Tweedfrakken

Plutselig kom den artiske vortex ut av lage og la seg nedover det nordamerikanske kontinent, som som raskt førte til at iskald canadisk vinterluft strømmet sørover og østover, like til new york, hvor jeg for tiden bor. Når gradestokken om morgenen er under minus tyve, og det blåser en sterk bris fra vest, er det friskt. Noe måtte gjøres, og siden det var januar, og januarsalg, kunne jeg endelig rettferdiggjøre å kjøpe en tweedfrakk, et helt nødvendig plagg i en klassisk herregarderobe.

Frakken er selvsagt en Cordingsfrakk, med raglanermer og utført i donegal tweed. Den rekker til litt under knærne, og har egen innerlomme for avis. Teknisk sett er frakken utført i stilen til Cordings of Picadillys sin udødelige Covert Coat, som jo er en frakk for det landlige liv, med egen innerlomme for vilt, dvs. game, dvs. en rype eller to. Og for dere som ikke er så glad i hverken tweed eller blues, så er Cordings, i London, ikke så langt fra, dvs. noen stenkast fra Jermyn Street, en butikk som er over 180 år gammel og som eies av Eric Clapton. Han kjøpte butikken, som slet litt på 90-tallet, siden han var så glad i Cordings sine Covert Coats.

Donegal tweed er først og fremst kjennetegnet av fargespillet, vevingen er utført slik at det ligger et par andre farver sammen med hovedfargen, som i mitt tilfelle er brunt, og litt oransje, og litt sort,og glitt grått, og litt hvitt. Vi kan takke de snille sauene i Donegal fylke i Irland for dette fargespillet, og de lokale veverne, som sitter på hvert sitt lille småbruk og håndvever tweed.

Fordelen med donegal tweed er at det er så mange farger i veven at det aldri blir helt galt hvilken farge man har på jakken eller genseren under. Enkelte Harris-tweed-stoffer har samme farvespillet, som også blir omtalt som salt og pepper stoff, med eller uten bindestrek.

Da jeg fikk frakken i hus, jeg kjøpte den på postordre, var jeg spent på om jeg ville like den, og det gjorde jeg med en gang. Nå er frakken og jeg uadskillelige, vi går tur sammen hver dag i vinterkulden, og det kommer til å bli en vanskelig dag den vårdagen jeg må innse at frakken må henges i skapet, til neste vinter. Vel er jeg nonsjalant, men det var ikke helt på slump at jeg kunne kjøpe frakken på nettet, for jeg har et par tweedjakker og en del skjorter fra Cordings, så jeg vet hva slags snitt det er tale om og hva slags kroppstyper kundegruppen består av. Voksne menn heter det.

Det er svært uvanlig at man kommer over en frakk i donegal tweed i en butikk, og det har jeg erfart, for jeg har fått mange komplimenter for frakken, på gaten, og andre steder. Grunnen er vel først og fremst stoffet. Donegal tweed er en usedvanlig vakker stofftype. Jeg lar meg lett smigre, og har allerede begynt å undersøke om det er mulig å få sydd en dress i stoffet, riktignok i en lettere utgave.

Denne frakken må sies å være et funn for den eftetenksomme herremann, der han går ensom og forlatt gatelangs, på vei til en cafe eller til parken, for å lese sin avis. For viltlommen har man ikke behov for på upper east på manhattan. Jeg kaller den avislommen. Hver lørdag, når fruen går på sin yoga og trening, går jeg ut, og kjøper lørdagsutgavene av The Wall Street Journal og Financial Times. De passer eksakt inn i avislommen, og jeg er helt sikker på at Cordings har justert størrelsen på denne lommen til dette formålet.

Frakkemessig har jeg forøvrig utviklet meg voldsomt de siste årene. Da jeg bodde i Oslo, mente jeg ofte at frakk er noe for eldre menn. Nå er jeg en voksen mann og mener det samme. Samt at frakk er spesielt hensiktsmessig i New York, både sommer og vinter. Stikkordet er klimaet. Om vinteren får  fallvindene fra skyskraperne en voldsom kjølighet, samt styrke. Da er frakk perfekt. Om sommeren kommer regnskyllene kastende ned fra skyene i 4-tiden om ettermiddagen, og da er det greit med en tynn sommerfrakk, som både bidrar til en elegant profil og beskyttelse mot regnet. Nevnte jeg regnet om våren? Kom ikke her og si at det alltid er mildt og linnt. Vårregnet som kommer fra øst, dvs. nordøst, kan komme med stor styrke. Styrken er størst i en noreaster, som er stormtypen som kan utvikle seg til en hurricane. Stikkord her er Sandy og Irene. Nok om den arktiske vortex sine herjinger.

Den innsiktsfulle leser vil sikkert innvende at en frakk bør ha belte. Til offiseren i gentlemannen, som gjerne går rundt i en trench-coat, med belte, kan jeg forklare følgende. Stoffligheten i tykk donegaltweed gjør at frakken blir god og varm. Stoffligheten, eller rettere sagt tykkelsen på stoffet, som fanger luften og gjør den stillestående, slik at den varmer, kan av og til være altfor stofflig. Og da er det greit at snittet på frakken gjør at overflødig varme kan slippe ut nede, der frakkens skjøter nesten berører kanten av mine Trickers-jaktboots. Det var min begrunnelse for at vinterfrakker ikke bør ha belte.

 Raglanermer, skjult knepping. Jeg burde ha skrevet på dansk.

 Den varme og høstlige glansen av foret, som understrekes av det brune og organsje i donegaltweeden, leder lett oppmerksomheten mot avislommen, som er god å ha når en høstlig eller vinterlig vind rusker i gateløpene og forstyrrer siktlinjen min mot Central park.

Stoffet har mange farvenyanser, og mine favoritter er oransje og gult. Jeg liker å friske opp mine spaserturer med gul eller oransje benklær, gjerne fra Cordings. På den måten vil min fremtoning gå opp i en høyere fargemessig enhet, der fargespillet fra mine ben, som blir forsterket av at jeg beveger dem når jeg går, står står harmonisk til det lune og brune i frakkestoffets melerte overflate. Hvsi jeg går på cafe og spiser, trenger jeg ikke si noe. Salt og pepper kommer automatisk på bordet.