Å bytte bort elegansen mot komfort

Ute i den store verden finnes det miljøer som møtes på mørke gatehjørner og som har sine koder, vel anerkjent på tvers av dype kultuelle skillelinjer. Noen sverger til hettegensere, tatoveringer og kjettinger, mens andre til enhver tid må gå i pologensere av cashmere, over en sportsjakke fra Prada. Vi snakker selvsagt om kultusen rundt skomerket Trickers fra Northampton. Som har holdt på siden 1829 og som ennå ikke har henvendt seg til massemarkedet, men trofast holdt seg til de utvalgte, de som med lengsel sitter og venter på sine forsendelser av country brogue boots, enten man bor i australia, japan eller usa.

Jeg har deltatt i denne kultusen noen år, og setter min ære i å følge nøye med på produktene fra Trickers, fordi de taler til meg, og ikke minst mine føtter. Å ta på seg en Trickers for første gang var som å komme hjem, ville jeg tenke, dersom jeg kunne ha tatt en prat med mine føtter. For det er ikke til å komme forbi at Trickers lager brede og romslige lester, særlig 4444 lesten, som er perfekte til hard bruk, dvs. lesten er jo konstruert for bruk i skog og mark.

Som vestlending pleier jeg tenke på trickers-modellene som et langt gammeldags jærhus, med svalgang rundt hele huset. Og som alle vet, er jo svalgangen konstruert for å beskytte reisverket, og slik kan man si at stormwelten, dvs. den brede randen rundt en Trickers-sko, for ikke å snakke om romsligheten på innsiden av skinnet, har samme funksjon. Den skal beskytte både overlæret og foten innenfor. Jeg tenker at folkene hos Trickers og meg har noe til felles, og det er regnvær og søle og nordiske føtter.

Jeg har også sko fra Crocett and Jones fra samme by. De er innkjøpt for de anledningene hvor jeg har behov for å være elegant, f.eks. når jeg gifter meg, eller deltar i statsbegravelser, eller trekkker meg en uke tilbake til et strandhotell ute på Long Island for å dyrke gleden ved å spise hummer, iført panamahatt og lindress ute på trammen. Etter en uke på et slikt sted kan man alltid diskutere hvem som har mest rødfarve i ansiktet.

Dette er smale lester hvor overlæret smyger seg rundt foten, og som ligner mye på franske og italienske sko. Tynnere såler, tynnere overlær. Og man må bruke litt tid for å gå inn skoene, siden de sitter som en hanske på foten.

Dette er sko for turer fra drosjen inn til baren, for å ta en rask drink mens man venter på at bordet skal gjøres ferdig, og så tåler skoene fint at man går inn i restauranten, og en lang og hyggelig kveld viet bordets gleder, før man vakler ut i lobbyen og en vennlig ansatt sørger for å skaffe deg en bil hjem. Slike sko bør man også ha, men man bør ikke forveksle dem med sko konstruert for søle og skitt og grus, og for min del, musikksteder med sagmugg på gulvet, eller konserter utendørs.

Jeg prøver å bli elegant. Min interesse for klassisk herremote er hovedsaklig motivert ut fra å bli mindre slubbert og mer elegantier. Det er ikke enkelt, siden jeg slett ikke har naturlige anlegg for å passe på at skjorteflakene er plassert på innsiden av bukselivet.  Eller at rødvinsflekkene på den hvite skjorten ikke er plassert der fordi man skal huske hva man drakk dagen etter, men fordi man burde ha brukt serviett.

Da er det vel likegreit å komme med et hatsk utfall mot restaurantene. Etter min mening søler de fleste mat på skjortebrystet og ikke i fanget. Derfor bør servietten ha hull for å festes på en skjorteknapp. Det sier seg selv at det er derfor man har knapper i en skjorte. De færreste restuaranter er enige i dette. Derfor vil jeg oppfordre alle om å spørre etter serviett med hull til knapper når man er ute og spiser, slik at man kan overlate den nedlatende kelnerer til skammen når han innser at stedet ikke har akkurat slike servietter, eller smekker som man sikkert også kan kalle det.

Tilbake til skoene. Eleganse versus komfort og tilpasning til røffe miljøer. Det er selvsagt opp til den enkelte hvor han ferdes, men mitt bestemte råd er at man bør ha begge typer sko, hver til sitt bruk. For øyeblikket bor jeg i New York, og der er skomiljøet røft. Fortauskantene er høye, og det er huller i gater og på fortauene, et miljø som sliter mer på sko enn idylliske grusveier i England, som Trickers opprinnelig er innrettet for. Derfor er Manhattan er Trickersby, selv om de som bor her ikke vet om det, og jeg har ikke tenkt å fortelle dem det heller, for jeg har ikke hjerte til å ta levebrødet fra alle skomakerne som holder til her. Fra mitt otium oppe på upper east og yorkville, der jeg sitter og holder nøye oversikt over båttrafikken på east river, er det minst 8 skomakere i kvartalene rundt.

 Dette er sålen til en Trickers Henry boots med en Crokett and Jones Swansea i samme størrelse. Som som ser, er lengden nesten den samme, med bredden på Trickersen øverst er større.

 Samme skopar sett ovenfra.

Trickers Henry country brogue versus trickers smokingsko i patentlær i samme strørrelse. her ser man at det er welten, dvs. stormwelten, dvs. lærranden rundt overlæret, som bidrar nokså mye til forskjellen i bredden. Strengt tatt skal man ha pumps i sort fløyel med brodert emblem til smoking, men gode slippers av den typen kan være vanskelige å få fatt i. heldigvis har Trickers nå tatt opp igjen produksjonen av slike slippers, i ulike farver. Det er en almenn mistforståelse at man til sort smoking kun skal ha sorte lakksko. Det taler til min indre papegøye at man kan gå i en formell middag med røde sko i fløyel.