Drømmer er laget av slikt stoff som super 120 veves av

 130 ull. Det var denne dressen jeg skulle hatt på meg. Ull og silke.

Det er ikke så vanskelig å gjøre tabber. Det er min minste kunst, og trøsten må være at jeg har lett for å glemme, også mine tabber. Det er faktisk helt nødvendig at man er flink til å fortrenge de handlinger man kan være beskjemmet av.

I løpet av den siste uken har jeg gjort to klassiske tabber, dvs. tabber knyttet til klassisk herremote. Jeg står der på en mottagelse, med en kvinne på hver side, og en drink i hver hånd, og komplementerer vertinnens dristige utringning, mens jeg også berømmer den andre kvinnens raffe hvite selskapshansker. Slik lever dei her, og sånn går dagene, mens jeg innser at noe er helt feil, med meg.

Jeg svetter og begynner å storsvette, før storsvetten renner nedover pannen, som en lokal niagarafoss, og jeg blir redd for at svetten jeg utsondrer, skal ødelegge silketapetet på vegen bak meg, og jeg ser på brannalarmen, og lurer på om de kommer til å løse ut, på grunn av min overstadige svetting, og jeg hiver ned noen glass chablis, i den tro at det kjølige element i vinen skal tre over i mitt legeme, og jeg snapper to glass med champagne fra brettet, som krysset min venstre hånd. Og jeg har lært at man alltid skal ha et rent og hvitt lommetørkle med seg på en mottagelse, og det er plutselig helt vått, og jeg sier at nå er 120 ute.

Tabben jeg har gjort, er at jeg har ankommet mottagelsen iført en vanlig dress, i ull, sånn ca 100 gradering, evnt. 80, og sikkert, siden det er en fin dress, innblandet med cashmere. Lett og fint og varmt. Som er helt kurant innendørs på høsten, i den vanskelige mellomsesongen mellom full air condition og varm høstsol, som heldigvis ikke er min indian summer, men denne dressens.

Et menneske, og forsåvidt også ansatte i privat sektor, eller statsansatte, utvikler rundt 140 watt. Enten man holder kjeft, eller konverserer lekende lett om ingenting, og mye mer mellom linjene, som her i byen er skjeldne, på grunn av all botoxen som både herrer og damer injisererer, for å ta knekken på karakteren i ansiktet, som i dette landet er en skam.


I et rom på f.eks. 100 kvadrat, vil da 50 mennesker tilsammen utgjøre en finn byggtørke, en sånn som jeg alltid har ønsket meg, og stått og siklet på når jeg har vært innom en jernvare. 7000 w, dvs. 7 Kw, er mye varme, og det er akkurat dette fenomenet som gjør at temperaturen på en slik mottagelse, i løpet av et kvarter stiger fra 20 grader til opp mot 35 grader og det som verre er, dvs. en markant økning i luftfuktigheten, hvorav min andel, dvs. den jeg er den direkte årsak til, er betydelig.

Moralen er, og dette må alle herremenn få med seg, særlig de som har en hang til tweed og solide stoffer i ull, og her skulle jeg brukt både utropstegn og kolon, men de har forsvunnet fra mitt tastatur. Svaret er 120 eller 130 ull. Eller en dress, og vis snakker vel helst om en arbeidsuniform av type sort, eller veldig mørk blå dress, muligens midnight blue, som jo teknisk sett fortoner seg mer sort i innendørsbelysning enn sort, som går mot mørkegrått innendørs, av tynt ullstoff, merino.

Alle menn bør ha en mørk dress i en utpreget sommerkvalitet hengende klar i skapet. Man spør etter stoff i 120 vevning, eller 130 eller 140-utførelse. Dette er tynne stoffer som ikke tåler så mye, men det gjør heller ikke kvinnenes florlette sommerkjoler. Man skal ikke alltid kjøpe en tykk og solid dress for å få en rustning, for det vel heller at man har på seg en dress som utgjør rustningen.

I varmere land lager de ofte dresser av en blanding av silke og ull, i supertynn utførelse. Man kan også reflektere over å få tak i en sort lindress. Lin fungerer også bra når det er varmt.

Utendørs kan det gjerne være kaldt, og da må man ha på seg en varm frakk. Det er moralen, akkurat som i sportskretser. Man kler seg lag på lag, slik at man kan tilpasse seg været. I dette tilfellet lokalklimaet på en mottagelse.