikke å gå tilbake til ren bomull før gjøken har galet tre ganger, minst.

(noen avsluttende bemerkninger om ruter, tweed, og sko)

Brogues er det korrekte til ruter og tweed. Om vinteren, eller om høsten, når vinteren ennå ikke har funnet sin form, eller i vårløsningen, passer det bra med brogue-boots. Når man går til innkjøp av slike sko, bør man også vurdere hestelær fra f.eks. amerikanske Alden. Hestelær er det absolutt sterkeste materialet man kan bygge sko av, men til gjengjeld er det usedvanlig dyrt. Uansett bør man, der man står i en eller annen skobutikk i London, å spørre etter Commando-sole eller dyanite-såle (gummisåle med knotter). Landlige sko krever landlige såler som tåler skitt og søle og litt vann.